Kjell Werner

Det har lenge ligget i kortene at en ny modell for Avtalefestet pensjon (AFP) ikke blir et LO-krav ved årets lønnsoppgjør.

Målet er å ta denne kampen med NHO neste år. Dette ble endelig klart på tirsdagens møte i LOs representantskap.

Bakgrunnen er det tredelte AFP-vedtaket som ble gjort på LO-kongressen i fjor. Et klassisk kompromiss som innebærer at dagens AFP blir forbedret pluss en ny modell basert på antall år i bedriften eller virksomheten. I tillegg vil LO at uføre også skal få rett til AFP-pensjon.

«Alle sider ved disse endringene er ikke ferdig utredet», heter det tørt i den tariffpolitiske uttalelsen som ble vedtatt tirsdag. LO-leder Kine Asper Vistnes brukte klokelig nok litt flere ord på dette sakskomplekset i sin tale. 

Poenget er at den interne AFP-striden har ridd LO-familien som en mare i årevis.

Avtalefestet pensjon ble etablert som en tidligpensjonsordning fra fylte 62 år for de såkalte sliterne i private bedrifter som har tariffavtaler.

AFP ble gradvis utvidet til å gjelde fra 62 års alder og også omfatte offentlig sektor. Senere ble ordningen gjort om til en livsvarig ytelse.

Fagbevegelsen har lenge ivret for å tette det som oppfattes som hull i AFP-ordningen.

Den mest åpenbare svakheten er at arbeidstakere risikerer å miste denne tilleggspensjonen dersom bedriften blir langt ned på tampen av yrkeskarrieren eller at man da begynner i en bedrift uten tariffavtale.

Samtidig har det vært et krav om en ny og sterkt forbedret ordning, hvor antall år i bedriften legges til grunn for opptjening av en slik tilleggspensjon. Dette oppfattes av mange å være mer rettferdig. 

Men dette har naturlig nok en kostnadsside. Og floken blir ikke helt enkel å løse når det er uenighet mellom LO-forbundene, noe det har vært helt siden justeringen i 2008. Det toppet seg i forbindelse med lønnsoppgjøret i 2018. Fellesforbundet har langt på vei valgt å prioritere tetting av hull i dagens ordning. Og årene går. 

«Det sliter på troverdigheten vår at det over så lang tid hersker usikkerhet rundt AFP. Det er ikke lett å rekruttere medlemmer på en pensjonsordning som jevnlig er under kritikk og debatt», sa Kine Asper Vistnes selvkritisk i talen til representantskapet.

Et skikkelig hjertesukk. AFP er en gullkantet ordning som siden 1988 har vært et godt tilleggsargument for å verve medlemmer til fagbevegelsen.

Jeg merker meg at de tre punktene i LO-kongressens 2025-vedtak defineres som en helhet av Vistnes. Her er det «ja takk, begge deler» i typisk Ole Brumm-stil. I tillegg kommer uførekravet som nok vil sitte langt inne.

Utfordringen er at LO-familien ikke har klart å prioritere sine AFP-krav. LO-lederen setter sin lit til følgende uttalelse fra arbeidsdirektør Nina Melsom i NHO: «AFP får vi til gjennom godt trepartssamarbeid».

Ap-regjeringen er garantist for at også staten som tredje part bidrar med å ta sin del av spleiselaget. Etter valget i 2029 kan det bli borgerlig flertall på Stortinget og dermed litt mer uklart hvordan staten stiller seg.

Det gjenstår også å se om NHO godtar å forhandle om AFP i 2027. Neste år er det nemlig mellomoppgjør uten streikerett.

Hvordan skal LO da kunne sette nok makt bak kravene?

Lars West Johnsen

Det norske har vært gjennom en sentrifuge de siste par ukene. Med vill kraft har alt vi er og alt vi har blitt kastet om på.

Partier, ledere og institusjoner er rammet av knyttnever med kritikk. På dager har vi vært gjennom år med nasjonal degenerering i rask film.

Tilsynelatende er støyen berettiget og fortjent. Ingen røyk uten ild og så videre. Men Epstein-dokumentene er ikke bevis. Det er ingen dom. Og utgjør farlige skritt ut i lovløshet.

Offentlige lynsjinger er ikke vakkert. Derfor er det gode grunner til, etter de første heseblesende sjokkene, å ta noen skritt tilbake og reflektere over hva det faktisk er som skjer. Hvem tjener aller mest på skandalerekka? Og ikke minst, anerkjenne at flere ting kan være sant samtidig.

Det er lett å oppleve nå som vanlig borger at alt er kaos. Det er overveldende, og da gjelder det å sortere. For vi har som fellesskap taklet dette bra. Jeg kommer tilbake til det.

Det har vært et fjorten dagers helvete. Kaskader av nyheter er kastet over oss. Beina er sparket vekk under noen av våre aller viktigste, bærende institusjoner. Kronprinsesse Mette-Marits befatning med den overgrepsdømte milliardæren Jeffrey Epstein har rystet kongehusets posisjon.

Uansett hvordan man stiller seg prinsipielt til institusjonen, er det hevet over tvil at den har hatt en samlende funksjon. Fra kong Haakon kom i 1905, via en krigshistorie der han sa nei til rett tid, til kongeparets gjennomgående klokskap og relative folkelighet i fest og krise. Relasjonen mellom regent og folk har vært varm inntil det kjærlighetsfulle under Harald.

