Kai Hovden

Redaksjonssekretær i Magasinet Styrke

For oss som har utgjort redaksjonen i Magasinet Styrke, er dette en utgave vi leverer med vemod.

Forbundet Styrke valgte i juni å si opp avtalen med LO Media om produksjon av redaktørstyrt journalistisk stoff, inkludert magasinet.

Dermed ender vår felles reise her.

Øret til bakken er et kjent begrep, og noe vi som redaksjon har etterstrebet å ha – nettopp for å fange opp hva som rører seg blant dere. Hvorvidt vi har lykkes, er det opp til dere å bedømme.

Men noe som er helt sikkert er at uten alle som har stilt opp, tilrettelagt og brukt av sin tid for å gi oss tilgang, hadde det ikke blitt noe å skrive hjem om, som det heter.

Kremen av medlemmer og tillitsvalgte i det som etter sammenslåingen er Forbundet Styrke, har gitt oss mulighet til å formidle alt fra historier om gledesspredere på arbeidsplassen til saker om nedleggelse og fortvilelse.

Det er nettopp heltene i ytre organisasjon som er i frontlinjen når rettferdighet og et anstendig arbeidsliv skal sikres og videreutvikles, og vi har gjort hva vi kan for å bringe historiene deres videre.

Kanskje blir ikke overgangen til en hverdag uten redaktørstyrte nyheter og saker fra deres eget arbeidsliv så stor?

Uansett mener vi tre som har vært med på å forme Magasinet Styrke at de mer enn 80.000 medlemmene av forbundet, fortjener en arena for åpen debatt og meningsutveksling.

Her har forbundet lovet økt satsing på egne kanaler, som vi håper vil fungere for dere.

Jevnt over har verden vist seg fra en mer brutal side de seneste årene. Da er også fagbevegelsens og dens grunnverdier viktige å verne om. Det bør være en styrke i bevegelsen at vi tåler både debatt og diskusjon i andres påsyn.

Det klinger jo litt hult og unaturlig dersom alle beslutninger fattes enstemmig i lukkede rom.

Det er dere medlemmene ute i de enkelte virksomhetene som er garantistene for en inkluderende og utviklende fagbevegelse til beste for fellesskapet.

Vi ønsker dere all mulig lykke til på veien videre.

Utenfor er julen er over oss når dette siste magasinet har dumpet ned i postkassen din. Redaksjonen håper alle får en god høytid, og at verden vil vise seg fra en langt bedre side når vi begynner å skrive 2026.

Med det takker vi for oss, og retter igjen den aller siste takken til dere der ute.

Ingrid Rosendorf Joys

I årene fremover vil norsk arbeidsliv trenge mer utenlandsk arbeidskraft innen ulike bransjer.

Men med stadig flere varsler om utnyttelse, vedvarende følelse av utenforskap, samt et mer negativt debattklima om innvandring kan vi ikke lenger ta det for gitt at de velger å komme til Norge.

I media kan vi stadig lese historier om arbeidsmigranter som jobber og bor under uverdige forhold, som ikke får lønnen sin utbetalt, blir sagt opp på dagen på grunn av sykdom og som ikke får forsvarlig helsehjelp når de trenger det.

En av de som har mistet troen på systemet er Wojtek fra Polen. Han har pendlet hit i 13 år for ulike jobboppdrag, men grensen er nådd med det han har erfart. Nå anser han ikke lenger Norge som sitt andre hjemland.

Samtidig som ryktet til norsk arbeidsliv falmer blant migrantene, har ordskiftet om innvandring hardnet.

Det er ikke bare Frp og Høyre som snakker om innstramming, men også Ap, Sp og Venstre. De viser til feilslått integrering, men sier ikke så mye om hva som skal til for å bedre situasjonen.

Det er lagt frem handlingsplaner for å bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Men det er ikke satt inn tiltak for å lovfeste rett til norskopplæring, styrke arbeidernes rettsvern eller avskaffe ordningen med D-nummer som i mange tilfeller bryter EØS-reglene om fri bevegelighet.

I festtaler blir språk trukket frem som selve nøkkelen til integrering. Allikevel har ikke arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa og resten av EU/EØS rett på gratis norskopplæring slik flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente har.

Dette gjør dem mer sårbare for utnyttelse og utenforskap, samtidig som de har få varslingsmuligheter og svakt rettsvern.

I tillegg lever mange med et midlertidig D-nummer som utestenger dem fra fastlegeordningen og andre velferdstjenester. Det til tross for at de bor, skatter og jobber i Norge.

Dette er alle medvirkende årsaker til at et økende antall innvandrere velger å forlate Norge til fordel for hjemlandet eller andre europeiske land. Dette hører vi sjelden om, men noe det bør tas tak i hvis vi vil beholde arbeidsinnvandrerne som allerede er her og gjøre oss attraktiv for nye.

Norge trenger arbeidskraft og kompetanse innen helsesektoren, bygg- og anleggsbransjen, it- og digitalisering m.m.

Når flere av landets partier tar til orde for en strammere og mer kontrollert innvandring, bør ikke det gjøres på en måte som skremmer vekk fremtidig arbeidskraft, eller bidrar til flere fordommer og økt diskriminering.

Det gagner ingen – verken den enkelte innvandrer eller Norge, som er helt avhengig av deres kompetanse i årene fremover.

Bare se til Storbritannia der mangelen på arbeidskraft skaper store utfordringer innen helse og omsorg, landbruk og matproduksjon, samt hotell- og restaurantbransje.

Vi vil vel ikke ende opp der?