Nora Thale Forsberg & Amanda Mai Irgens Eiding

Saksbehandlere i Jussbuss sin fengselsgruppe

Torsdag forrige uke ble det kjent at vernetjenesten ved Ringerike fengsel beordret full nedstenging av fengselet grunnet uforsvarlig lav bemanning.

En slik nedstenging innebærer at alle innsatte låses inne på cellene sine og mister mulighetene til aktivitet og fellesskap, frem til bemanningen er god nok.

Det som skjer på Ringerike er et nytt og veldig alvorlig eksempel på hvordan situasjonen er i norske fengsler.

Jussbuss er kjent med at ressurs- og bemanningsutfordringer er et reelt problem ikke bare i Ringerike, men i kriminalomsorgen generelt.

Mangel på ressurser i kriminalomsorgen kan imidlertid ikke rettferdiggjøre at myndighetene ikke oppfyller menneskerettslige standarder.

Vi er svært bekymret for at flere fengsler vil se seg nødt til å iverksette lignende tiltak, særlig i lys av de allerede veldokumenterte skadeeffektene av isolasjon.

Norske fengsler har i mange år vært gjenstand for nasjonal og internasjonal kritikk. FNs torturkomité ga i 2018 uttrykk for bekymring over bruken av innlåsning på grunn av bygnings-­ og bemanningsmessige forhold.

Senest i mars 2025 kom Sivilombudets rapport som viste at et betydelig antall innsatte risikerer å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling og andre menneskerettighetsbrudd på grunn av generelle ressursproblemer i fengslene. Mye tyder på at utviklingen går i feil retning.

Man blir ikke rehabilitert av å sitte innelåst på en celle. Snarere tvert imot er det fare for at innsatte som allerede sliter med psykisk uhelse, blir sykere. Det er avgjørende at innsatte får hyppig tilsyn av helsepersonell under og etter isolasjonen.

Vi erfarer at mange innsatte generelt ikke får den helsehjelpen de har krav på, og at isolasjon ytterligere svekker de innsattes mulighet til å få nødvendig helsehjelp. Også deres velferdsmessige behov står udekket når skole, jobb, fysisk aktivitet og kontakt med andre innsatte og omverdenen faller bort.

Isolasjon utgjør også en trussel for de innsattes rettssikkerhet, ettersom muligheten for kontakt med rettshjelpere begrenses. Flere advokater krevde sine klienter løslatt fra Ringerike da nedstengingen ble vedtatt.

Også i Jussbuss er vi avhengige av å kunne opprettholde telefonkontakt med våre klienter, noe som blir vanskelig når den innsatte er innelåst på cella uten tilgang på telefonene i fellesområdet.

Nedstenging påvirker ikke bare de mest sårbare innsatte, det gjør alle innsatte mer sårbare.

Når et fengsel er nødt til å stenge ned fellesområder og isolere de innsatte, holder det ikke å midlertidig innføre økt bruk av overtid, vikarer og omdisponering av ansatte for å få fengselet tilbake i «normaldrift» fortest mulig, slik Ringerike nå har gjort. Vi frykter at omfanget av problemet undergraves.

De innsattes soningsforhold påvirker de ansattes arbeidsforhold, og vice versa. Helseskadelig isolasjon kan øke kravene til bemanningen på sikt. Dermed er det ikke nødvendigvis tilstrekkelig at bemanningen kommer tilbake til et «forsvarlig» grunnivå, ettersom terskelen for forsvarlighet vil øke i takt med isolasjonens omfang.

På kort sikt bør fengselet vurdere alternativer til aktivitet som kan tilbys inne på de innsattes celler, for å minimere skadevirkningene.

Fengselet bør også vurdere overføring av innsatte til andre anstalter, så vel som muligheten for fremskutt løslatelse av innsatte med kort tid igjen å sone.

Det kan være mer sikkerhetsmessig forsvarlig å fremskynde en løslatelse, enn at vedkommende løslates til forventet tid etter å ha blitt utsatt for helseskadelig isolasjon den siste delen av soningen.

På lengre sikt er straffegjennomføring nødt til å bli en politisk prioritet, og det trengs konkrete lovendringer.  

Eksempelvis har ikke domsinnsatte rett på kompensasjon for utholdt isolasjon med grunnlag i bemannings- eller bygningsmessige forhold, slik varetektsfengslede har. Vi mener det bør ses på muligheten til å gi soningsfradrag til innsatte som har vært isolert på disse grunnlagene.

Staten er bevillingsmyndighet, og er forpliktet til å bevilge tilstrekkelig med penger til kriminalomsorgen for å sikre at rettighetene til innsatte håndheves.

Jo Moen Bredeveien

Tirsdag ettermiddag kom beskjeden, via Avisa Oslo, som lyn fra en bare delvis overskyet Oslo-himmel: Et flertall i styret i Oslo Frp gikk inn for å ta livet av samarbeidsavtalen mellom Høyre, Venstre, KrF og Frp.

Og vipps så er Frps dager som samarbeidsparti på utsiden av byrådet over. Det brede borgerlige samarbeidet i Oslo holdt i drøye 18 måneder. 

