Jo Moen Bredeveien

Dagsavisen

Det var nesten overtydelig hvor maktesløs han med ett er, den tidligere finansministeren Trygve Slagsvold Vedum.

Det er bare fire og en halv måned siden han var landets finansminister, men på en solrik dag i midten av juni var det «bare» som partileder i Senterpartiet han møtte pressen for å oppsummere det politiske året som har gått.

Vedum og Senterpartiets parlamentariske leder, Marit Arnstad – som nå gir seg på Stortinget og etterlater et stort hull i hjertet av partiet – ankom i en bobil. Vedum var i sedvanlig godt humør og offensiv på vegne av partiet.

Det ligger an til kamp om norsk medlemskap i EU i neste stortingsperiode, sa han. Da er Senterpartiet garantisten for at Norge også i fremtiden vil stå utenfor, slo Vedum fast.

Men det var ikke kampviljen eller troen på EU som en vinnersak for Senterpartiet som festet seg hos denne kommentatoren.

Vedum begynte nemlig pressetreffet med å kunngjøre at denne torsdagen i juni var en solskinnsdag på flere vis – for nå hadde endelig politikken virket: Sentralbanksjefen satte ned renta med 0,25 prosentpoeng.

Det var her maktesløsheten ble så påtrengende. For Vedum er jo ikke finansminister lenger – det er Jens Stoltenberg som er det.

Trygve Slagsvold Vedum, på sin side, er leder i et parti som må slåss med Rødt og Venstre om å bli landets fjerde, femte eller sjette største ved valget i høst.

Det var ikke slik det skulle bli. Da Senterpartiet fløy som høyest på meningsmålingene vinteren 2020–21, hadde Vedums visjon blitt virkelighet: Senterpartiet var etablert som et av landets tre største partier.

Andre snakket om populisme og tidsånd, men Vedum selv mente at Senterpartiet naturlig hørte hjemme i det selskapet – sammen med Arbeiderpartiet og Høyre.

Vedum og partiet hans kjempet mot sentralisering og uregulerte kapitalkrefter, for vanlige folk og retten til å leve gode liv i hele landet.

Og alt han tok i ble til gull. Som jeg har skrevet noen ganger i denne avisa: Vedum hadde grepet om de lange linjene.

Han hadde en forunderlig evne til å få det meste til å handle om statsviteren Stein Rokkans kjente konfliktlinje mellom sentrum og periferi, men også om de to andre – litt mer oversette – Rokkan-perspektivene: Økonomi og kultur. Og velgerne flokket seg om ham.

Så gikk Senterpartiet inn i regjering, og Vedum ble finansminister. I den rollen ble han avslørt, ifølge kritikerne i pressen. Andre vil mene at han ble ansvarliggjort. For min del vil jeg hevde at han nesten ble i overkant ansvarlig.

Senterpartiet i opposisjon lovet strukturendringer. I regjering, sammen med Arbeiderpartiet, ble det få slike – selv om Senterpartiet fikk gjennomført mye politikk.

Tydeligst var dette på energiområdet, der Senterpartiets grunnleggende krav om nasjonal kontroll over vitale ressurser som vannkraften ble redusert til forsøk på å dempe de verste effektene av strømmarkedets herjinger. I Vedums egne ord: Strømstøtteordningen var et plaster på såret.

Som finansminister fikk Vedum dyrtiden i fanget. Selv om lettelsen er såpass stor i toneangivende kretser i mediene og Arbeiderpartiet over at Senterpartiet er ute av regjeringen, at følgende påstand neppe vil få medhold i dag, våger jeg å hevde følgende:

Historien vil vise at Vedum håndterte den på overbevisende vis. Arbeidsledigheten og renta kunne ha gått i været. Det skjedde ikke – takket være ansvarlig og tidvis snusfornuftig politikk fra regjeringen, med finansministeren i spissen.

I forrige uke fikk den fornuftige linja endelig uttelling i form av at renta ble satt ned. Men det får ikke Vedum noe som helst ære eller uttelling for.

