MERETE HOLTAN GARTÉ (tekst)

merete.holtan.garte@lomedia.no

ATLE MØLLER (foto)

– Hvis jeg hadde møtt kamerater fra studietida nå, kan det godt hende at de ikke hadde kjent meg igjen, sier Kai Braaten.

44 år gammel kan han se tilbake på en personlig reise. Han kan fortelle om slåsskjempen fra Jevnaker som ble en ble en serviceinnstilt vekter med tillitsverv på jobb og kone og to barn hjemme.

– Jeg hadde mye uro i kroppen. Men da jeg ble vekter, forsvant den uroen.

Fant jenta igjen

Vi møter ham i sivilt på en kafé i Sandefjord, vestfoldbyen han flyttet til i 2008. Kai var på den tiden godt etablert som vekter for Securitas i Oslo, men noe var nytt: Bedriften hadde fått hjemme-PC-er og Kai trengte hjelp.

Han ringte en servicearbeider, og hun var vennlig og glad i stemmen. På den tiden var Kai også i overkant interessert i papegøyer, og det var i jakten på noen fine eksemplarer at han igjen kom over Mona.

– Jeg lette rundt på nettet for å finne fugler. Isteden fant jeg en hjemmeside med et fint sydenbilde av ei jente, forteller han.

Jenta var datahjelpen fra den gangen da, og Kai tok kontakt. Kort tid etter flyttet han fra Oslo og sikkerhetsjobben i et næringssenter på Skullerud til Sandefjord, familieliv og jobb på Sandefjord Lufthavn Torp.

I dag er han tillitsvalgt for vekterne på Torp, hovedverneombud for region Øst, nestleder i regionalt samarbeidsutvalg og studieleder med ansvar for å utvikle nye kurs i Norsk Arbeidsmandsforbunds avdeling Øst. Til daglig er han vaktleder i sikkerhetskontrollen.

– Torp er en veldig flott arbeidsplass, jeg må berømme alle som jobber der. Det virker som om alle har et felles mål: At passasjerene skal komme tilbake, sier Kai.

Så opp til stefaren

Det er ord for festtalene, og det kan synes som om Kai er kommet til dekket bord. Sånn er det ikke. Kais barndom var turbulent, og han løste det med nevene.

Noe av uroen fikk han ut gjennom idrett. Først fotball, deretter friidrett, til slutt styrkeløft og ti år med karate. Likevel kokte det for Kai. Han og tvillingbroren vokste opp med en stefar som drakk.

– På skolen slåss jeg mye. Jeg var nok en rebell. Men vi opplevde mye triste greier, sier han, og legger ikke skjul på at det var vanskelig. Særlig når han som drakk samtidig var Kais største helt.

– Jeg så opp til stefaren min. Han var en av de første som tjenestegjorde i Libanon, og kom hjem med så mange bilder og historier.

Kai husker hvor godt stefaren tok seg ut i uniform. Selv fikk han sin første dress som åtteåring, skreddersydd fra Libanon.

– Jeg bestemte meg tidlig for at også jeg ville dit. Libanon var guttedrømmen min.

Ble beskutt i Libanon

Etter ungdomsskolen var Kai pensumlei og fortsatte på idrettslinja på Moi. Deretter tok han vaktmesterskole og fikk ansvar for idrettsanleggene i Lund kommune, siden grunnkurs som møbelsnekker og førstegangstjeneste.

Så var tiden inne.

Kai søkte seg til Libanon og ble sanitetsmann i geværkompaniet i et vaktlag på 11, i kontingent 35 og 37. Det var rolige tider i Libanon. Likevel sitter enkelte hendelser i.

– En gang ble vi beskutt av israelske soldater. Jeg satt inne i tårnet da de begynte å skyte, og jeg frykta for livet. Jeg la meg ned på magen og klarte å kalle opp hovedsentralen med beskjeden: «9, dette er 4-14 OP. Vi blir beskutt». Vi fikk demontert radiosambandet før vi måtte rett i et «shelter».

Det gikk bra, og Kai vet at han har vært heldig. Eller sterk. Alkohol var billig i Libanon, og mange av Kais medsoldater la seg til skadelige vaner. Noen opplevde ting de aldri greide å fordøye.

– For en del år siden mista jeg en god venn av meg på Moi, som tjenestegjorde noen år før meg. Han skøyt seg selv, forteller Kai stille.

– Libanon hadde sine baksider for mange. Men for meg var tjenesten en styrke.

Rørt til tårer av fanene

Opplevelsene i det militære skulle også bli Kais vei inn i vekteryrket. Da han kom tilbake til Norge i 1996, sto liksom alt stille. Hva nå? Han jobbet en tid som hjemmehjelp i Oslo kommune, men var rastløs.