Nå er tilliten til kongehusets integritet, funksjon og framtid trukket i tvil. En bærevegg i det moderne Norge krakelerer.

Like lenge som kongefamilien har vært en avgjørende del av den norske strukturen, har arbeiderbevegelsen vært det.

Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887, fikk sine første fire representanter på Stortinget i 1903 og bygde fra 1935 det moderne Norge. Det er vårt statsbærende parti.

Nå er partiets integritet trukket i tvil. Nye sprekkdannelser har oppstått.

I løpet av to uker er en av partiets fremste tillitsmenn gjennom tidene siktet for grov korrupsjon. Epstein-filene rammer Thorbjørn Jagland personlig, men kaster også mistankens lys på en hel partikultur.

En tidligere statsråd med sterk posisjon i LO, Terje Rød-Larsen, er blitt siktet for medvirkning til grov korrupsjon.

Utenriksminister Espen Barth Eide innrømmet onsdag at han hadde surret det til med habiliteten da junior ville ha praksisplass på ambassaden i Paris. Man kan se på dette med ulike briller. Og det hadde nok vært mindre potent hvis studiene skulle gjøres hos vår stedlige representant i Bratislava.

Men lukten av nepotisme, altså «begunstigelse av slektninger eller kjente, især ved besettelse av stillinger» som ordboka definerer det som, vil sitte i.

Og hvis man sauser sammen korrupsjon og kameraderi, tapper på litt gamle halvsannheter om en bakromskultur der avgjørelser ble fatta ved at «noen har snakka sammen», og drysser noen insinuerende fakta om at både Økokrim og Riksrevisjon ledes av tidligere Ap-politikere, så nærmer det hele seg en bekreftelse.

På Arbeiderpartiet. På arbeiderpartistaten. På at det ikke var en fordom om partieliten som man hadde kjælt med i alle disse årene. Det var faktisk sant. Og slik ser dette ut i mange kretser, til høyre og venstre.

Disse sakene, dandert ut over år, ville hatt liten effekt på partiets posisjon. Men i den komprimerte formen det har kommet nå, kan det gjøre varig skade. Kanskje kan det være et banesår, slik vi har sett mange andre store, sentrumsorienterte folkepartier få det i Europa.

Forfatter Tarjei Skirbekk skildrer i boka «De moderate folkepartienes fall i Europa» hvilken enorm politisk fare det fører med seg.

Høyre er vårt andre, brede og moderate folkeparti. I helga ble Ine Eriksen Søreide valgt til ny partileder. Epstein-dokumentene har klistret også henne til en emmen elite med Frogner-kåk og inhabilitet i fagkretsen.

Støyen rundt Søreide, men også avsløringene av tidligere gromgutt Børge Brende, rammer Høyre og partiets eksistensielle kamp for å vinne tilbake tilliten og velgerne på høyresiden.

Epstein-bomben har derfor truffet det bærende sentrum i norsk politikk med stor kraft. Og presser velgerne til hver side av det politiske spekteret.

Resultatet er økt, destruktiv polarisering. Sjokkbølgene har også nådd inn i det norske embetsverket og det norske fredsarbeidet. Nobelkomiteen står ikke ubesudlet igjen etter disse ukene.

Det som nå har skjedd med den norske tilliten, er selve dreieboka for utenlandsk påvirkning og undergraving.

De tre millioner filene har revet i filler en struktur som det selvsagt tar generasjoner å bygge opp, og som det under normale forhold også tar lang tid å rive ned. Men med første bølge av Epstein-filene, har krefter som ønsker å undergrave et liberalt, demokratisk samfunn gjort mange års undergravende drittjobb på et par knappe uker.

Noen har sittet med popkorn og fulgt med når Norge og andre land i Europa har måttet takle Epstein-filene. De har sett oss angripe hverandre, fyre opp temperaturen i både sosiale og redaktørstyrte medier og rive ned tilliten med slegge.

Men hvem?

Det er åpenbart at både Russland og Kina er tjent med et opprørt Europa i den geopolitiske, kalde krigen vi står i. Om ikke Epstein har vært en aktiv agent, har i det minste fruktene av hans iver etter innflytelse, blitt et meget effektivt våpen.

Donald Trumps USA har ingen skrupler med å bruke det mot sine allierte. Supermaktens nye nasjonale sikkerhetsstrategi har mål om å bidra til en annen politisk kurs i Europa. Trumps navn er fjernet fra Epstein-materialet, som i det amerikanske justisdepartementets hender gjør livet surt for europeerne.

Norske lederes feil er graverende, og den ukulturen som kan være avslørt, må ryddes opp i. Og det er det tatt raske og gode grep om. Saker etterforskes, politikere har måttet svare for pressen og det er vedtatt gransking. Et kaos er raskt ført inn på skikkelige spor. Systemet fungerer.

Og det er for nasjonalselvfølelsens skyld grunn til å lytte til den anerkjente historikeren Timothy Snyder, som roser oss for refleksen: «I Norge går strafferettslige og journalistiske undersøkelser videre, som de skal. Det er det som er normalt. Det burde vært normalt i USA også».

Alt kan være sant om Jagland og Rød-Larsen, inhabilitet og kameraderi samtidig som noen har en regi for det som har blitt kjent.

Men vi kan ikke nå bli så nærsynte på egne skuffelser at vi ikke evner å se det store bildet: Epstein-filene er også et angrep på Norge.