Merete Holtan Garté (tekst)" />

Renholder Solveig mistet først sønnen, så ektemannen: – At jeg ble aktiv i fagforeninga, reddet meg

Solveig Samuelsen har gått fra aldri å si ifra om noe, til å kjempe for kollegaene som tillitsvalgt. Veien dit har vært tøff.
FRI: Solveig Samuelsen er renholder og regiontillitsvalgt i ISS, og leder for avdeling 1 i Arbeidsmandsforbundet. Her er hun fotografert på Mokollen i Sandefjord, et utsiktspunkt hvorfra hun ser utover hele byen.

FRI: Solveig Samuelsen er renholder og regiontillitsvalgt i ISS, og leder for avdeling 1 i Arbeidsmandsforbundet. Her er hun fotografert på Mokollen i Sandefjord, et utsiktspunkt hvorfra hun ser utover hele byen.

Trond Teigen

merete.holtan.garte@lomedia.no

– All den ventinga! sier hun i telefonen.

Hun er ikke irritert over dårlig forbindelse eller en journalist som ringer to minutter over avtalt tid – nei, hun sukker over folks innstilling til pensjonisttilværelsen, som samtalen av en eller annen grunn stuper inn i. Og hun vil komme med et poeng med én gang, et slags varsku til alle de som tenker at bare de blir pensjonister, da skal de endelig begynne å strikke, drenere rundt hytta, sitte på kafé på blanke formiddagen eller se solnedgangen i Dubai.

– Ikke drøy med å gjøre noe du har lyst til, gjør det med én gang, sier hun.

– Plutselig kan det være for sent.

Sånn snakker en som har mistet.

– Sa aldri ifra om noen ting

Solveig Samuelsen er 58 år og bor i Sandefjord, i en generasjonsbolig hvor de voksne sønnene har hver sin leilighet, den ene med kone og fire barn. Der er liv og røre, og det passer Solveig godt. Barnebarna er noe av det som gir pandemihverdagen farge.

Hun er renholder i ISS på 26. året og regiontillitsvalgt i bedriften. Siden 2015 har hun dessuten tatt nesten alt som er av verv i Norsk Arbeidsmandsforbund – hun er leder for avdeling 1 Øst og sitter i landsstyret, tariffråd og bransjeråd.

I disse posisjonene blir hun ofte stående i spagat mellom ledere og ansatte i en bedrift. Den ene dagen kan hun kreve inn en etterbetaling, den andre kan hun varsle om ukultur. Det er begge samtaler den unge Solveig aldri ville turt å ta.

Hun var ikke den som snakket høyt i klassen. Å bli elevrådsleder var utenkelig.

– Jeg sa aldri ifra om noen ting, jeg. Å tørre å si meninga mi, det er noe jeg har måttet lære meg. Og det har vært en hard skole.

Mye lest: Tusenvis av arbeidstakere lever med konstante smerter som ingen ser. Brith Tone er en av dem

GENERASJONSBOLIGEN: I tillegg til familieliv og renholdsjobb, bruker Solveig mye tid på fagforeningsarbeid foran pc-en.

GENERASJONSBOLIGEN: I tillegg til familieliv og renholdsjobb, bruker Solveig mye tid på fagforeningsarbeid foran pc-en.

Trond Teigen

– Flukt ut av elendighet

Når vi nå forteller Solveigs historie, må vi understreke at det er hennes opplevelse. En søster har bekreftet det 58-åringen forteller om oppveksten, og sønnene har fått lese gjennom og sagt at det er greit at mamma forteller. Mannen fra første ekteskap lever ikke lenger.

Solveig vokste opp i Sandefjord i et hjem med fire søsken. Som 16-åring ble hun gravid med kjæresten. Det var ikke et uhell, hun visste akkurat hva hun gjorde. Moren var fra en kristen familie, og med barn i magen måtte Solveig gifte seg og flytte fra barndomshjemmet.

– Det ble en flukt ut av elendighet, forteller hun.

