Kjell Werner

Fagbevegelsen står samlet i kampen mot flere midlertidige jobber i arbeidslivet.

Det blir bråk, og mest sannsynlig politisk streik, dersom en eventuell borgerlig regjering reverserer arbeidsmiljøloven. LO, Unio, YS og Akademikerne gir nå en klar beskjed til velgerne.

«Vi vil ikke gå stille i dørene hvis Høyre prøver seg. Det har vi vist før», sier LO-leder Kine Asper Vistnes.

Hun minner om den to timer lange generalstreiken i 2015. Da sto medlemmene i de fire hovedsammenslutningene skulder ved skulder og markerte motstand mot forslaget fra daværende arbeidsminister Robert Eriksson (Frp).

«Stortingsvalget er et verdivalg for arbeidslivet», sier Unio-leder Steffen Handal. Han understreker at Unio er partipolitisk uavhengig, men ikke politisk nøytral. Organisasjonen benytter derfor anledningen til å advare mot en utvikling der midlertidighet og innleie blir normen.

28. januar 2015 demonstrerte fagbevegelsen i samlet flokk mot liberaliseringen som de borgerlige partiene gjennomførte under Erna Solbergs regjering.

Jonas Gahr Støres regjering har rettet opp skaden, men det kan bli en kortvarig glede dersom Erna Solberg og Sylvi Listhaug igjen får regjeringsmakt.

«Hvis en eventuell ny regjering går inn for å øke arbeidsgivers mulighet til å tilsette midlertidig, kommer vi til å motsette oss dette på en veldig tydelig måte», sier YS-leder Hans-Erik Skjæggerud. «Ikke slipp løs midlertidigheten. Det fører ikke noe godt med seg», sier Akademikernes Lise Randeberg.

Fellesforbundets leder Christian Justnes sier det i enda klarere ordelag: «Vi kommer til å dra i gang en storstreik dersom en eventuell borgerlig regjering går til angrep på arbeidsmiljøloven, slik de gjorde i 20015».

Arbeidsgiverne, med NHO, i spissen, krever at det gjeninnføres mer fleksible regler for innleie og ansettelser. Og arbeidsgiverne vil bli bønnhørt dersom landet får en borgerlig regjering etter høstens valg.

Høyre lover igjen å åpne for en generell adgang til å ansette i midlertidige stillinger. Begrunnelsen er å senke terskelen inn i arbeidslivet. Frp er opptatt av å gi næringslivet og den enkelte frihet og fleksibilitet i hverdagen.

Erna Solberg har gått langt i å antyde at YS ble lurt av LO til å delta i 2015-streiken.

«Det kan jo være at man legitimerte en streik mot en regjering fra en annen side enn LO og venstresiden i Norge ville ha. Det er en refleksjon som YS bør gjøre», sa Erna Solberg på YS-konferansen høsten 2021.

«Jeg vet at det er veldig enkelt å trigge sånne reaksjoner og demonstrasjoner mot saker som i ettertid viser seg at det egentlig ikke var grunnlag for», la Høyre-lederen til.

«Det er litt rart at Erna Solberg insinuerer at YS skal ha blitt lurt av LO til å delta i streiken, at YS og YS-forbundene ikke er i stand til å fatte egne avgjørelser», sa daværende YS-leder Erik Kollerud.

Som vi skjønner: Erna Solberg har heldigvis ikke klart å slå inn en slik kile inn i fagbevegelsen. Det hører med til historien at initiativet til streiken kom fra YS-forbundet Parat, framført som en oppfordring av Høyre-mannen Vegard Einan.

«Vil samle hele fagbevegelsen til storstreik». Dette var fagforeningsmannen Einans budskap på forsiden av Dagens Næringsliv 8. desember 2014. Han ble senere statssekretær i Erna Solbergs regjering og er nå direktør i NHO Service og Handel.

