Yngvil Mortensen

yngvil@lomedia.no

Nå er Wenche glad for at Nav-veilederen hennes frarådet full jobb, og heller anbefalte å søke om delvis uføretrygd.

– Hvordan har du det når du kommer hjem fra jobben? spurte Nav-veilederen. Hun så at Wenche Reppen presset seg for mye, var for flink.

– Jeg følte jeg ikke var god nok på så mange områder samtidig. Hadde det ikke vært for den dyktige veilederen, ville jeg ikke vært der jeg er i dag, sier Wenche.

For sju år siden knakk hun sammen, midt i jula.

Tempo gigante

Spesialpedagogen Wenche hadde to jobber. Den ene som fagansvarlig på en omsorgsbolig i nabokommunen med en reisetid på 40 minutter hver vei.

Hun jobbet hver tredje helg i en annen omsorgsbolig i hjemkommunen. Jobbhelga var alenetiden hennes, for da var barna hos besteforeldrene. Hun var alene om omsorgen for sine to barn på da 8 og 10 år. Datteren hadde et «spesielt stort behov for oppfølging», og sønnen var under utredning. Det ble mange møter for å finne ut at han sleit med Tourettes syndrom.

Wenche drev også med oppdrett av kalkuner, flere hønseraser, ender, og vaktler på småbruket sitt og solgte kyllinger og egg. Hver dag kjørte hun rundt to mil for å mate dem. Og hun og ungene spilte i korps.

– Hvis jeg hadde sett veggen komme mot meg, hadde jeg stoppet tidligere, sier Wenche Reppen.

– Tempoet mitt var for høyt, men jeg så det ikke selv. Jeg prøvde å henge med på alt, men det ble for mye.

Som godt voksen fikk Wenche en ADHD-diagnose.

– Personer med ADHD har ofte problemer med å ta nok pauser. Energien og kreativiteten er bra, men det å ta nok pauser har jeg lært meg den harde måten, sier Wenche.

Da jula 2013 kom hadde hun vært sykmeldt fra hovedjobben sin i halvannet år.

Kronikk: «Sykmelding – fra rettighet til oppsigelsesgrunn». Ebba Wergeland forklarer

Ligger ikke på sofaen

Jula 2013: Først lille julaften var Wenche i mål med alle kransekakene hun baker til venner og tidligere kolleger, og gavene. Hun og ungene så «Tre nøtter til Askepott» på TV. Wenche la seg på sofaen. «Vi har aldri sett at du ligger der før», sa ungene. Hun følte seg så dårlig. Det hjalp ikke med Paracet. Hun karret seg opp og kjørte barna til kirken der de skulle spille med korpset sitt. Så kjørte hun til en annen kirke for å spille selv. Så var det middag med familien hos Wenches foreldre. Hun klarte nesten ikke holde seg våken. Før gavene var ferdig åpnet, sa moren og faren at «nå tar du deg en hvil».

Hun måtte bare slappe av. Det hadde hun ikke gjort hele desember. De ble enige om at barna skulle overnatte hos bestemor og bestefar.

«Gå til legevakten i morgen», sa moren. Wenche kom seg gjennom natta. Følte seg stadig verre.

1. juledag tok Wenche drosje til legevakten. Der fikk hun et lite stikk i fingeren, og raskt oppdaget legen at hun hadde svært høy CRP, en måling for å påvise betennelser i kroppen. Hennes var over 400. Er man frisk, er den 5.

Legene satte raskt i gang behandling med Penicillin, men hadde store problemer med å finne blodårer. Hun ble gul og hovnet opp. De ville egentlig sende henne med ambulansehelikopter til sykehuset i Arendal, men tåka var så tjukk at helikopteret ikke kunne lande. Hun ble i stedet kjørt i vanlig ambulanse.

Hun hadde fått alvorlig blodforgiftning. En infeksjon førte til en alvorlig betennelsestilstand i blodet og i flere av kroppens organer. Man kan dø av blodforgiftning. Immunforsvaret hennes hadde nesten brutt sammen.

