Ståle Dokken

May-Wencke delte en liste med regjeringstiltak (billigere barnehager, etc.) på Facebook:

«…se hva regjeringen HAR gjort, ikke bare gnål om hva de ikke har gjort og så tro at Sylvi har svaret.»

Finn Amund svarte at lista oppsummerte hvorfor han ikke ville stemme Ap. Den sa ikke noe om hvordan vi skulle få konkurransedyktige betingelser for bedriftene, skaffe kapital og fremme innovasjon.

«Med Oljefondet i ryggen sponser politikerne alle mulige tiltak og vi blir alle litt fattigere hver dag…»

May-Wencke pekte på ting som er gjort. Finn Amund på ting han vil ha gjort. Begge deler er viktig når velgere tar sine valg.

Vi skal samles til 50 års avgangsfest fra skolen i høst og jeg fikk lyst til å bidra med noen perspektiver på tida vi har levd.

De som styrte Norge da vi gikk på ungdomsskolen er, uhøytidelig og tidvis usedvanlig vakkert, portrettert i NRKs «MAKTA».

Bratteli, Steen og Nordli hadde imidlertid større makter å forholde seg til. OPEC-landene firedoblet oljeprisen i 1973. Industrilandene måtte kutte  budsjettene for å få råd til å kjøpe olje. Alle fikk massearbeidsløshet.

Norge unngikk det. Vi lånte for å holde hjula i gang. Som framtidig oljenasjon fikk vi gode lånevilkår. Med prestestyret i Iran i 1979 sank produksjonen, Prisene ble på ny doblet. Industri og skipsfart sleit. I løpet av et ti-år forsvant nær 100 000 industriarbeidsplasser.

Samtidig ble Norge oljeprodusent. I tråd med Einar Gerhardsens linje skulle verdiene komme folket til gode. Carl I. Hagens forslag (1975) om å selge Statfjord-feltet for 10 milliarder kroner, ble nedstemt. Statfjord har siden tjent inn over 1600 milliarder og driver fortsatt.  

Jens Evensens internasjonale diplomati ledet til et nytt havrettsregime, som ga kyststatene råderett over 200 nautiske mil.

Inn mot 80-åra kom høyrebølgen. Kåre Willoch ble statsminister i 1981, det året vi fikk våre første oljeinntekter. Han gjorde en klok ting ved å nedbetale fem statslån. Og en fatal feil ved å oppheve kredittreguleringen.

Ifølge ny-liberale ideer, skulle markedet styre seg selv. Bankene fikk låne ut så mye de ville, samtidig som opp mot 70 prosent av rentekostnadene kunne trekkes av på skatten.

Resultatet var at lånefinansierte virksomheter poppet opp. Grundere dro til Geilo på «kick-off» og la planer for ei lys framtid. Bankene var redde for å miste markedsandeler og pushet lån på kundene.

Mange lånte altfor mye. Innen 1985 var norsk økonomi i sterk ubalanse. Så (vinteren 85/86), slapp Saudi Arabia mye olje til markedene. Oljeprisen sank fra 28 til 14 dollar og krisa var et faktum for vår unge oljenasjon.

Våren 1986 strammet Gro inn for å rette opp situasjonen. Rentefradraget ble begrenset og statsfinansene gradvis bedret. Men konkurser fra løst funderte virksomheter i jappetida ga stor arbeidsløshet.  

Bankene tok ikke hintet. De lånte ut til de var på konkursens rand. Staten reddet dem. Boligrentene var da oppe i 16-17 prosent. Konkurranseevnen var elendig og stabiliteten i økonomien alvorlig truet.

Solidaritetsalternativet (1992-1997) ble en felles vei ut av uføret. LO dempet lønnskravene og næringslivet investerte i bedriftene. Regjeringen kjørte på med jobbtiltak og utdanning. Solidaritetsalternativet innledet en vekstperiode for Norge, som varte cirka 20 år.    

I 1996 ble Oljefondet opprettet. I 2001 lagde Jens en regel for bruken av det. Vi sparer pengene og bruker bare en liten andel (nå maks tre prosent) av verdien hvert år.

Lærdommene fra jappetid og bankkrise ble tatt seriøst. Når finanskrisa som startet i USA i 2008 slo inn, var norske banker og statsfinanser solide. Næringslivet eksporterte godt. Vår kortvarige lavkonjunktur var småtteri sammenlignet med problemene andre land fikk.  

Etter invasjonen av Ukraina i 2022, kunne Norge kunne bidra mye til landets forsvarskamp og avhjelpe de absurde strømprisene som fulgte - innenfor handlingsregelen.