Tilbake sitter byrådsleder Eirik Lae Solberg (H), innbyggerne i hovedstaden og analytikere og kommentatorer og klør seg i hodet. Hvorfor nå? Og hva betyr dette?

Avisa Oslos politiske redaktør Eirik Mosveen kaller bruddet for «snålt». Det er en like presis analyse som noe annet. Bruddet skjer akkurat i det Frps bystyregruppe sitter i forhandlinger med byrådet om revidert budsjett for Oslo. Timingen er ikke så lett å begripe seg på.

Det er som kjent også tre måneder igjen til stortingsvalget. Der går Fremskrittspartiet og Høyre til valg på en ny retning for Norge, og et felles regjeringsprosjekt. Ved første øyekast skulle man tro at et havarert samarbeid i utstillingsvinduet Oslo er det siste partiene trenger nå.

Også ved andre øyekast holder den tesen. Bruddet er dårlige nyheter – for Høyre. Det lar seg hevde at bruddet kan løfte Fremskrittspartiet, og det fra en allerede høytsvevende posisjon.

Gjennom bruddet får Fremskrittspartiet vist fram viktige politiske prinsipper – som partiet nekter å forhandle bort.

For hva er det Oslo Frp bruker som årsaker for bruddet? Det er kort sagt klima (for mye), asfalt (for lite) og skattekutt (for sakte). Enda kortere sagt: Det er for mye Venstre og for lite skikkelig høyreside i byrådet i Oslo, sett med Frp-øyne.

Og da snakker vi ikke om den utgaven av Venstre som Fremskrittspartiet liker, skattekutt- og alle gode krefter, og aller helst så mange private som mulig-Venstre. Nei, det er klimakutt- og vi kan ikke bruke alle pengene på samferdsel-Venstre som i for stor grad får prege politikken i hovedstaden, ifølge Frp.

Slikt vil ikke et Frp som strutter av selvtillit som soleklart største parti på borgerlig side assosieres med. Kanskje enda mindre tre måneder før et valg som kan gå riktig så godt for partiet.

Effekten lokalt av å bryte med Høyre kan jo vise seg å bli at enda flere borgerlige velgere i hovedstaden ser at det er Fremskrittspartiet som er garantisten for borgerlig politikk, og ikke et Høyre som lar seg styre av Venstre. Fremskrittspartiet drømmer om tre mandater i Oslo.

Tanken er at et Frp med vind i seilene kommer nærmere den drømmen ved å sørge for at det blåser enda friskere heller enn ved å sitte stille i båten.

Så er jo det store spørsmålet: Er dette organisert og planlagt fra høyeste hold i Fremskrittspartiet, fra partikontoret og partileder Sylvi Listhaug?

Tanken er unektelig besnærende – og nærliggende. Riktignok går Frps vei til makta i nasjonen gjennom et samarbeid med Høyre, og da er det kanskje ikke direkte strategisk briljant å avslutte et samarbeid med nettopp Høyre så tett inntil valgdagen.

På den andre siden: Maktforholdet på borgerlig side ser helt annerledes ut i 2025 enn det har gjort de siste årene. Erna Solberg er skadeskutt av ektemannens aksjehandling og Høyre synker jevnt og trutt fra meningsmåling til meningsmåling.

Frp, derimot, ligger stabilt rundt og gjerne noe over 20 prosent oppslutning.

Analysen internt så vel som eksternt er at partiet blant annet får uttelling for å være tydelig i sin motstand mot det som med Frp-øyne er meningsløse og dyre klimatiltak som CO2-rensing og havvind.

Inntrykket av kompromissløs kampvilje mot dyr og dårlig symbolpolitikk blir ikke svekket av å si opp samarbeidsavtalen i Oslo, i alle fall ikke når begrunnelsen er at det borgerlige byrådet ikke fører en tydelig nok politikk for å rette opp etter «åtte år med MDG-vanstyre».

Det er klart det kan være verdt litt husbråk å vise at man ikke er med på hva som helst bak utstillingsvinduet.

Det avvises fra sentralt hold i Frp at dette handler om en plan klekket ut på nasjonalt nivå. Det påstås sågar at meningene er delte rundt om dette er et smart trekk i opptakten til den nasjonale valgkampen.

Bruddet i Oslo handler om at Fremskrittspartiet i Oslo er lei av å bli tatt for gitt og overkjørt av byrådet. Det er en avgjørelse som er fattet lokalt, er historien Frp vil nå ut med.

Uansett hvor godt eller dårlig koordinert situasjonen er, så er det ikke vanskelig å tolke seg til at bruddet i Oslo skyldes at Fremskrittspartiet har tenkt å beholde ledertrøya på borgerlig side.

Det krever heller ikke særlig oppfinnsomhet for å se for seg at vi kan vente oss et Frp i fri utfoldelse også på andre områder de neste månedene.

Det kommer ikke til å bli kjedelig, i det minste.

Så gjenstår det å se om velgerne på høyre side faktisk ønsker store bokstaver og brå kast, eller om de går for det tryggere og traustere alternativet Høyre når de befinner seg i valglokalets ensomhet og skal være med på å bestemme kursen for Norge de neste fire årene.