Knut Sverre Bjørndalen Røang

I lønnsforhandlingene i det statlige tariffoppgjøret gikk tre av oppgjørene til lønnsnemnd. YS sine medlemmer aksepterte meklingsresultatet.

Oppgjørende til Akademikerne og Unio gikk begge til tvungen lønnsnemnd etter brudd i meklingene. Oppgjøret til LO gikk til frivilling lønnsnemnd etter at medlemmene stemte ned meklingsresultatet.

Statsråden vedtok tvungen lønnsnemnd tidlig i juni, og den frivillige for LO ble fastsatt om lag to uker senere.  

7. juni 2024 ble proposisjon om lønnsnemnd oversendt fra regjeringen/Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet til Stortinget, som samme dag fordelte saken videre til Kommunal- og forvaltningskomiteen.

Komiteen hadde sin innstilling klar 13. juni. Komiteen ga enstemmig sin tilslutning til regjeringens proposisjonsforslag. Stortinget behandlet saken 20. juni og vedtok den enstemmig 21. juni.

Så langt har det gått rimelig greit. Så kommer problemet. Rikslønnsnemnda behandlet de to sakene til Unio og Akademikerne 7. november, og saken til LO 15. november.

Dette er flere måneder etter at Stortinget vedtok at sakene skulle til Rikslønnsnemnda. Når så Rikkslønnsnemnda har fattet sin beslutning, så skal lønnsoppgjøret videre til lokale forhandlinger etter at departementet har meldt denne i melding til institusjonene.

Finansdepartementet skrev 29. november 2024 i Prop. 36 S (2024–2025) Ny saldering av statsbudsjettet 2024 at vi må forvente at lønnsoppgjøret for 2024 blir utbetalt i 2025 fordi resultatet fra Rikslønnsnemnda forelå så sent.  

I proposisjonen står det at «Det kan også oppstå ulemper i tilfeller der personer mottar ytelser som avkortes mot inntekt, og inntekten i 2025, som følge av forsinket lønnsoppgjør, blir høyere enn den ellers ville vært. Det kan for eksempel gjelde ulike typer pensjoner, trygder eller andre ytelser fra SPK eller Nav.»

Og det er helt riktig. For en som er delvis ufør og dermed får deler av sin inntektsøkning gjennom lønnsoppgjør og ikke trygdeoppgjøret, så vil dette kunne bli veldig problematisk.

Det avhenger selvfølgelig av uføregraden. Men reglene er slik at om økningen i inntekter fra det ene til det neste året er for høy, så passerer inntektene for den uføre en maksimalgrense for samlet inntekt. Hvis det skjer, bortfaller også uførepensjonen.

Så når etterbetalingen for lønnsoppgjøret i 2024 først kom i 2025, så ble det slik at inntektsøkningen for en ufør fra 2023 til 2024 var null, mens den fra 2024 til 2025 ble altfor høy. Inntektsøkningen inkluderer da både lønnsoppgjøret for 2024 og lønnsoppgjøret for 2025.

Konklusjonen er da at lønnsnemnd er et uføre for uføre (og andre som mottar ytelser).

Det er kritikkverdig at Finansdepartementet i sin proposisjon kun fastslår at dette vil kunne gi ulemper for de som mottar ytelser som avkortes mot inntekt.

De burde i samme sak ha kommet med et forslag om at den forsinkede utbetalingen av lønnsoppgjøret for 2024 skal anses som en inntekt i 2024 for de personer dette gjelder, og at det i den tekniske beregningen av ytelsene ikke skal medføre ulemper for de som er i denne situasjonen.

Det er fortsatt ikke for sent for myndighetene å vedta dette.

Det er også kritikkverdig at fagorganisasjonene ikke har fulgt opp dette som så tydelig framgår av proposisjonen.

Nå vil kronisk syke miste sin uføretrygd. De vil da enten få en realnedgang i sin inntekt, eller de må øke sin arbeidsandel.