Langsiktig nøkternhet har gitt oss verdens største statlige fond. Mens Norge tradisjonelt har blitt hørt i mellomstatlige fora, blir vi nå også lyttet til i internasjonale selskaper hvor vi er medeiere.  

Det hevdes iblant at rikdommen skyldes flaks, fordi vi fant olje. Men Saudi Arabia, Libya, UAE, Venezuela med flere har mer olje/gass per innbygger, uten at befolkningene har levekår og livsutsikter som hos oss.

Vi tilhører gruppen av de en prosent rikeste i verden. Velstanden er godt fordelt. Dette har mer med politikk enn flaks å gjøre.

Nå skjer det mye fælt rundt oss. Ukraina kjemper på tredje året i Putins bomberegn og lidelsene i Palestina er ubeskrivelige. Indirekte rammer det alle. USAs nye «politikk», hvor andre skal finansiere nednedbetaling av deres gjeld med tollavgifter, svekker verdenshandelen.

Demokratiet som styreform er truet.

Norge har på sin side bygget opp et godt grunnlag for å løse problemer, utvikle samfunnet og bidra i verden. Det må være verdt en klassefest. Og viktig å hegne om.

Tommy Fredriksen

Uttrykket «å være, eller ikke være» i William Shakespeare’s Hamlet er det mest gjenkjennelige sitatet i engelsk litteratur for ubesluttsomhet og avveining av alternativer.

Uttrykket er treffende for kriminalomsorgen. Mangel på fengselsbetjenter skyldes ubesluttsomhet og feil valg.

For å bøte på mangelen vil kriminalomsorgsdirektør Lise Sannerud ansette miljøterapeuter. Det er det første organisatoriske tiltak direktøren gjør uten politisk ekstrabevilgning.

Problemet i seg selv er ikke å ansette miljøterapeuter. Problemet er at ingen organisatoriske grep er gjort for å ansette fengselsbetjenter uten politisk ekstrabevilgning.

Det er fengselsbetjentene som i møtet med den innsatte former samfunnets opplevelse av regjeringens utøvende kriminalomsorgspolitikk. Ikke direktørene.

Det er også betjentene som erfarer at mulighetene de har ikke stemmer overens med behovene innsatte har. Det svekker tilliten samfunnet har til at kriminalomsorgen gjennomfører oppdraget i tråd med offentlige krav til tjenester. Det er direktørenes ansvar.

For ett år siden kritiserte jeg Lise Sannerud for å overkjøre fengselsbetjentene ved å åpne for å ansette sosialkonsulenter i stedet.

Hun på sin side mente jeg var unyansert og at jeg tok feil når jeg hevdet at arbeidsgiver ikke hadde fokus på betjentene. Direktøren mente jeg viste «manglende innsikt og forståelse for den situasjonen lokal arbeidsgiver står i».

Ett stort fengsel lyste i fjor ut 16 ledige fengselsbetjentstillinger. De fikk en kvalifisert søker. En pliktårsbetjent som allerede var der. Det var tilbudt lønn på absolutt minimumsnivå. Likevel ble det ikke forsøkt å rekruttere på nytt med høyere lønn. Fengselet fikk ikke lov. Likevel uttalte regiondirektøren at de hadde gjort alt de kunne. Fengselet ansatte i stedet 3 sosialkonsulenter.

På et annet fengsel i samme region fikk to ufaglærte vikarer i våres 60 000 i lønnsøkning for å bli. Den ene av dem ble den tredje best betalte i førstelinjen. Ingen av fengselsbetjentene fikk økning. På et tredje fengsel i samme region skjedde det samme. En av pliktårsbetjentene på dette fengselet uttalt at han ville ha blitt, hadde han fått samme tilbud. Dette fengselet ansatte to sosialkonsulenter.

I direktørens omtale av dette fengselet sa hun i fjor at «utfordringen med å skaffe tilstrekkelig antall fengselsbetjenter startet for fullt i 2021, da en privat barnevernsinstitusjon ble etablert i distriktet og begynte å rekruttere ansatte fra fengselet. Det har siden den gang vært gjort gjentatte forsøk på å rekruttere tilstrekkelig antall fengselsbetjenter, men så langt uten å lykkes, dessverre».

Det hun ikke sa var at fengselet ikke fikk møte konkurransen. Direktøren lot det skje. Siden 2021 har bare 3 av 43 pliktårsbetjenter blitt værende der. Våre krav om lønn for å rekruttere og beholde betjenter som grupper i disse tre fengslene ble avvist med at vilkårene ikke var oppfylt.

Et fengsel som av vernetjenesten ble stengt i sommer pga. manglende bemanning, kunne ikke tilby pliktårsbetjentene sine fast stilling verken før eller etter endt pliktår 31. mai. Fengselet kunne heller ikke ta imot et tilstrekkelig antall nye pliktårsbetjenter grunnet merforbruk i 2024. Nå har direktør Sannerud bestemt at fengselet kan ansette 10 miljøterapeuter.