Som 19-åring fikk hun sitt andre barn, og de var en familie på fire. Av og til hendte det at Solveig og de to sønnene satt og ventet på at far i huset spiste middagen sin ferdig før de tok restene. Det ga minst risiko for dårlig stemning.

En enkelthendelse fikk Solveig til å tenke at «nok er nok». Hun brukte ett år på å bygge seg opp, så forlot hun ektemannen hun hadde vært kjæreste med siden hun var 13.

Nå var hun 21 år.

Fått med deg denne? Sjefen ble forelsket i Kathrine. Hun avviste ham og ble sagt opp

Ringte barnevernet

Fire måneder senere møtte hun Rolf. Han var 14 år eldre enn henne og «verdens snilleste». De giftet seg og Solveig fikk nok en sønn – nå var de en familie på fem.

Den mellomste gutten Espen var 14 år da han en dag kom hjem og fortalte at den hyggelige, gamle naboen deres hadde «rørt ham». Saken endte i retten, der tiltalte gikk fri. I dommen står det om Solveigs sønn at «noen grunn til å trekke hans troverdighet betydelig i tvil foreligger ikke». Naboen ble likevel frikjent, da retten ikke fant at påtalemyndigheten hadde ført «fullt bevis for noen seksuelt motivert berøring».

Sønnen orket ikke anke. Det neste året forvandlet han seg totalt.

– Da vi oppdaget at han sammen med en kamerat hadde stjålet 1.000 kroner av en som satt rullestol, var begeret fullt, forteller Solveig.

Hun ringte barnevernet og sa: «Enten gir dere oss hjelp nå, eller så tar dere sønnen min og sender ham lengst mulig vekk fra oss».

Hjem til jul

Solveig, Rolf og de tre sønnene fikk flytte til et hus som hørte til psykiatrisk avdeling under Sykehuset i Vestfold. Huset lå i nabobyen Tønsberg og to av barna måtte bytte skole, mens eldstegutten pendlet til Larvik for å fullføre grunnkurset på videregående.

Ett år etter kunne Espen si til moren: «Mamma, nå har vi det bra». Han fylte 16 år i august det året, men oppunder jul ble han dårlig. To måneder senere fikk han diagnosen blodkreft.

Han måtte bytte ut all beinmarg i kroppen og var festet til maskiner og slanger på Rikshospitalet det nærmeste året. Så kom desember. «Jeg skal hjem til jul», sa 17-åringen. «Det kan du ikke, du må ha blodoverføring hver dag», sa legen. «Jeg skal hjem til jul» gjentok gutten. «Mamma kjører meg.»

Og sånn ble det. Hver morgen i advent sto Solveig og Espen opp før klokka seks hjemme i Sandefjord og var på plass på Riksen klokka ni. Hver dag var de tilbake igjen mellom fem og seks på kvelden.

Men 1. januar våknet Espen opp og sa: «Mamma, nå er jeg dårlig.»

– Da hadde han fått julaften og nyttårsaften hjemme, han, forteller Solveig.

Siden fikk hun vite at sønnen senere i januar hadde sagt til en kamerat: «Dette overlever jeg ikke».

Mye delt: Alenemor Wenche ble satt ut av spørsmålet fra Nav: – Evig takknemlig for hjelpen jeg fikk

«Var du bare glad i Espen?»

7. april 1999 døde Espen, 17 år gammel. Det er snart 22 år siden det hendte, og Solveig husker hver detalj.

Sønnen ba selv om å bli lagt i respirator, og Solveig sa: «Du vet det, at når du legger deg inn i den, er det det siste. Da våkner du ikke mer.»

Espen nikket. «Da har jeg ikke mer vondt», sa han. Mor og sønn fikk tre timer sammen alene før respiratoren ble satt i gang.

Åtte dager senere ble lufttilførselen slått av. Solveigs eldste sønn var en av dem som satt ved sykesengen da øyeblikket var inne. Etterpå måtte Solveig brekke opp en og en finger for å fjerne eldstesønnens hånd, så hardt knuget den brorens.

