Rune Alne

Fra 1. april 2023 ble det forbudt med innleie fra bemanningsbyråer på byggeplasser i Vestfold, Oslo og Viken.

Dette var noe Fellesforbundet fikk gjennomslag for med nåværende regjering etter mange års kamp for seriøsitet i bransjen. Vi vet at det også er flere byråer som oppfører seg ryddig, men det har også vært store utfordringer i denne bransjen.

Etter EU sin utvidelse i 2004 eskalerte antall bemanningsbyråer i Norge, da det var der arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa ble i hovedsak ansatt.

Dette førte til en utvikling hvor innleie med øst-europeisk arbeidstakere ble normen på byggeplassene, og antall fast ansatte i byggefirmaene som hadde prosjektene gikk drastisk ned. Noen steder utgjorde innleie hele 90 prosent av arbeidsstokken.

Flere bemanningsbyråer hadde begynt å operere med nulltimers kontrakter, fast ansatt uten lønn mellom oppdrag som betydde at arbeidstakerne ble sittende hjemme uten lønn eller dagpenger fra Nav når bemanningsbyrået ikke hadde arbeid.

Arbeidstakerne ble sittende hjemme å vente på SMS, e-post eller telefon fra bemanningsbyråene i uker og måneder på nytt oppdrag uten inntekt.

Løsarbeidersamfunnet som arbeiderbevegelsen hadde bekjempet var nå gjenopprettet.

Fellesforbundet tok denne formen for ansettelse til retten i 2017, og vant frem - men bemanningsbyråene fortsatte som før. Fellesforbundet tok saken videre politisk.

Sammen med partiene på venstresiden, pluss Sp og KrF, fikk de flertall for en lovendring i Arbeidsmiljøloven, som definerte hva en fast ansettelse skal være med virkning fra 1. januar 2019.

Bemanningsbyråene svarte da med å dumpe stillingsprosentene i arbeidskontraktene til 4, 5, 10 og 20 prosent stillinger slik at en i realiteten kunne fortsette som før.

I mai 2019 inngikk derfor Fellesforbundet og Byggenæringens Landsforening (BNL) en avtale om minimum 80 prosent stillingsbrøk og at arbeiderne skulle få lønn mellom oppdrag, men likevel var det flere bemanningsbyråer som fortsatte med å dumpe stillingsprosenten. 

I tillegg hører det med til historien at mange av de øst-europeiske arbeidstakerne gikk på ulovlige midlertidige ansettelser, arbeidet ulovlige arbeidstidsordninger eller ikke fulgte den ordningen det var søkt til arbeidstilsynet om.

De arbeidet lange dager uten overtidsbetaling, de fikk lønn under gjennomsnittet for bransjen og de fikk heller ikke dekket reise, kost og losji. Mange av de øst-europeiske arbeidstakerne prøvde å organisere seg, men opplevde da at det da ble stille fra bemanningsbyrået og ikke mer oppdrag.

Dette er bakgrunnen for at det endte med forbud mot innleie fra bemanningsbyråer på byggeplasser i Vestfold, Oslo, Viken.

Når en ikke følger spillereglene i arbeidslivet eller Arbeidsmiljøloven så har en seg selv å takke. Hadde alle fulgt reglene hadde det ikke vært nødvendig med slike innstramminger. 

Nå går flere bemanningsbyråer rettens vei for å få opphevet forbudet, og flere har krevd erstatning av den norske stat for tapt inntekt. De burde heller brukt pengene og energien på å opptre seriøst overfor sine ansatte og i bransjen.

I tillegg har Høyre og Frp synligjort at de vil oppheve forbudet og reversere lovendringene som er gjort hvis de kommer i regjering til høsten.

LO i Sandefjord ønsker ikke å gå tilbake til et løsarbeidersamfunn, med svekket regelverk for våre medlemmer i byggebransjen.

Knut Sverre Bjørndalen Røang

I lønnsforhandlingene i det statlige tariffoppgjøret gikk tre av oppgjørene til lønnsnemnd. YS sine medlemmer aksepterte meklingsresultatet.

Oppgjørende til Akademikerne og Unio gikk begge til tvungen lønnsnemnd etter brudd i meklingene. Oppgjøret til LO gikk til frivilling lønnsnemnd etter at medlemmene stemte ned meklingsresultatet.

Statsråden vedtok tvungen lønnsnemnd tidlig i juni, og den frivillige for LO ble fastsatt om lag to uker senere.  

7. juni 2024 ble proposisjon om lønnsnemnd oversendt fra regjeringen/Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet til Stortinget, som samme dag fordelte saken videre til Kommunal- og forvaltningskomiteen.