Vedum vil trolig ikke være enig, men denne hans stolthet over at renta nå er på vei nedover, og over at landet tilsynelatende er på vei ut av dyrtiden uten alvorlige skader og sår, forklarer trolig mye av Senterpartiets ørkenvandring siden partiet forlot regjeringen.

For fire år siden pekte Senterpartiet vei – bort fra borgerlig sentralisering og markedstro, mot noe så storslått som et løft for Samholds-Norge og politisk styring av marked og strukturer. Nå, derimot, er partiet midlertidig redusert til å prøve å få æren for god, teknokratisk økonomisk styring.

Og det verste er at ingen ser ut til å ville gi partiet den æren. Sentrale kretser i Arbeiderpartiet puster lettet ut over at Senterpartiet er ute av regjeringen, og mediene har hatt full hyre med å feire det samme.

Ingen gir partiet uttelling for tiden i regjering. Det er Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg som nå kan høste fruktene.

Slik ble det nesten litt trist at Vedum var oppglødd over at hans tid som finansminister ble kronet av sentralbanksjefen torsdag i forrige uke. Det skjedde som han selv har spådd – nesten som en besvergelse – i lang tid.

Men det skjedde for sent. Det skjedde etter at Vedum var ute av regjering.

Kjell Werner

Onsdag kveld ga Jørn Eggum beskjed om at han trekker seg som leder i Fellesforbundet og trer ut av Arbeiderpartiets sentralstyre.

Det var en klok beslutning som han dessverre brukte for lang tid på å komme til.

Eggum har utvilsomt hatt dårlig dømmekraft og manglende rolleforståelse. Dermed glapp muligheten til å bli LO-leder. Også forbundet forsvant ut av hans hender.

Eggum innrømmer nå å ha brutt forbundets retningslinjer som skal forhindre seksuell trakassering og annen upassende oppførsel. Avsløringen i TV 2 rett i forkant av LO-kongressen var starten på nedturen.

Så dukket det opp enda flere kvinnehistorier i ulike medier. Da var det ikke lenger tvil: Eggum måtte trekke seg også i forbundet.

Tirsdag velges sannsynligvis Christian Justnes til ny leder i Fellesforbundet. Det vil være et godt valg.

Jørn Eggum er ferdig i toppen av norsk fagbevegelse. Han falt for eget grep og har ingen andre å skylde på. Eggum kunne ha blitt en god LO-leder, men han klarte dessverre ikke å holde sin sti ren.

Samtidig må Eggum berømmes for innsatsen han har lagt ned i Fellesforbundet og det han ellers har bidratt med i LO-familien. Dette kan være vanskelig å se i dag, men når historien skal skrives, vil Eggum stå igjen som en markant lederskikkelse.

Som en skjebnens ironi har det også skjedd et dramatisk fall i arbeidsgivernes rekker. Tidligere toppsjef i NHO-foreningen Norsk Industri, Stein-Lier Hansen er tiltalt for grov korrupsjon og grov økonomisk utroskap.

Han skal ha påført foreningen urettmessige kostnader på 10 millioner kroner. Pengene er brukt på jakt, hytter, fiske, sjøfly og restaurantbesøk. Også dette ett av moderne norsk histories største politiske skandaler. 

Det hører med til historien at Lier-Hansen og Eggum hadde god vennskapelig kjemi, samtidig som de klarte å opptre profesjonelt som motparter i lønnsoppgjør etter lønnsoppgjør.

En slags personifisering av det gode i den norske samfunnsmodellen.

Jeg minnes den nyttige praten, over et par øl, som jeg hadde med Eggum og Lier-Hansen så sent som under Arendalsuka i 2023.

Det er smått utrolig at to ruvende skikkelser i norsk arbeidsliv og i ildsjeler for frontfaget i lønnsoppgjørene nå er ute.

Midt oppe i elendigheten vil jeg benytte anledningen til å sende begge en varm tanke. Tross sine åpenbare og høyst kritikkverdige feilvurderinger i forvaltningen av sine mektige roller og verv, er de bare mennesker.

LO-lederen om Eggums avgang: – En beslutning som jeg respekterer