– De trodde ikke jeg ville overleve, forteller Wenche. Ikke hun selv heller. Hun opplevde at hun var på vei over til «den andre siden».

Kvelden 2. juledag ringte en sykepleier til foreldrene hennes og spurte:

«Vil dere se henne?»

Foreldrene kjørte tre timer fra Feda til Arendal for å ta farvel.

Så la legene henne i kunstig koma og hun ble operert på tre steder.

Behandlingen virket. Etter noen dager tok de henne ut av koma, men hun hadde så store smerter at de lot henne sove et par dager til før legene bestemte seg for å vekke henne. Hun lå i koma en uke.

Nyttig verktøy: 100.000 har brukt den. Sjekk dagpenge-kalkulatoren

Meldekortet til Nav

Et sterkt blått lys blendet øynene hennes da hun våknet. «Nå vet jeg hva de mener, de som har sett lyset», var det første Wenche tenkte. Hun var for svak til å legge en klut over øynene sine.

Så husket hun Nav. Wenche fikk nesten ikke sove fordi hun var bekymret for meldekortene til Nav. Hun hadde vært sykemeldt fra hovedjobben sin i over ett år allerede, og fikk arbeidsavklaringspenger.

Hvilken dag var det, lurte hun? Meldekortet måtte jo sendes. Hun klarte ikke spørre fordi hun var intubert.

Da hun ble frakoblet ringte hun Nav kontaktsenter.

– Jeg fortalte at jeg ikke hadde levert meldekortet fordi jeg var på sykehus. «Du må sende meldekort», sa den ansatte hun snakket med hos Nav.

«Men jeg lå i koma», sa Wenche.

Den Nav-ansatte gjentok at opphold på sykehus ikke var grunn til ikke å levere meldekortet.

Wenches søster hjalp til og ringte det lokale Nav-kontoret som ordnet opp. Wenche slapp å stå igjen uten inntekt til seg og barna.

Nav beklager

FriFagbevegelse spurte Nav om svaret Wenche Reppen fikk fra Nav kontaktsenter, da hun våknet fra koma.

«Vi beklager feilen som har skjedd, og vil følge opp denne hendelsen i interne rutiner slik at lignende ikke skjer igjen», skriver direktør i Nav kontaktsenter Jørn Torbergsen på e-post.

«Veilederen fra NAV Kontaktsenter skulle henvist Reppen videre til sitt Nav-kontor, for å få vurdert meldeplikten, og eventuelt fritak fra denne meldeplikten», skriver Torbergsen.

Hva som er en rimelig grunn til ikke å sende meldekortet i tide avgjøres i en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle. Det skal legges vekt på om det var mulig å forutse situasjonen og at man var forhindret fra å sende inn meldekortet. I en slik vurdering skal det tas hensyn til sykdomsplager, funksjonsnivå, grad av aktivitet/behandling og om det var mulig for personen å gi meldekortinformasjonen til Nav på alternativ måte, opplyser Nav.

Debatt: «Arbeidslinja er en trussel mot den norske modellen og arbeidstakerne»

Sakte vendte hun tilbake

Hun hadde vært alvorlig syk og holdt på å dø, men mente selv hun raskt skulle komme 100 prosent tilbake. Wenche fikk varige mén etter den alvorlige blodforgiftningen – asteni, som betyr «kraftløshet» og «liten motstandsevne mot påkjenninger». Kroppen fikk en så hard belastning at hun måtte regne med at den aldri ville bli helt som før, sa legene. Etter hvert ble kroppen stivere og det ble vondt i leddene. Hun utviklet fibromyalgi og kronisk utmattelse.

Likevel ville Wenche bare tilbake til arbeidslivet.

– Jeg har alltid jobbet mye, og jeg har alltid likt å jobbe! Jeg ønsker ikke å motta noe, jeg vil klare meg selv, sier Wenche.

Flere ting gjorde at hun fikk en lang og rolig opptrapping.

