Stian Sagvold

Fra Carl I. Hagens fordømmelse av tariffavtaler på 1980-tallet til dagens forslag om å svekke arbeidsmiljøloven og fjerne fagforeningsfradraget – Frp har aldri lagt skjul på sitt ideologiske mål: å svekke den kollektive styrken til norske arbeidstakere.

I 2025 er det fortsatt mørke skyer over arbeidslivet. Fremskrittspartiet har foreslått å liberalisere arbeidsmiljøloven slik at ungdom helt ned i 15-årsalderen kan jobbe natt.

Dette er ikke bare et angrep på arbeidsmiljøloven, men også på barns rett til trygghet og hvile. Samtidig ønsker partiet å svekke lovverket for sjømatarbeidere og andre utsatte grupper.

Et annet angrep som de alltid har frontet er muligheten til mer midlertidig kontrakter i arbeidslivet. Hvilken bank gir unge arbeidstakere lån til hus eller bil når de får høre at de er ansatt i en midlertidig stilling?

Frp har også gjentatt sitt gamle forslag om å fjerne fagforeningsfradraget – et viktig insentiv for organisering. Dette vil gjøre det dyrere å være fagorganisert og svekke rekrutteringen til fagforeningene.

I en tid hvor kampen mot sosial dumping og utrygge arbeidsforhold er viktigere enn noen gang, er dette et direkte angrep på det organiserte arbeidslivet.

Partiet har også markert seg som en støttespiller for tvungen lønnsnemnd – et virkemiddel som undergraver streikeretten, selve ryggraden i fagbevegelsen.

I tillegg har Frp vært mot allmenngjøring av tariffavtaler, som sikrer at utenlandske arbeidere får anstendig lønn. Dette åpner døren for sosial dumping og urettferdig konkurranse.

Sylvi Listhaug har nylig kritisert LO for å støtte Arbeiderpartiet økonomisk, og mener LO ikke bør ha en politisk rolle. Dette er en gjentakelse av partiets gamle strategi: å forsøke å splitte LO og svekke dens innflytelse.

Men LO er ikke bare en politisk aktør – det er en demokratisk kraft som representerer hundretusenvis av arbeidstakere.

Det er derfor urovekkende at Frp nå får økt oppslutning blant LO-medlemmer.

Misnøye med strømpriser og matkostnader er forståelig, men løsningen er ikke å stemme på et parti som vil svekke dine rettigheter på arbeidsplassen. Frps politikk er ikke laget for vanlige arbeidere – den er laget for å styrke arbeidsgivers makt og svekke den kollektive motvekten.

Vi må ikke la frustrasjon føre oss inn i en politisk felle. Frp er ikke arbeiderklassens parti – det er fagbevegelsens motstander.

Nå mer enn noen gang trenger vi solidaritet, organisering og en sterk fagbevegelse.

Stem klokt. Stem for trygghet i arbeidslivet.

Kjetil Staalesen

I dag kaller vi det en Gordisk Knute hvis vi møter på en utfordring som bare blir mer og mer komplisert og til slutt krever at man tenker helt nytt. Norges forhold til EU er en slik utfordring.

Siden sist vi ble enige med våre europeiske naboer om hvordan vi skal samarbeide, har det gått over 30 år. Verden har endret seg og EU med den. Selvsagt.

Resultatet er at Norge har signert tusenvis av nye avtaler med EU om små og store ting vi er enige om.

Norge er med i Schengen-samarbeidet, for eksempel. Det er svært populært blant nordmenn. Ingen har lyst å stå timevis i kø sammen med engelskmenn for å komme inn i Spania på solferie. Enkelte ting er vi også enige om at vi ikke samarbeider om. Tollunionen er et aktuelt eksempel. Norge er ikke med i den.

Den sier i grove trekk at medlemmene skal ha felles toll mot tredjeland og ingen toll seg imellom. Det sikrer mer rettferdig konkurranse og bidrar til handel medlemmene imellom, som igjen gir velstand. Det er bedre å konkurrere på å være flink til å produsere varer og tjenester, enn på å være flink til å justere avgifter, er vel tanken.

I Norge er vi vant til at vi ikke opplever ulemper av å stå utenfor samarbeid. EØS-avtalen sikrer oss markedstilgang til det området vi kjøper og selger nesten alt vi både produserer, og forbruker: Europa.

Dette til en svært lav pris. So far so good. Men det er ikke hamret ut i sten at det trenger å fortsette slik. Vi så tegn allerede for sju år siden. Da USA i 2018 innførte toll på stål og aluminium, svarte EU med beskyttelsestiltak for å hindre at billig stål som ikke lenger kunne selges i USA, ble dumpet i det europeiske markedet.

Norge fikk unntak fra EUs beskyttelsestiltak. Men, og dette er viktig – unntaket ble ikke gitt på grunnlag av EØS-avtalen. Det ble gitt fordi Norges stålproduksjon var så liten at den ikke utgjorde noen trussel for det europeiske markedet.

Et «bagatellunntak». De kaller det faktisk det. Loven bryr seg ikke om småting.

Nå ser det ut til at det kan komme en ny runde med toller. EU finner seg ikke i hva som helst fra USA og forbeholder seg selvsagt retten til å beskytte sin egen industri. Hva skjer da med Norge? Er vi på innsiden eller utsiden denne gangen?

Vi har sendt våre beste menn til Brussel for å tale vår sak, Jonas, Espen og Jens.

Her hjemme er Trygve Slagsvold Vedum opprørt og viser til EØS-avtalen, som partiet han leder vil si opp. Prosessen er mer spennende enn vil liker å tenke på. Mye verdiskaping og mange arbeidsplasser i distriktene påvirkes av om Norge blir hørt. Norge er langt mer avhengige av EU enn EU er av oss.

Det vi er gode på å produsere i Norge, produserer vi enorme mengder av. Det er ikke mulig for oss å forbruke alt sammen selv. Til gjengjeld er vi totalt avhengige av å importere nesten alt det vi tar for gitt at vi har tilgang til i hverdagen vår. Både på jobb og i privatlivet. Det er knapt noe land i Europa som tjener mer på å bygge ned handelshindringer enn Norge gjør.

Toller og kvoter vil kunne ramme oss hardt.

Alexander den store kom til Gordion for 2300 år siden og ble presentert for den umulige knuten. Han valgte en radikal løsning på et innviklet problem. Han hugget over knuten med sverdet sitt. Eller som vi ville sagt i dag, han skar igjennom.

Det finnes en slik alexandrinsk løsning på Norges stadig mer innviklede forhold til EU også. Det heter fullt medlemskap. Det er veldig underlig for denne spaltisten at ikke den debatten kommer i vår urolige tid der gigantene møtes på både militære og økonomiske slagmarker.

Norge er helt avhengige av Europa for både velstand og sikkerhet. Det er begrenset hvor mye vi kan forvente at giganten flytter på seg for å ta hensyn til oss.

En parallell fra Canada renner en i hug. En talefør politiker der sa en gang noe i retning av: «Når du er i seng med en elefant, gjør det ingen forskjell om den vil elske eller slåss».

Slik er det å være nabo med en gigant.

Denne spalten skrives i Danmark. Det er lattervekkende å tenke på muligheten til å fortelle danskene at de ikke har sjølråderett fordi de har vært medlem av EU siden 1972. De godmodige danskene vil få seg en god latter hvis vi sier noe slikt.

Det er et sant mysterium at en slik oppfatning skal stå imellom Norge og forutsigbare rammebetingelser for våre borgere og vårt næringsliv.