– Jeg ville ha spenning og action, og tenkte at jeg ville bli vekter, forteller han, og smiler: – Så viste det seg at jeg fikk noe helt annet.

Vold og trusler er et mye diskutert tema i bransjen, men Kai opplever en annen side ved vekteryrket. For han handler jobben i uniform om å yte service og vise folk respekt. Etter hvert handlet det også om å hjelpe kollegaer.

Gjennom tilfeldigheter og lett påtrykk ble Kai nemlig tillitsvalgt for vekterne på Torp, og en ny verden åpnet seg. Der var paragrafer og protokoller, men også et sterkt fellesskap. Da han i mai var med på sitt første landsmøte for Norsk Arbeidsmandsforbund, satt han med tårer i øynene da fanene ble båret inn i konferansesalen på Oslo Plaza. Dagen etter lyttet han med andektighet til Ap-leder Jonas Gahr Støres ord om å stå sammen for sosialdemokratiske rettigheter.

Dét hadde få trodd for noen år siden.

Stemte «feil» parti

Blant dem var Stian Konningen, som sammen med Christian Heinecke skulle bli Kais mentor i vekternes tillitsvervs- og verneombudsapparat.

Konningen forteller om en ung og ivrig vekter som på sitt første møte som tillitsvalgt presenterte seg som FrP-velger. Hvorpå de eldre mannfolka i fagrørsla satte kaffen i halsen.

– Jeg ble nesten lynsja ut av forsamlinga. Det var ikke akkurat god stemning, sier Kai, som i dag kan le av det hele. Den gangen forsto han ikke hva som foregikk.

– Jeg tenkte først og fremst på at de ansatte på Torp skulle ha det bra, og skjønte ikke at det hadde sammenheng med politikk.

Etter hvert begynte Kai å jobbe tettere med Konningen, og de to «fant veien sammen», som Kai formulerer det.

– Plutselig skjønte jeg at hvis feil parti styrer landet, får kollegaene mine det dårligere på jobb. Så ved de to siste valgene har jeg stemt riktig.

Engasjementet har smittet kona

Han skifter til uniform og tar oss med til arbeidsplassen Torp. Hilser på kollegaer og ler av dem som på fleip vil ha autografen hans, før han må forte seg for å rekke et tog. Han skal videre til Lillehammer og Gjøvik, siden med fly til Sola for henholdsvis styremøte i avdeling 1, tariffkonferanse og forbundsskole.

For en hjemmekjær mann med en datter på elleve og en sønn på fem, dessuten to hester, en hund og tre rotter i familien, blir det mye bortetid.

– Men kona ser at jeg brenner for det jeg gjør. Dessuten er hun bitt av basillen selv, og håper hun er på vei inn i tillitsverv på jobb, sier Kai.

Samler på sms

Mentorene hans forteller om en tillitsvalgt som gjør jobben sin grundig og leser det med liten skrift, aldri slipper oppgaver og er tilgjengelig 24 timer døgnet.

Kai selv er mest opptatt av å takke avdelingssjefen på Torp, Thomas Grønli, for samarbeidet. – Som tillitsvalgt må man både gi og ta, sier han, og sjekker telefonen med NAF-klistremerke på. Den har en romslig skjerm og inneholder så mye data at mobilhjernen når som helst kan krasje.

– Hvor mange epost, sms og bilder har du lagret?

Kai kaster hodet tilbake og ler. Han skjønner at ryktet hans som samler har nådd journalisten.

– Jeg sletter aldri noe. Det kan jo hende jeg får bruk for noe som dokumentasjon.

Den nye drømmen

Hjemme på Ranvik i Sandefjord samler han på verktøy. Det nyeste og mest moderne, må vite, og bare fra produsenten Bosch.

Verktøyet bruker han til å pusse opp, fritidssyssel nummer én. Han har holdt på siden 2009 og er nesten ferdig. Godt er det, for det kan bli mindre tid til finsnekring framover.

– Jeg vil satse, sier han, og snakker om en organisasjonsarbeid i Norsk Arbeidsmandsforbund.

En sms fra en kollega tikker inn. Vedkommende har fått 50-prosentsstillingen tilbake etter at asylmottak i Vestfold har etterspurt vektere, og Kai lyser opp. Det har vært tøffe tider med nedbemanning på Torp siden han ble tillitsvalgt, men nå kjenner Kai at han er en del av et felles løft. Han finner fram et bilde fra landsmøtet i mai, og er tilbake:

– Norsk Arbeidmandsforbund har et sånt samhold. Under åpninga, da de fanene ble båret inn …

Han ser stolt ut.

– Det ble et sterkt øyeblikk for meg. Jeg håper det blir mange, mange flere landsmøter.