MERETE HOLTAN GARTÉ (tekst)

merete.holtan.garte@lomedia.no

Fra 2017 er det trådt i kraft nye krav til innkjøpere av renholdstjenester, samt bygge- og anleggsarbeider i det offentlige. Hovedregelen er at den som skal kjøpe en tjeneste skal stille krav om maksimalt to underleverandører.

Reglene har som mål å begrense antall underleverandører. Men kravene gjelder bare tjenester over den såkalte terskelverdien til EØS.

For statlige oppdragsgivere gjelder det kontrakter til en verdi over 1,1 millioner kroner eksklusive mva. For andre oppdragsgivere er terskelsummen 1,75 millioner.

– Det er for så vidt bra med en begrensning med antall ledd i kjeden, men terskelverdiene er satt for høyt til at dette vil ha den effekten vi hadde ønsket oss i renholdsbransjen, innvender Brede Edvardsen, forbundssekretær med ansvar for renhold i Norsk Arbeidsmandsforbund.

Brede Edvardsen, Norsk Arbeidsmandsforbund.

Sissel M. Rasmussen

– Trenger ikke underleverandører

Edvardsen mener en terskelverdi på 500.000 kroner ville være mer hensiktsmessig, da det samlet sett ikke er en høy prosentandel kontrakter som overstiger en million innenfor bransjen.

– Videre var vårt innspill til forskriften at man ikke trenger underleverandører på renhold i det hele tatt, annet enn i helt spesielle tilfeller. Det kan være tjenester som å rengjøre himlinger i høye bygg, der man må rappellere for å komme til, eller ved spesialrengjøring som inne i ventilasjonsanlegg eller ved desinfiseringer.

– Brukt for å presse ytelser

De nye reglene gjelder også for bygg- og anleggsbransjen, og det listes opp potensielle unntak fra kravet, som for å fremme konkurranse.

Brede Edvardsen mener flere argumenter kan være gyldige innenfor bygg og anlegg, men ikke innenfor renhold.

– I vår bransje har alle bedrifter av en viss størrelse den kompetansen de trenger for å utføre en tjeneste. Når det gjelder det vi kaller temporært renhold, som hovedrengjøring, oppskuring eller boning og fasade- og vindusvask, har alle større bedrifter egne avdelinger med spesialkompetanse på dette, forklarer forbundssekretæren, og påpeker:

– Underleverandører blir så å si alltid brukt til å presse ytelser og lønninger for de som faktisk utfører jobben, mens arbeidsgiversiden argumenterer med at det er nødvendig å innhente kompetanse bedriftene ikke besitter.

Oslo kommune har strengere krav

Risikoen for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er nevnt i forskriften som momenter en oppdragsgiver skal vurdere før den stiller krav om antall leverandører. Geir Gamborg-Nielsen, distriktssekretær i avdeling 2 i Arbeidsmandsforbundet, har i en årrekke jobbet mot arbeidslivskriminalitet. Han ber oss ha den historiske utviklingen i mente når vi snakker om bruk av underleverandører.

– Underleverandører var noe vi tidligere forbandt i hovedsak med bygg og anlegg, og var knyttet opp til kompetanse bedriften ikke hadde i egne rekker, som VVS og el-installasjon. I dag knytter bruk av underleverandører seg ofte til et økonomisk motiv, og ikke et reelt behov for å innhente kompetanse eller arbeidskraft. Denne bruken er sterkt medvirkende til å ødelegge markedet, sier Gamborg-Nielsen.

Alt i alt synes Gamborg-Nielsen og Edvardsen at de nye reglene er et skritt i riktig retning, men at det ikke er langt nok.

– Forskriftsendringen treffer jo der den treffer, men kunne gått enda lengre når det gjelder renhold. For eksempel har Oslo kommune etablert interne retningslinjer der underleverandører ikke tillates i det hele tatt, påpeker Brede Edvardsen.