Selv visste hun ikke hvordan hun skulle gå videre.

– Men etter 14 dager kom han minste til meg og spurte: «Mamma, var du bare glad i Espen?»

Gutten var elleve år den gangen.

– Da tenkte jeg: «Jeg har to barn til». Og så var det bare å jobbe seg oppover. Jeg unner ikke min verste fiende å miste et barn.

SPESIALDESIGN: Barnebarna betyr mye for Solveig. Blant de hvite flisene på kjøkkenet finnes noen med andre og mer fargerike motiver. Det er fliser med tegninger fra barnebarna.

SPESIALDESIGN: Barnebarna betyr mye for Solveig. Blant de hvite flisene på kjøkkenet finnes noen med andre og mer fargerike motiver. Det er fliser med tegninger fra barnebarna.

Trond Teigen

15 prosent lungekapasitet

Solveig var nå 37 år og hadde vært renholder i ISS i fem. Det var hennes første jobb – før det var hun hjemme med barna.

Sammen med Rolf brukte hun nå resten av kreftene på å bygge opp sønnene.

Så, ni år etter at Espen døde, ble ektemannen syk. Rolf fikk diagnosen kols, og hadde i flere år bare 28 prosent lungekapasitet, mot slutten under 15.

Solveig levde i en konstant dur av pustemaskiner og frykt for at ektemannen ikke skulle få nok luft. Hun var på jobb for ISS, ellers var hun hos Rolf – hun brukte all fritid på å være sykepleier hjemme eller navigere i helsesystemet. Det var stadig nye regler og søknader, innleggelser og systemer å sette seg inn i.

Venner forsvant, og hun mistet bursdager og konfirmasjoner. Så ble hun overtalt til å bli med på et årsmøte i Arbeidsmandsforbundet fordi hun var verneombud i ISS.

Denne skaper debatt: Christine lever på 14.300 kroner i måneden: – Norge har råd til å gjøre dette på en bedre måte

– Så noe jeg ikke så sjøl

Dette var i mars 2015. I januar året etter ble hun regiontillitsvalgt i ISS og fikk plass i Arbeidsmandsforbundets landsstyre, dessuten bransjeråd og tariffråd for renholderne.

I 2017 ble hun leder for forbundets avdeling 1 Øst.

Hun takker Rolf for at han lot henne engasjere seg, og hun takker «guttane» – sønnene hjemme i generasjonsboligen – for at de ville være hos ektemannen når hun deltok på kurs og samlinger.

Solveig takker også regiontillitsvalgte Bjørg Ulriksen som ba renholderen fra Sandefjord om å ta over for henne.

– Hun så noe i meg som jeg ikke så sjøl.

– Og etter hvert så du det samme?

– Jeg så i hvert fall ganske fort at dette var noe jeg brant for. Og at jeg som tillitsvalgt, kunne gjøre en forskjell.

Fagforeningsarbeidet gjorde også en forskjell for Solveig selv.

– At jeg ble aktiv i fagforeninga, det reddet meg. Det ga meg pusterom og frihet den gangen.

Sa ikke noe til legene

Solveig mistet Rolf 9. desember 2018. På sett og vis var hun glad for at ti år med engstelse var over, og at hun nå – for første gang i sitt liv – hadde mulighet til å gjøre hva hun ville.

Men hun følte seg ensom.

– Jeg hadde vært sammen med noen siden jeg var 13 år, sier Solveig.

Samtidig hadde en ny frykt sneket seg inn på henne. Da Rolf var nær døden i mai 2018, tenkte hun plutselig: «Blir jeg syk nå, har ungene mine ingen. Og blir jeg syk, så er det fordi jeg veier for mye.»

Et halvt år før Rolf døde, bestemte Solveig seg for å søke om en slankeoperasjon. Hun fikk ja av sykehuset i januar 2019, og fikk inngrepet utført i mars samme år. På kontrollen seks uker etter spurte legen om hvordan det gikk med Rolf.

