Får ikke bo med kona

– Det kan jo ikke være riktig. Må jeg si opp jobben for å tilfredsstille myndighetenes krav? Jeg føler meg behandla som en kriminell.

Svein Ove Døsen sitter med hodet i hendene i ei brakke på Solum i Vestfold. Han er forskalingssnekker av yrke, men har jobbet for entreprenørselskapet Skanska på ulike anlegg siden 2004. Han stortrives. Nå som lageransvarlig langsmed E18 og utbyggingen av den nye jernbanen.

Lageret er upåklagelig ryddig.

– Synes dere det? spør han, og smiler beskjedent. Før han, lavt og med mange pauser, forteller om hvordan han valgte å gå på jobb i Larvik framfor å bli med kona til Sola flyplass du hun ble sendt ut av landet med politieskorte i september i fjor.

– Vi orka ikke ta farvel. Det er blitt mange tårer.

Bryskt politibesøk

Historien er denne: Sommeren 2010 møtte Svein Ove Døsen (49) ei jente han likte veldig godt, Gigliola Soraya Leal Benitez (42). De to ble kjent gjennom lange meldinger på nettet.

– Jeg falt for henne, mer og mer, forteller Svein Ove.

Jula 2010 reiste han til Colombia for å feire med Soraya og familien hennes. Året etter giftet de seg, og i juni 2012 flytta Soraya til Svein Ove i Haugesund. Oppholdstillatelse ble innvilget for ett år.

LES OGSÅ: – FORMÅLET VAR IKKE Å GJØRE LIVET VANSKELIG FOR FOLK

I mai 2013 søkte ekteparet UDI om fornyet oppholdstillatelse, men svaret lot vente på seg. Svein Ove jobbet allerede den gangen på anlegg i Vestfold, i et rotasjonssystem med 12 dager på jobb og ni dager hjemme. Mens han var bortreist, jobbet Soraya i en butikk i Sandnes, før de to møttes til en ni dager lang friperiode hjemme i Haugesund.

Høsten 2013 ble Svein Ove innkalt til den lokale politistasjonen og kjørt hjem til huset sitt i en sivil politibil.

– Politiet ville sjekke om Soraya hadde eiendeler der. «Vi vil se at dere bor sammen,» sa betjenten. Tonen var brysk, jeg opplevde det hele som ekkelt og begynte å gråte. Da sa politibetjenten: «Hva er det med deg da, far?»

«Bor ikke sammen»

Bostedskontrollen forløp greit, og politiet konstaterte at Soraya hadde eiendeler der. Men i løpet av kontrollen kom det fram at Døsen jobbet i Larvik i perioder på 12 dager. Kort tid etter kom avslaget fra Utlendingsdirektoratet, med beskjed om at søkeren måtte forlate landet 25. desember, altså 1. juledag. Årsak: «Ektefellene bor ikke sammen i mesteparten av tiden.»

I begrunnelsen sto det at utlendingslovens forarbeider «ikke åpner for å gjøre unntak for kravet til at partene bor sammen på grunn av arbeidsforhold».

– Det er jo diskriminerende. At vi ukependlere ikke skal ha de samme rettighetene som andre i samfunnet... Jeg forstår det ikke, sier Svein Ove Døsen.

– Vi har en friordning som gjør at vi kan være hjemme i påskeferie, sommerferie og juleferie. Til syvende og sist er vi mer hjemme enn borte.

Brynjar Meling ville ta saken. Avslag ble til anke og flere skuffelser. Anken ble avslått med klar henvisning til lovverket, og Svein Ove henvendte seg til Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF) via Skanskas hovedtillitsvalgte, Jan Åge Vik. NAF-medlemsskapet gir tilgang til juridisk hjelp fra Help Advokatforsikring, men Help avviste saken med begrunnelse at de ikke har kompetanse i utlendingsrett. LOs juridiske avdeling avviser saken av samme grunn.

Døsen og Vik henvendte seg i neste omgang til advokat Brynjar Melings kontor, og fikk i et møte før jul beskjed om at Meling ville ta saken personlig på grunn av dens prinsipielle karakter. Advokatfullmektig Bjørn Gulstad i Advokatsamarbeidet Sjødin Meling & Co bekrefter opplysningene.

Men frykten for kostnader har så langt stoppet Svein Ove Døsen i å gå til sak mot UDI. Et forskuddshonorar på 25.000 kroner kan vokse til flere hundre tusen kroner med omkostninger dersom anleggsarbeideren skulle tape.

– Jeg føler meg alene. Det er ingen hjelp å få. Og jeg savner kona, sier Svein Ove. Så smiler han:

– Selv om vi snakker på Skype hver dag.

Vurderer å forlate Norge

Han viser oss rundt på anleggsplassen i Larvik. Peker på Solumbrua som snart reiser seg i sin fulle bue over motorveien, forklarer hvor Skanskas arbeid slutter og hvor Veidekke og NCC tar over. I brakker bor anleggsarbeiderne på rekke og rad, med tilgang til felles kantine, vaskerom og TV-rom. Å jobbe på denne måten er blitt en livsstil.

Det ene året sendes Svein Ove til Larvik, det andre til Tromsø, Trondheim eller Bergen. Nå er han i tvil om han må ofre jobben.

– Det er ikke lett å få fast arbeid i Haugesund. Vil myndighetene at jeg skal si opp? Eller må jeg flytte rundt i Norges land etter hvor kontraktene er?

Muligheten for å sende ny søknad om oppholdstillatelse er der. Svein Ole Døsen har også et gyllent håp om at Arbeidsmandsforbundet vil bekoste en rettssak mot UDI.

– Vi gir ikke opp håpet. Hvis ikke Norge vil ha oss, får vi flytte til et annet land. Vi skal klare det uansett.