Olav Levin Johansen

De siste ukene har ungdomskriminalitet fått mye oppmerksomhet. Jeg vil fokusere på hva slags forståelse politikerne bør ha.

Før vi kan gjøre noe med problemet, må vi først forstå det. Denne forståelsen gir innsikt i ulike sider av saken – og innsikten kan igjen føre til ny kunnskap.

Allerede da jeg gjennomførte fengselsbetjent-utdanningen i 1973-74, ga undervisningen forståelse, innsikt og kunnskap om at når «velferden øker så øker også kriminaliteten». Dette fordi: da øker også forskjellene i samfunnet.

Altså, allerede for ca. 50 år siden var det en forståelse av at når velferden øker så øker også kriminaliteten.

På den tiden bodde jeg i Oslo og fikk med meg diskusjonen om de negative konsekvensene som kunne komme til å skje når de første fritidsklubbene for barn og ungdom ble lagt ned. Og nå har det samme skjedd i for eksempel kriminalomsorgen og i barnevernet.

Positive aktiviteter som danner gode relasjoner mellom innsatte og ansatte blir nedlagt, med det resultatet at de innsatte blir sittende mer alene på sine celler. Dermed øker frustrasjoner, vold og trusler mot betjenter. Og selvfølgelig øker samfunnshatet.

Den 2. oktober 2025 leser jeg i NRK nettavisen artikkelen: «Mange ungdomskriminelle utsatt for vold: – Fellesskapet har sviktet disse ungene».

Det pekes på svikt, allerede før kriminalomsorgen er inne i bildet. Det må bety at foreldre, skole og nærmiljø, og ikke minst at barnevernet har sviktet diss ungene.

Når vi vet at mennesker har evne til å ane og undre seg over det som kan komme til i skje i fremtiden, er det forunderlig at ikke politikken har fått tak i disse menneskene.

Jeg leser stadig vekk at barnevernet ikke fungerer slik det skal. Det må vel være de politiske føringene som har sviktet, og ikke dem som jobber i førstelinjetjenesten med økende utfordringer, som vist angående at «Fellesskapet har sviktet disse ungene».

Burde ikke våre politikere har forstått denne samfunnsutviklingen for mange år siden, og kanskje allerede i 1973-74?

Det som må skje, er at alle politiske partier forstår og tar inn over seg at barnevern og også kriminalomsorgen, og alt som har med barn og unge å gjøre, må bli så optimalt og godt som over hode mulig.

Det betyr å forstå og å skaffe seg innsikt i og kunnskap om det som må til inn i de fremtidige omsorgsyrkene, og som det er kun brukere og førstelinje-personal som har reell kompetanse til å si noe om.

Altså de som besitter den innerste og mest grunnleggende ERFARINGEN om det som fungerer, og det som ikke fungerer i forebygging og endringsarbeid.

I disse «erfaringene» er det et helt annet «ansvar» enn det «ansvaret» som er mulig for politikere å ha på sine trygge stortingskontorer.

Hva må da gjøres? Det som må gjøres er at politiske myndigheter forstår og ikke minst følger det som brukere og førstelinje-personal sier er det som må gjøres i de fremtidige omsorgsyrkene, og da helt uavhengig av hva det koster i kroner og øre.

Dette fordi konsekvensen av manglende satsing vises tydelig i dag, og vil nok vises enda tydeligere inn i fremtiden.

Jeg vil påstå at vi er kommet langt i vårt menneskesyn og forståelse av samfunnsutvikling på forhånd, dersom vi greier å sette oss inn i de opplevelser og erfaringer som de «erfarne» har.

Det vil være å tenke nøye gjennom hvordan vil jeg at min sønn, min datter, min far og min mor skal oppleve, eksempelvis et møte med barnevernet og ikke minst et fengselsopphold.

Det vil være å tenke nøye gjennom hvordan vil jeg at min sønn, min datter, min far eller min mor skal ha det på jobben i sine respektive omsorgsyrker.  

En av mine tydeligste påminnelser til alle personer, er at akkurat DU på en eller annen måte kan være den som kommer i kontakt med barnevernet og kriminalomsorgen.