Det er liten tvil: YS kommer nok en gang til å stå på barrikadene for å slå ring om arbeidsmiljøloven, hvis det blir nødvendig. Dagens YS-leder er nemlig klar på at et lignende forslag «høyst sannsynlig» vil mobilisere medlemmene på samme måte som i 2014.

Arbeidslivspolitikk dreier seg om mye mer enn adgangen til å ansette folk i midlertidige jobber.

Fagbevegelsen er også opptatt av å beholde ordningen som sikrer full lønn under sykdom. Venstre vil stramme inn sykelønnsordningen. Frp vil «vurdere forbedringer som bidrar til lavere sykefravær». Så siste ord om sykelønn er neppe sagt.

Skattefradraget for fagforeningskontingent står også sentralt. Under Erna Solbergs åtte år som statsminister ble dette fradraget holdt på samme kronebeløp og det svekket seg dermed år for år i reell verdi. Støre-regjeringen har forbilledlig doblet fradraget og Arbeiderpartiet lover å øke det til over 10.000 kroner i neste stortingsperiode.

Avtalefestet tidligpensjon (AFP) er også en ordning det står strid om. LO-familien forsøker nå å samle seg om kravene til en ny og forbedret AFP. Her må det så forhandles med arbeidsgiverne.

Og i neste omgang blir det opp til politikerne å bidra. Høyre vil ikke legge flere statlige kroner i potten. Venstre vil ikke gi én krone. Arbeiderpartiet åpner derimot for et slikt spleiselag.

Her er vi ved sakens kjerne. En samlet fagbevegelse slår ring om arbeidsmiljøloven, AFP-pensjonen og fagforeningsfradraget. Bare for å nevne det viktigste.

Dersom landet får en borgerlig regjering som forsøker seg på omkamper her, vil den få merke at fagbevegelsen har kraft til å mobilisere motstand.

«Når Høyre og Fremskrittspartiet åpner for en generell adgang til midlertidige ansettelser, setter de arbeidslivets grunnleggende trygghet i spill», sier Unio-leder Steffen Handal. Bedre kan det ikke sies. Og velgerne bør vektlegge dette når de går til valgurnene.

2015-streiken er ikke glemt. Det er positivt at LO, Unio, YS og Akademikerne er beredt til å opptre i fellesskap dersom det igjen blir behov for det. Over to millioner arbeidstakere er fagorganisert. Slagordet «Sammen er vi sterke» har slett ikke gått ut på dato.

Det bør både politikere og arbeidsgivere ta inn over seg.

Helle Cecilie Palmer

Tenk at den heteste poteten i valgkampen i det hersens kriseåret 2025 er spørsmålet om hvorvidt de rikeste av de rikeste skal betale skatt sånn som resten av oss.

Jeg sliter fortsatt med å skjønne hvordan vi kom dit – i en tid hvor resten av verden føles skumlere enn på veldig lenge – at de aller mest privilegerte og formuende menneskene i landet krever å få bidra mindre til det fellesskapet som har gjort dem rike.

Og ikke bare det – men at det å kritisere argumentasjonen deres, eller forvente at de, i likhet med oss andre, skal skatte en fair share av det de eier og tjener – blir sett på som misunnelse.

Her har altså de blant oss med mest penger greid å etablere en fortelling om at det er så vanskelig å være rik i Norge. Selv om vi aldri før har hatt så mange superrike som nå. Og så får dagens regjering, som prioriterer fellesskap og fordeling framfor konsentrasjon av rikdom på få hender, skylda for å «jage» milliardærer ut av landet.

Nå jobber disse rikingene knallhardt for regjeringsskifte, blant annet gjennom Fellesaksjonen for ditt og datt, Rikfolk ruler, Formuesskatt er fy! eller hva de nå heter. Jeg må innrømme at jeg går i surr med navnene, de er så like, alle de nystartede lobbyorganisasjonene som har som formål å gjøre rike folk rikere.

De øser millioner av kroner over høyrepartiene, for penger kan kjøpe makt. Når rikdom konsentreres framfor å fordeles, konsentreres også makta. Folk med mye penger har langt større innflytelse på politiske beslutninger enn vanlige folk.