Solveig ble stille en stund, før hun bekjente at hun ikke hadde fortalt legene det hun burde.

– Ett av kravene for å få slankeoperasjon, er at du er psykisk oppegående. Da jeg fikk tilbudet i januar, skulle jeg takket nei, så langt nede som jeg var. Men jeg trengte den operasjonen – for ungenes skyld. Så jeg sa ikke noe til legene om at Rolf var død. Jeg valgte å legge sorgen vekk.

Mye lest: Lars har vært ufør i 20 år, men får ikke uføretrygd. Nå lever han og sønnene på 14.000 i måneden: – Hvem vil vel leve slik?

67 kilo lettere

Operasjonen var vellykket, og den ga henne et mål å jobbe for: å spise riktig og mosjonere mye. Nesten hver dag går Solveig en seks kilometer lang tur opp på Mokollen i Sandefjord.

Der kan hun stå, 67 kilo lettere enn hun var, og se ut over byen og havet.

Som regiontillitsvalgt har hun i flere år vært frikjøpt 50 prosent fra operativt renhold, og har resten av arbeidstida vært teamleder og gjort kontroller av renhold. Men færre kilo gir henne bedre knær, og frihet til å vaske igjen.

Det er det ordet – frihet – Solveig bruker oftest når hun beskriver hvordan hun har det nå.

Hun tenker på barndommen, på første ekteskap, på sykeleiene hun har sittet ved.

– Dette er et helt nytt kapittel i livet: Jeg er fri. Ja, jeg har opplevd mye vondt, men jeg har tross alt vært heldig. Jeg har fått tre flotte «guttær», jeg har to bonusjenter fra Rolf og jeg har barnebarna rundt meg, sier Solveig, og legger til:

– Og så har jeg Ernst.

Ernst er 56 år og gir henne sommerfugler i magen. Hun traff ham på den lokale puben i juni i fjor.

– For å overleve

Da hun ble tillitsvalgt ISS i for seks år siden, synes hun det var ubehagelig å stå i kampene mellom ledelse og ansatte. Hun, som hadde tatt så mange kamper privat.

Nå synes Solveig at hun og ledelsen samarbeider med respekt for hverandre, og hun føler seg tatt på alvor som talerør for renholderne.

Men, vi må spørre:

– Hender det at du tenker at det du kjemper for på jobb, er bagateller?

Hun tenker seg litt om.

– Jo, mange av disse tingene er nok bagateller i mitt hode. Men for medlemmene er det viktige saker, og for meg er det godt å kunne hjelpe.

Det er første gang under intervjuet at Solveig tar seg noen sekunders betenkningstid, ellers forteller hun sin beretning uten å nøle. Både kollegaer i ISS og i fagbevegelsen vet at 58-åringen har hatt «nok å bry seg med», som hun sier.

– Jeg har vært 26 år i ISS og bedriften har stått ved siden av meg gjennom alt jeg har vært gjennom – jeg har fått støtte, forståelse og hjelp fra arbeidsgiver. Sånn har det vært i forbundet også.

– Hvordan har du klart å være så åpen?

– For meg er det ikke noe jeg har klart, men noe jeg har måttet. Jeg har vært åpen for å overleve.

Stort intervju: Ulikhet er farlig, sier Harald Eia. Og forskjellene er større enn vi har trodd

UT AV MØRKET: Når Solveig går sin daglige, lange turer, vender hun gjerne blikket ned. Det er for å samle tankene og bearbeide alt som er skjedd.

UT AV MØRKET: Når Solveig går sin daglige, lange turer, vender hun gjerne blikket ned. Det er for å samle tankene og bearbeide alt som er skjedd.

Trond Teigen

Warning
Dette er en sak fra

Vi skriver om og for arbeidsfolk i blant annet anlegg, vakt, renhold, asfalt og bergverk.

Les mer fra oss

Annonse
Annonse