Brede Edvardsen

Dagen har røtter tilbake til 15. juni 1990 da vaktmestere deltok i en fredelig protestmarsj for å kreve verdighet, respekt og bedre arbeidsforhold i Los Angeles. Da de gikk arm i arm og skulle krysse en gate gikk politiet til angrep på demonstrantene, mange av dem var innvandrere.

35 år etter blir fagforeningslederen for SEIU California og SEIU United Service Workers West (USWW), David Huerta, arrestert under et voldelige ICE-raid i Los Angeles mens han sto i solidaritet med immigrantarbeidere.

Dette er altså ikke en kake- og kosedag, men en dag for arbeiderkamp. Som en del av UNI Global Union fordømmer vi på det sterkeste arrestasjonen, og vi oppfordrer amerikanske myndigheter til å respektere rettighetene til alle arbeidere – spesielt de i immigrantmiljøer som lenge har drevet den amerikanske økonomien mens de har blitt nektet full beskyttelse og anerkjennelse.

Her i Norge markeres dagen ved å sette søkelys på de utfordringene renholderne møter i arbeidslivet. Under og etter pandemien fikk renholdere velfortjent ros og oppmerksomhet for jobben de gjorde for å holde samfunnet rent og forebygge spredning av sykdom.

I etterkant er det nok mange som ikke tenker over renholdernes daglige innsats. Vi tar det for gitt at kontoret er rent når vi kommer på jobben, at barnehagen er ren når vi leverer barna, at restauranten er ren når den åpner, og at samfunnets rom generelt er rene.

Renholdernes jobb blir stadig mer usynlig, men er svært synlig når den ikke blir gjort.

Til tross for deres essensielle rolle gjenspeiles ikke dette i renholdernes lønns- og arbeidsvilkår, og flere bedrifter er fortsatt preget av dårlige forhold.

Mange renholdere jobber splittskift – altså at de starter tidlig på morgenen, før de fleste av oss har stått opp og tatt morgenkaffen, arbeider til 8-9-tiden når folk kommer på jobb og tar et nytt skift når folk går hjem for dagen.

Dagtid eller pris? Flere og flere renholdsfirmaer konkurrerer om anbud, og da blir det ofte naturlig å kutte utgiftene der det er mulig. En renholder kan jobbe raskere og mer effektivt når det ikke er noen på kontoret eller ingen på butikken, men til hvilken pris?

Mange renholdere sliter med å få hverdagens kabal til å gå opp. De ofrer fritid med familie og venner, tid med barna som kunne vært brukt til å følge opp lekser, fritidsaktiviteter og lese godnatthistorier. Samtidig viser forskning at kvelds- og nattarbeid kan gi negative konsekvenser på helsen.

Dette kommer på toppen av at renholdsyrket er et fysisk krevende fag. Mange arbeider på huk eller knær, utsettes for kjemikalier og arbeider stående store deler av dagen.  Tall fra Statens Arbeidsmiljøinstitutt viser at én av to renholdere oppgir å ha sykefravær relatert til jobben.

Nærmere halvparten innenfor renhold jobber deltid, og mange med små stillingsbrøker.  Du må hele tiden være klar for å ta en ny vakt, noe som gjør hverdagen uforutsigbar. Samtidig skaper det utrygghet for om du har nok penger til å skaffe mat på bordet, og betale husleien denne måneden.

Vi er alle enige om at samfunnet er avhengige av dyktige renholdere med fagkompetanse, men da er det også på tide at vi verdsetter og ser den jobben de gjør. Det skal ikke være slik at renholdere tvinges til å jobbe natt og kveld fordi det går litt mindre effektivt, og deres arbeid ikke skal synes eller forstyrre andres arbeid.

En elektriker eller snekker får ikke denne beskjeden når de utfører arbeid der andre jobber. Vi krever dagtid når man kan – nattarbeid når man må!

Uten renholderne stopper Norge – derfor må kampen for anstendige arbeidsvilkår fortsette!

Ronny Kjelsberg og Jannicke Gjølme Eriksen

Styremedlemmer NTL NTNU 

Før innføringen av en rekke postdirektiv fra EU, hadde det norske postvesenet monopol på å frakte brev og mindre pakker i hele landet. De fleste andre sammenlignbare land hadde et lignende system. 

Posten var en sentral del av den offentlige infrastrukturen i landet, og Posten hadde en sterk fagforening som sikret gode lønns- og arbeidsvilkår. Det var en jobb man kunne ha hele livet.

Den nasjonale infrastrukturen rundt postlevering har endret seg.

Det regjeringsnedsatte postutvalget foreslo å avslutte postlevering til postkassene fullstendig, slik at all post nå må hentes på nærmeste «postpunkt» (post i butikk e.l.).

Regjeringens forslag går ikke så langt, men foreslår å redusere postlevering til en dag i uken.

Heller ikke dette forslaget tar godt nok hensyn til de i befolkningen med dårlig helse og begrenset mobilitet, som i tillegg gjerne også er de minst digitaliserte.

Det hopper dermed også bukk over den foreslåtte «dørterskeltjenesten» som skal sikre disse gruppene, og hvor posten kan utvide sitt tilbud og bli en enda viktigere del av den nasjonale beredskapen.

Den vanligste begrunnelsen for nedbyggingen av posten er at folk sender mindre brev. Dette er riktig, men det nevnes sjelden i samme åndedrag at volumet av pakker har økt samtidig, som en del av utviklingen av stadig mer handling på nett.

I gjennomsnitt har forsendelsen av pakker ifølge Nkom økt med 17 prosent årlig i årene 2017–22. Dette tallet underspiller at mange pakker leveres av andre aktører enn Posten.

Etter frislippet av postlevering for private aktører, har budbilbransjen blitt en arena hvor useriøse aktører har fått etablere seg, sosial dumping florerer, og hvor Økokrim sier at bransjen er «gjennomsmittet av kriminalitet».

Posten har fortsatt gode lønns- og arbeidsvilkår og organisering, men det er stadig færre av de som leverer pakker og brev som er ansatte i posten.

En annen konsekvens av dette er at mens det i storbyer kan kjøre biler fra ulike selskaper etter hverandre i de samme gatene for å levere pakker fra ulike aktører, blir tilbudet i distriktene stadig dårligere.

Det vi har sett de siste par tiårene er dermed ikke først og fremst en digitalisering, for den samme digitaliseringen som reduserer volumet av brev, øker volumet av pakker.

Det vi ser er at organiserte jobber med gode lønns- og arbeidsvilkår blir erstattet av løsarbeidersystem, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Vi ser også at godt utbygd infrastruktur over hele landet blir erstattet med samfunnsøkonomisk sløsende mangedoble leveringsnettverk i de store byene, og en nedbygging av tilbudet i distriktene.

Krigen i Ukraina har vist oss hvor viktig et godt oppbygd postsystem er i et beredskapsperspektiv, når de digitale kanalene slås ut.

NTL NTNU krever et fortsatt godt utbygd postsystem i hele landet, og en avvikling av systemer som utnytter ansatte innen varelevering og budbilbransjen.