Det første vil medføre at enda flere personer enn i dag vil få økonomiske utfordringer i hverdagen, og kanskje vil enda flere leve under fattigdomsgrensa.

Det andre vil medføre at kronisk syke vil få en enda mer krevende hverdag fysisk og psykisk, og i mindre grad enn i dag kunne leve gode liv for og i sine familier, for i stedet å måtte ofre helsen sin på økt arbeidsbyrde.

Hvem vil ta tak i dette? Det er ikke for sent, men det haster.

Dette er den kortsiktige løsningen for lønnsoppgjøret for 2024. Men vi trenger en langsiktig løsning.

Én løsning er at Rikslønnsnemnda får en mye kortere behandlingstid – f.eks. tre uker, slik at vi ved en «normalsituasjon» kan gjennomføre lokale forhandlinger og utbetalinger innen årets utgang.

Denne løsningen fungerer så lenge brudd/streik ikke varer så lenge at vi uansett ikke vil komme i havn innen årets utgang. Det har vi ingen sikkerhet for, og dermed er det en løsning som ikke vil stå seg i det lange løp.

Da står vi, slik jeg ser det, igjen med en løsning som jeg har skissert for lønnsoppgjøret for 2024; at myndighetene fastsetter en ordning for forsinkede utbetalinger av inntektsøkninger som følge av forsinkede lønnsoppgjør, hvor det i den tekniske beregningen av inntektsøkning ikke tas utgangspunkt i året inntekten blir utbetalt, men hvilket år inntekten tilhører.

Jens-Petter Hagen

På overflaten ser det fleksibelt ut – men det som gagner noen, kan samtidig ekskludere mange.

Når studentvilkår blir bransjenorm, mister vi inngangsjobbene som skulle gi trygghet til dem som trenger det mest.

Fleksibilitet på arbeidsgivers premisser

Nylige studier fra Sverige viser at lavlønnede jobber i blant annet butikk, servering og hotell bemannes i økende grad av studenter.

Skift legges opp etter semesterplaner, og arbeidsgivere drifter rundt «permanente midlertidige». For studenter kan dette fungere – men for mange andre stenges døra:

• Enslige forsørgere med behov for stabilt arbeid

• Unge uten utdanning eller nettverk

• Personer med nedsatt funksjonsevne

• Migranter som møter språkbarrierer og diskriminering

• Langtidsledige som trenger kontinuitet

«Når vaktene alltid kommer dagen før, kan jeg ikke planlegge for barna», sier Ayla, alenemor i varehandel.

Vilkårskløft: en ny sosial skillelinje

Vi står overfor en ny form for ekskludering – ikke basert på kompetanse, men på livssituasjon. Arbeidslivet formes etter dem som tåler uforutsigbarhet og korte kontrakter. For alle andre blir det en ny mur.

«Jeg jobber gjerne heltid. Men jobben planlegges rundt studenter, ikke folk som faktisk trenger stabil inntekt», sier Amir, 38, nyankommen og ufaglært.

Dette er ikke et ungdomsfenomen. Det er et strukturelt skifte – med konsekvenser for sosial mobilitet og inkludering.

Hva må fagbevegelsen gjøre?

Studentjobber skal være verdifulle – men de må ikke bli unntaket som blir normen.

• Krev forutsigbare skift og faste stillinger

• Gjenreis inngangsjobbene med reell kompetansebygging

• Bygg arbeid som tåler ulikhet og ansvar

Studentjobb eller systemskifte?

Når fleksibilitet blir gratis – og midlertidighet normen – uthules grunnlaget for det organiserte arbeidslivet. Fagbevegelsen må våge å si høyt: Dette er ikke bærekraftig. Ikke for dem utenfor, ikke for modellen, og ikke for samfunnet.

«Jeg håpet den første jobben skulle åpne dører – i stedet ble det en labyrint av tilkalling og ubekvemme vakter», sier Nora, 25, deltidsansatt i serveringsbransjen.

La oss gjenvinne kontrollen over inngangsportene til arbeidslivet – med trygghet, rettferdighet og inkludering som felles mål.