Komiteen hadde sin innstilling klar 13. juni. Komiteen ga enstemmig sin tilslutning til regjeringens proposisjonsforslag. Stortinget behandlet saken 20. juni og vedtok den enstemmig 21. juni.

Så langt har det gått rimelig greit. Så kommer problemet. Rikslønnsnemnda behandlet de to sakene til Unio og Akademikerne 7. november, og saken til LO 15. november.

Dette er flere måneder etter at Stortinget vedtok at sakene skulle til Rikslønnsnemnda. Når så Rikkslønnsnemnda har fattet sin beslutning, så skal lønnsoppgjøret videre til lokale forhandlinger etter at departementet har meldt denne i melding til institusjonene.

Finansdepartementet skrev 29. november 2024 i Prop. 36 S (2024–2025) Ny saldering av statsbudsjettet 2024 at vi må forvente at lønnsoppgjøret for 2024 blir utbetalt i 2025 fordi resultatet fra Rikslønnsnemnda forelå så sent.  

I proposisjonen står det at «Det kan også oppstå ulemper i tilfeller der personer mottar ytelser som avkortes mot inntekt, og inntekten i 2025, som følge av forsinket lønnsoppgjør, blir høyere enn den ellers ville vært. Det kan for eksempel gjelde ulike typer pensjoner, trygder eller andre ytelser fra SPK eller Nav.»

Og det er helt riktig. For en som er delvis ufør og dermed får deler av sin inntektsøkning gjennom lønnsoppgjør og ikke trygdeoppgjøret, så vil dette kunne bli veldig problematisk.

Det avhenger selvfølgelig av uføregraden. Men reglene er slik at om økningen i inntekter fra det ene til det neste året er for høy, så passerer inntektene for den uføre en maksimalgrense for samlet inntekt. Hvis det skjer, bortfaller også uførepensjonen.

Så når etterbetalingen for lønnsoppgjøret i 2024 først kom i 2025, så ble det slik at inntektsøkningen for en ufør fra 2023 til 2024 var null, mens den fra 2024 til 2025 ble altfor høy. Inntektsøkningen inkluderer da både lønnsoppgjøret for 2024 og lønnsoppgjøret for 2025.

Konklusjonen er da at lønnsnemnd er et uføre for uføre (og andre som mottar ytelser).

Det er kritikkverdig at Finansdepartementet i sin proposisjon kun fastslår at dette vil kunne gi ulemper for de som mottar ytelser som avkortes mot inntekt.

De burde i samme sak ha kommet med et forslag om at den forsinkede utbetalingen av lønnsoppgjøret for 2024 skal anses som en inntekt i 2024 for de personer dette gjelder, og at det i den tekniske beregningen av ytelsene ikke skal medføre ulemper for de som er i denne situasjonen.

Det er fortsatt ikke for sent for myndighetene å vedta dette.

Det er også kritikkverdig at fagorganisasjonene ikke har fulgt opp dette som så tydelig framgår av proposisjonen.

Nå vil kronisk syke miste sin uføretrygd. De vil da enten få en realnedgang i sin inntekt, eller de må øke sin arbeidsandel.

Det første vil medføre at enda flere personer enn i dag vil få økonomiske utfordringer i hverdagen, og kanskje vil enda flere leve under fattigdomsgrensa.

Det andre vil medføre at kronisk syke vil få en enda mer krevende hverdag fysisk og psykisk, og i mindre grad enn i dag kunne leve gode liv for og i sine familier, for i stedet å måtte ofre helsen sin på økt arbeidsbyrde.

Hvem vil ta tak i dette? Det er ikke for sent, men det haster.

Dette er den kortsiktige løsningen for lønnsoppgjøret for 2024. Men vi trenger en langsiktig løsning.

Én løsning er at Rikslønnsnemnda får en mye kortere behandlingstid – f.eks. tre uker, slik at vi ved en «normalsituasjon» kan gjennomføre lokale forhandlinger og utbetalinger innen årets utgang.

Denne løsningen fungerer så lenge brudd/streik ikke varer så lenge at vi uansett ikke vil komme i havn innen årets utgang. Det har vi ingen sikkerhet for, og dermed er det en løsning som ikke vil stå seg i det lange løp.

Da står vi, slik jeg ser det, igjen med en løsning som jeg har skissert for lønnsoppgjøret for 2024; at myndighetene fastsetter en ordning for forsinkede utbetalinger av inntektsøkninger som følge av forsinkede lønnsoppgjør, hvor det i den tekniske beregningen av inntektsøkning ikke tas utgangspunkt i året inntekten blir utbetalt, men hvilket år inntekten tilhører.