I revideringen av aspirantforskriften i våres, forskriften som regulerer tilknytningsformen til pliktårsbetjentente, påpekte NFF at betjentenes posisjon måtte styrkes og at arbeidsgivers mulighet til å ikke ansette dem fast måtte svekkes.

Når betjentene ikke får tilbud om fast stilling i løpet av pliktåret, velger mange å gå over i annen virksomheten for ikke å leve i usikkerhet. Slik har kriminalomsorgen mistet unødvendig mange.

NFF ble ikke hørt. Vi ble ikke engang kommentert. Forskriften ble ikke tilpasset et marked med større etterspørsel enn tilbud.

Hvorfor påla ikke direktøren fast ansettelse? Hvorfor skal pliktårsbetjentene fremdeles være midlertidig tilsatt med obligatorisk oppsigelse og gå en unødvendig i uvisshet? Hvorfor heller ansette miljøterapeuter?

Statssekretæren uttalte at det ansettes miljøterapeuter, fordi det er et akutt bemanningsbehov. Det blir for enkelt. Det later til at fengselsbetjenten alltid har blitt sett på som erstattelig. Aldri som kritisk kompetanse verd å forsvare. Hadde de det, ville vi ikke vært der vi er i dag.

Debatt: Vi må stå sammen som kolleger, ikke splittes som konkurrenter, skriver miljøterapeutene

Noen regiondirektører våknet litt i fjor for å beholde individer, men det ble ikke tatt samordnet grep, verken strategiske eller koordinerte. Derfor fungerte heller ikke den politiske mertildelingen. Det ble opp til hver og en regiondirektør. Til tross for mertildelingene, mistet kriminalomsorgen enda flere.

Et annet problem er at miljøterapeuter kan undergrave muligheten kriminalomsorgen har til å få høyskole. På den ene siden vil direktøren styrke fengselsbetjenten ved å gjøre fengselsskolen til treårig høyskole. På den annen side er det uttalt at miljøterapeutene skal styrke rollen til fengselsbetjenten. «Målet er å sikre at kriminalomsorgen er rustet for fremtidens krav til roller og oppgaver».

Direktøren mener det kan «skape en mer robust og fremtidsrettet kompetansesammensetning i fengselet og en mer stabiliserende totalbemanning». Dette uttales i en tid hvor regjeringen nøler med å gjøre om fengselsskolen til høyskole. Hvis hun har rett i sin antakelse, hvorfor skal politisk ledelse nå ville gjøre om utdanningssenteret til høyskole når det faktisk ikke er nødvendig?

Når det gjaldt forsøket på en bevilget bemanningsøkning i fjor, uttalte direktøren at «det påligger oss å gjøre det på en måte som er bærekraftig». Hvorfor ble ikke samme beløp som skal benyttes på miljøterapeuter i eksisterende driftsbudsjett, heller benyttet samordnet på fengselsbetjentene i tillegg til ekstrabevilgningen for å møte konkurransen?

Direktøren uttalte også at «jeg skulle veldig gjerne hatt mer penger, større ressurser, mer å dele ut, men det har jeg altså ikke». Det er spesielt at tiltak mot fengselsbetjentene kun gjøres etter politisk ressursøkning. Ikke etter egne organiserte grep. Særlig når miljøterapeutene ikke er et slikt grep. Det er spesielt at det tillates.

Når det i perioden 2014-2019 var 4 av 10 betjenter som sluttet ila fem år etter endt utdanning, hvor mange er det i dag? Den gang en kostnad på 100 millioner hvert år. Det er spesielt at det tillates at offentlige ressurser forvaltes slik. Det er ikke bærekraftig.

Bemanningsutfordringen har ikke kommet av seg selv. Den er skapt av ubesluttsomhet og dårlige valg. Organiseringen av bemanning er like avgjørende som ressurser. Likevel har tiltak kommet for sent, ikke vært koordinert, ikke vært riktige, men mest av alt har de manglet. Å ikke organisere arbeidet er ineffektivt og fører til konflikter.

Kriminalomsorgens Yrkesforbund forlot i sommer alle arbeids- og styringsgrupper i kriminalomsorgen. Jussbuss har nylig skrevet en masteroppgave om fengselsbetjentene med tittelen «jeg hoppet av et synkende skip i tide».

Dette har lenge vært en varslet krise, fordi fengselsbetjenten er neglisjert. Pengene finner fremdeles ikke veien til dem. Ubesluttsomhet og feil valg kan ikke lenger fortsette.