Alle oss som kjører bil, kan i et kort og uoppmerksomt øyeblikk kjøre på en person i et gangfelt, og dermed få et ublidt møte med fengsel og rettsapparat. Da er også DU og mange andre plutselig pårørende til en som må sone en dom.

Et annet eksempel er at plutselig er du i kontakt med barnevernet, enten som foreldre, besteforeldre, nabo eller venn. I et slikt perspektiv er det viktig å bygge alle velferdstjenester ut fra reell kunnskap og erfaring, i stedet for synsing og kunnskapsløshet fra dem som mener å være «immune» mot å komme i direkte kontakt med for eksempel barnevernet og kriminalomsorgen.

Dette gjelder også våre politikere med sitt «ansvar» for å gi gode oppvekstvilkår for barn og unge, og et godt samfunn for alle oss å leve i.  

Når vi har tenkt nøye igjennom hva mennesker erfarer og opplever, er neste steg at politikerne lytter nøye til deres budskap og gjennomfører de tiltakene som kunnskap og erfaring viser er det som vil føre til bl.a. mindre ungdomskriminalitet.

Helt nøyaktig sagt: «De menneskene som står i de daglige situasjonene med sine erfaringer og direkte ansvar i håndtering av ulike utfordringer kan hjelpe til overfor: «Politikernes evner til å forstå samfunnsutvikling på forhånd».

Kjell Werner

EU-kommisjonen unntar Norge fra den nye tollsatsen på stål. EU har nemlig svart på Donald Trumps tollkrig, og konklusjonen er 50 prosent toll på stål som importeres.

Norge slipper altså unna, takket være EØS-avtalen og den sterke integreringen i EUs indre marked. Men utmeldte Storbritannia rammes hardt. Det har sin pris å ha forlatt det gode selskap i Brussel.

«I lys av den nære og unike integreringen i EUs indre marked, og i henhold til EØS-avtalen, vil ikke eksport fra Norge, Island og Liechtenstein bli ilagt tollkvoter eller satser», skriver EU-kommisjonen i en pressemelding.

Forslaget må riktignok godkjennes av Europaparlamentet, Rådet for Den europeiske unionen og Verdens handelsorganisasjon (WTO), men med kommisjonens klare budskap bør dette være grei skuring for Norges del.

Vi er vitne til en trist utvikling der globale kjøreregler og frihandel blir erstattet av handelskrig og tollmurer.

USA-president Donald Trump har mye av skylden for at det er proteksjonisme som nå gjelder. Vi er vitne til en vond spiral som går selvforsterkende i gal retning. Små land med åpne økonomier, som Norge, er svært utsatt for negative følger.

EUs nye tollmur vil ramme Storbritannia hardt. 80 prosent av stålet som britene produserer eksporteres nemlig til EU. Og siden Storbritannia har forlatt EU, vil det bli 50 prosent toll på britisk stål inn i EU. Norske bedrifter selger derimot relativt lite stål til EU. For Norge er symbolvirkningen det viktigste.

Vi får krysse fingrene for at EU-kommisjonens positive linje i stålstriden kan skape presedens på et annet stridsområde.

EU har nemlig varslet toll på norske ferrolegeringer, som blant annet brukes i stålproduksjon. Slik sett har Norge så langt bare innkassert en halv seier. Den norske produksjonen av ferrolegeringer er nemlig betydelig, og mange norske arbeidsplasser kan være truet. Norge er verdens største produsent av ferrosilisium.

«Norge vil alltid være på innsiden av vårt indre marked», sa EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen da hun besøkte Norge i april.

Det er å håpe at dette også gjelder de norske bedriftene som risikerer EU-toll på ferrolegeringer. Regjeringen må samtidig presse på og argumentere godt for likebehandling av bedriftene som opererer i EU/EØS-området. Her er det ingen automatikk.

EØS-avtalen er god, men den gir ikke de samme mulighetene som et norsk EU-medlemskap. Det bør være et tankekors for noen hver.