Kristoffer Andreas Olstad

Men for oss som er opptatt av tryggheten til vanlige arbeidsfolk, handler sikkerhet om mer enn tanks og forsvarsallianser.

Det handler om trygghet for inntekt, trygghet for bolig og retten til et anstendig arbeidsliv. På disse områdene er ikke EU løsningen.

EU er problemet.

Et angrep på den norske modellen

Den norske modellen bygger på et sterkt trepartssamarbeid og en sterk fagbevegelse.

I EU er trenden motsatt. Mens vi i Norden har klart å opprettholde en høy organisasjonsgrad, ser vi at fagbevegelsen svekkes dramatisk i store deler av Europa.

Dette er ikke tilfeldig. EUs "fire friheter" setter fri flyt av tjenester og arbeidskraft foran faglige rettigheter. Vi så det tydelig i den såkalte Laval-dommen fra EUs eget domstolsystem.

Her ble svensk fagbevegelse dømt for å kreve svenske lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidere. Domstolen slo fast at retten til å tilby billige tjenester over landegrensene veide tyngre enn retten til å bruke kampmidler mot sosial dumping.

Dette er EUs arbeidslivspolitikk i et nøtteskall. Markedet er grunnlovsfestet, streikeretten er sekundær.

Et fullt norsk medlemskap vil binde oss enda tettere til dette lovverket og svekke vår nasjonale mulighet til å bekjempe sosial dumping i bransjer som bygg og anlegg.

Boligbygging på markedets premisser

Vi står midt i en boligkrise. Unge har ikke råd til å kjøpe, og leieprisene skyter i været. Løsningen burde være en aktiv statlig boligpolitikk, slik vi hadde etter krigen, med en ikke-kommersiell boligsektor.

Men her møter vi veggen i Brussel. EUs strenge statsstøtteregelverk setter klare begrensninger for hvordan staten kan subsidiere boligbygging.

Hvis staten eller kommunen ønsker å bygge boliger for "vanlige folk" til en pris som er lavere enn markedspris, vil dette fort bli ansett som ulovlig konkurransevridning mot private utbyggere.

Ifølge EUs regelverk er statlig støttet boligbygging i hovedsak forbeholdt "vanskeligstilte grupper". Det betyr at drømmen om en tredje boligsektor for alle, ikke bare de aller fattigste, blir nesten umulig å gjennomføre innenfor EUs rammer.

Vi trenger verktøy for å styre markedet, ikke et EU som nekter oss å bruke dem.

Fagbevegelsen blør i Europa

Ja-siden liker å peke på at "vi må sitte ved bordet". Men hva hjelper det å sitte ved bordet hvis menyen allerede er bestemt av markedsliberalister?

Ser vi på statistikken fra OECD, har organisasjonsgraden i Europa falt drastisk de siste tiårene. I land som Frankrike er under ti prosent av arbeidstakerne organisert.

EU har ingen politikk for å styrke fagforeningene.

Tvert imot har kommisjonen flere ganger presset land som Hellas, Spania og Romania å svekke de nasjonale tariffavtalene for å bli mer "konkurransedyktige".

De førte altså en aktiv politikk mot sterke sentrale fagforeninger.

Vi velger fellesskapet

Det siste Norge trenger er mer marked.

• Vi trenger mer politisk styring.

• Vi trenger muligheten til å si at norske lønnsvilkår skal gjelde i Norge, uavhengig av hva EU-domstolen mener om fri flyt.

• Vi trenger muligheten til å bygge rimelige boliger uten å bli stoppet av konkurranseregler.

Et EU-medlemskap vil være en gavepakke til dem som ønsker mer privatisering og mindre makt til arbeidsfolk. Et EU-medlemskap er uforenelig med arbeiderbevegelsens verdier og våre sosialistiske mål.

Derfor sier vi nei.

Lars Eide

Målet er å forhindre at Rødt får flertall for å frata Equinor reservasjonen hos Statnett for å kunne bruke 350MW landstrøm fra 2030.

I den heiagjengen finner vi også store deler av fagbevegelsen.

Og om det ikke er rene løgner som serveres, så florerer det med skremselspropaganda og hvite løgner. Og sikkert noen misforståelser.

Forbundsleder i Styrke, Frode Alfheim, bidrar på sin måte i et intervju i FriFagbevegelse 2. februar.

Alfheim beskylder partiene som stiller seg bak forslaget til Rødt for å herje med flere hundre arbeidsplasser på Melkøya, og tror åpenbart at Melkøya vil bli lagt ned i 2030 hvis Rødt sitt forslag får flertall.

Det er i beste fall en misforståelse.

Melkøya bruker i dag maksimalt 180MW strøm fra fire gassturbiner hver på 45MWe. Samtidig tas det ut 140MW varme fra eksosen til gassturbinene.

Så har de en femte gassturbin i reserve. 

Etter ombyggingen øker behovet med ca 60MWe, så de fire gassturbinene gir ikke nok effekt.

Men Melkøya bruker i dag også opp til 50MWe strøm fra land for å kunne redusere CO2 utslipp.

Det kan de gjøre ved f.eks å kjøre med tre gassturbiner og erstatte den fjerde med strøm fra land.

Denne strømmen kan de fortsette å bruke selv om Rødt sitt forslag blir vedtatt.

Så ved å øke effektuttaket fra land fra 50 til 60MWe så er problemet løst.

Med andre ord så kan Melkøya inkludert Snøhvit Future drives videre med eksisterende gasskraftverk hvis de klarer å skaffe 10MW mer landstrøm enn de bruker i dag. Det er selvfølgelig mulig å få til.

Det beste med denne løsningen er at de koster ingenting ekstra.

Alfheim ser også ut til å tro antyder at hele investeringen i forbindelse med elektrifiseringen og Snøhvit Future prosjektet går tapt.

Det stemmer jo hvis Equinor skulle velge å legge ned i 2030.

Men det kommer selvfølgelig ikke til å skje.

Debatt: Dette handler ikke bare om Melkøya. Det handler om tillit

Det er ingenting i veien for at Equinor kan fullføre ombyggingen på Melkøya som planlagt, men at de da fortsetter driften med eksisterende gasskraftverk pluss 60MW landstrøm.

Selve landstrømsanlegget vil da bli dårlig utnyttet, men ikke bortkastet. Særlig hvis man bygger et kjernekraftverk for å forsyne Melkøya fra 2035.

Mens andre deler som landkompresjonen vil bli fullt utnyttet.

Dermed er både arbeidsplasser, inntekter og energiforsyning til Europa upåvirket. Eneste forskjell er at Equinor brenner litt av gassen selv. Og de må betale CO2-avgift.

Det kan jo bli et insitament for Equinor å seriøst vurdere kjernekraft. Da kan det jo komme noe godt ut av dette også.

Debatt: Frp spiller politisk spill med Melkøya. Finnmark betaler prisen