De rikeste og høyrepartiene klør hverandre på ryggen, mens de skyver bestemødre og små familiebedrifter foran seg.

De setter opp regnestykker med store feil, og forteller om hvor dum formuesskatten er, dessverre ofte uten at mediene stiller kritiske spørsmål. Heldigvis for oss som stusser over dette, har Asle Olsen, mannen bak nettsiden Fakta om formuesskatt tatt på seg jobben med å undersøke tallene nærmere. Da blir bildet et annet.

Forskere som uttaler seg om formuesskatt, får hets og hat i innboksen. Noen lar være å ytre seg på grunn av dette.

«Formuesskatten er kontroversiell», sier NHH-professor Guttorm Schjelderup, «fordi den treffer den gruppen i Norge som har mest makt og evne til å nå frem i media».

Det er de som har mest fra før som kommer best ut av det når høyresida styrer. Forrige gang Erna Solberg & co satt med makten, brukte de 36,5 milliarder kroner på skattekutt. For disse pengene kunne de ha fått 202 000 barnehageplasser eller 46 000 lærere.

I stedet fikk de tusen rikeste nordmennene halvannen million i skattekutt hver. I Solbergs andre periode kuttet hun skattene for denne gruppen med 8,2 prosent. Samtidig fikk de 99 prosentene av befolkningen med lavest formue 0,3 prosent i skattelette.

Føles dette rettferdig?

Det er en sammenheng mellom folks oppfatning av hvordan rike folk har blitt rike, og holdninger til omfordeling. Folk som stemmer på partier til venstre, mener at flaks og familiebakgrunn har betydning for folks rikdom, og er tilhengere av omfordeling og utjevning av sosiale forskjeller.

Folk som stemmer på høyrepartier, mener folk har blitt rike gjennom hardt arbeid og talent. De er skeptiske til at staten skal omfordele rikdom.

Dette tjener selvsagt de rike på, men det er dårlig nytt for oss andre. Fra før vet vi at økonomisk og sosial ulikhet spiller inn på forventet levealder. Jo høyere sosioøkonomisk status du har, jo lenger kan du forvente å leve.

Nå har en undersøkelse slått fast en lignende sammenheng for barnedødsfall: Barn med foreldre som har lav utdanning og lav inntekt, har større risiko for å dø før de fyller 18. Å utjevne sosiale forskjeller er livreddende. Forskerne anslår at mellom 20 og 25 flere barn kan leve opp hvert år.

Men så var det den formuesskatten da, som er den viktigste valgkampsaken for høyrepartiene. Ikke klima. Ikke velferd. Ikke utjevning av forskjeller.

Det er for så vidt en ærlig sak å gråte for sin rike mor. Men da gjelder det å være nettopp ærlig: Nei, fjerning av formuesskatten fører ikke til økonomisk vekst. Nei, lavere formuesskatt gir ikke flere arbeidsplasser. For ikke å snakke om det meningsløse begrepet «arbeidende kapital».

Hvis man virkelig var opptatt av de små bedriftene eller gründere i oppstartfasen, kunne man jo foreslått endringer som gagnet disse, samtidig som de rikeste ikke fikk slippe skatt.

Men neida.

Kutt i formuesskatten gjør de rikeste folka enda rikere. Det er det som er formålet. Det er det de betaler høyrepartiene for.

Selv om formuesskatten skulle bli økt betydelig for de aller rikeste, ville det fortsatt vært mye verre å være fattig enn rik i Norge. Ikke la noen få deg til å tro noe annet.

Dessuten: Rike mennesker greier seg alltid. Uansett hvem som styrer.

Hvis det virkelig er så jævlig å være rik i Norge i dag at du får vondt i følelsene av å måtte betale en bitteliten prosentandel av formuen din i skatt – ja, da får resten av oss være glade for at vi ikke har så mye penger.

Det gjelder å tenke positivt, tross alt.