Kjell Werner

Det ble skremt med hvor ille det ville bli dersom Jonas Gahr Støre skulle få fornyet tillit som statsminister. Den politiske høyresiden malte med bred pensel, godt assistert av pengesterke næringslivsfolk og aksjespekulanter.

Halvannen uke etter valget er det på sin plass å oppsummere.

Statistisk sentralbyrå spår at veksten på fastlandet de neste årene vil ligge på rundt to prosent. Dette er over nivået som byrået regner som normal vekst, altså 1,5 prosent.

«Internasjonalt er det ikke mye drahjelp å hente. Veksten i Norge kommer på tross av en laber utvikling internasjonalt», sier SSB-forsker Roger Hammersland.

Byrået anslår også at lønnsveksten blir større enn det som tidligere har blitt lagt til grunn. Arbeidsledigheten er et skår i gleden. Den forventes å stige litt i år, for så å falle i årene framover.

Øystein Stray Spetalen, Hans Geelmuyden og Jan Petter Sissener var blant de mest høyrøstede i valgkampen.

Skatteadvokat Bettina Banoun varslet gjennom Finansavisen en flodbølge av skatteflyktninger dersom de rødgrønne vant valget. De rødgrønne vant, men markedene reagerte ikke. Spådommer ble gjort til skamme.

«Nå skal nye aksjer på Børsen» sto det onsdag å lese i fete typer på forsiden av Dagens Næringsliv. «Det er stor etterspørsel blant investorene, og vi merker en betydelig økning i antall selskaper som ønsker å gjøre seg klare», uttalte Aksel Thue i DNB Carnegie til avisen.

«Beskrivelsen om at Norge har kjørt i grøfta, den holder ikke», sier sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i Sparebank 1 Markets i podkasten til Ole Asbjørn Ness. Det er høyere vekst i reallønn enn på lenge. Det kan altså ikke stå så dårlig til i Norge som mange bedyret i valgkampen.

Under Støre-regjeringen har det blitt skapt over 160.000 nye jobber. Åtti prosent av disse har kommet i privat sektor. Bedriftene investerer i stort monn og mange kan vise til store overskudd. Og det er høyere eksport enn da Frp og Høyre styrte.

«Nå håper jeg at påstandene om norsk næringsliv er noe som ligger bak oss», sa statsminister Jonas Gahr Støre blant annet i sin tale til Arbeiderpartiets landsstyre tirsdag.

Han poengterte at det er viktig å diskutere hva slags næringsliv vi skal ha i årene som kommer.

Nå gjelder det å se framover. Norge er på sitt beste når regjeringen, næringslivet og fagbevegelsen drar i samme retning.

Svartmalingen av norsk økonomi var kort og godt svartmaling. Flertallet av velgerne gjennomskuet klokelig skremslene fra høyrekanten.

Frode Engen

I helgen ble en entreprenør som var på jobb funnet omkommet etter kvikkleireskredet i Levanger. En lokfører mistet tidligere i år livet da et passasjertog ble truffet av et steinras mellom Bjerka og Mo i Rana.

LOs medlemmer sikrer viktige funksjoner og infrastruktur i samfunnet vårt. Nå melder de om farligere arbeidsforhold, mer overtidsarbeid, og tapt inntekt på grunn av mer og hyppigere ekstremvær. Det er uholdbart.

Mer ekstremvær er en velkjent konsekvens av klimaendringene. Mer intens nedbør fører blant annet med seg økt risiko for flom, skred og overvann. Økte nedbørsmengder øker også risikoen for kvikkleireskred. Overvannsystemene og stikkrennene våre er ikke er dimensjonert for ekstremvær.

Elvene og vassdragene våre er ikke fulgt opp med flomsikring og mudring, hvilket gjør dem dårlig i stand til å håndtere de store vannmengdene som nå kommer, oftere og oftere.

Ekstremværet koster samfunnet dyrt. Norske forsikringsselskaper melder om at skadene knyttet til kraftig nedbør, øker. Det samme gjør våre tillitsvalgte, som er tett på arbeidstakere på en rekke samfunnskritiske arbeidsplasser rundt om i landet.

Aktuelt: Fem omkom i jernbaneulykker i 2024

Ekstremvær påvirker egen arbeidsplass

Og det er arbeidsfolka som håndterer økningen i ekstremværhendelser.

De som gjør den tunge jobben med å slukke skogbranner, bistå lokalbefolkningen ved flom- og skredhendelser eller som leverer matforsyninger, helsetjenester, hjemmehjelp og krisepsykologi til rammede. Uten arbeidsfolka kollapser samfunnet når krisene oppstår.

I en undersøkelse blant over 1000 tillitsvalgte i LOs forbund, fortalte en tredjedel at ekstremvær hadde påvirket deres egen arbeidsplass i løpet av de siste to årene. En fjerdedel rapporterte om at ekstremværet hadde påvirket helsen og sikkerheten til de ansatte på egen arbeidsplass i svært høy, eller ganske høy grad.

Dette er alarmerende, og vitner om at arbeidstakernes rettigheter på sikres bedre.

Hva kan vi gjøre i Norge?

I oktober i fjor sporet et tog av mellom Bjerka og Mo i Rana, etter å ha blitt truffet av steinras. Lokføreren omkom, flere ble skadet, og både E6 og Nordlandsbanen måtte stengte i flere dager.

Fellesnevneren for disse tragediene er kjent; sårbare grunn- og fjellforhold, kombinert med arbeid på, eller langs, kritisk infrastruktur.

Skal vi sikre et trygt og rettferdig arbeidsliv på sikt, må vi kutte klimagassutslippene våre. Gjør vi ikke det, er faren stor for at vi vil se flere alvorlige hendelser i årene framover.

Rettferdig grønn omstilling krever betydelig klimafinansiering. Norge må investere i klimatilpasning av kritisk infrastruktur som vann og avløp, samt rassikring langs veinett og togbane. Dette er kostbare tiltak, men kostnaden ved å la være vil være langt høyere.

Men et minst like viktig aspekt ved rettferdig grønn omstilling handler om å klimatilpasse norske arbeidsplasser. Derfor mener LO tiden er overmoden for å sikre at det gjennomføres lokale risikovurderinger på de enkelte arbeidsplassene, i samråd med tillitsvalgte og verneombud.

Hvordan tilpasses arbeidstid, oppgaver og bemanning ved oransje og røde farevarsler, for å sikre at helse og sikkerhet ivaretas?

Dersom det oppstår ekstremværsituasjoner som fører til at forsvarlig HMS ikke er mulig, må arbeidet midlertidig stanses. Og det uten at det får konsekvenser for lønna til den enkelte arbeidstaker. Det samme må gjelde sikring mot tapt arbeidsinntekt grunnet dokumenterte ekstremværhendelser som gjør at arbeidstakere ikke kan komme seg trygt på jobb.

Klimaendringene er en alvorlig trussel for samfunnet vårt, som krever at det gjøres flere grep. Men vi kan ikke akseptere at det er den enkelte arbeidstaker som må betale prisen, hverken i form av utrygge arbeidsforhold eller tapt arbeidsinntekt.