Hun var allerede sykemeldt fra den krevende jobben med mye ansvar, men gikk tilbake til helgejobben sin kort tid etter at hun var utskrevet fra sykehuset. Kollegene sa hun kunne overlate tunge oppgaver til dem og at hun kunne gå hjem tidligere hvis hun trengte det.

Veilederen på det lokale Nav-kontoret fikk Wenche inn i et løp med arbeidsavklaring og arbeidsutprøving, for å finne ut hva hun kunne jobbe med, og hvor mye. Hun syns det hørtes dumt ut med arbeidsutprøving. Hun skulle jo tilbake i full jobb uansett. Hun var på kurs for å lære å skrive jobbsøknader, noe hun selv har undervist i på tilsvarende kurs. Men hun tenkte det var best å gjøre det hun fikk beskjed om. Ville ikke risikere å miste arbeidsavklaringspengene.

Hun fortsatte i helgejobben, og ville gjerne jobbe mer, men fikk ikke flere vakter der.

Nav skaffet henne en 40 prosent stilling som miljøterapeut i et mottak for enslige mindreårige asylsøkere. Hun trengte pauser gjennom dagen fordi hun mistet konsentrasjonen når hun ble sliten.

– Hvis jeg presset meg for mye, ble jeg satt tilbake i flere dager etterpå, sier Wenche.

– Det var en tøff periode, med jobb og en utagerende tenåring hjemme. Hvis jeg hadde spurt, kan det være sjefen hadde tilpasset jobben, men det gjorde jeg ikke. Jeg torde heller ikke si noe til Nav. Jeg ville ikke ha spesialbehandling, sier Wenche.

Mye lest: Alenemor Helene måtte vente i sju måneder før hun fikk pleiepenger for å ta seg av sin syke datter

Nav: «Hvordan er du når du kommer hjem fra jobb?»

Nav-veilederen til Wenche i Lyngdal ringte henne og spurte hvordan det gikk:

«Hvordan går det på jobb?», spurte Nav-veilederen.

«Det går greit», svarte Wenche.

«Hvordan er du når du kommer hjem fra jobb?», spurte veilederen.

Wenche ble helt satt ut. «Hva har det med saken å gjøre», tenkte hun. Hun gjorde alt hun kunne for å klare jobben.

«Det er ingenting igjen når jeg kommer hjem fra jobb. Jeg klarer akkurat å gi ungene mat og følge opp minimum med lekser. Jeg klarer ikke gjøre husarbeidet. Og har ikke krefter til noe annet», svarte Wenche.

Hun tenkte hun bare måtte bli flinkere. At det sikkert ville bli bedre etter hvert.

– Jeg klarte ikke se mine egne grenser for hvor mye jeg kunne jobbe. Nav-veilederen så mye tydeligere enn meg at jeg ikke ville klare å jobbe fullt. Men hun så også at det var bra for meg å jobbe. Takket være personlig oppfølging fra henne, klarte jeg det, sier Wenche.

Nav-veilederen forklarte at det ikke er enten eller når det gjelder uføretrygd. At det er noe som heter gradert uføretrygd, som betyr å kombinere jobb og uføretrygd. Wenche måtte innse at hun ikke skulle jobbe fullt.

– Så anbefalte hun meg å søke om uføretrygd, og fortsette som jeg hadde tenkt med å trappe opp jobbingen.

Nesten mot sin vilje, søkte Wenche om 50 prosent uføretrygd.

Debatt: «Hva skjedde med at VI ivaretok VÅRE syke og svake?», skriver tillitsvalgt i Nav

Folk biter tenna sammen

Solveig Vatne var leder ved Nav-kontoret i Lyngdal mens Wenche var under arbeidsavklaring. Nav-veilederen fra den tida har ikke anledning til å bli intervjuet, men sier det er i orden at Vatne forteller. Hun husker Wenche Reppen hun også.

– Folk kan bite tenna sammen og klare en stor belastning i noen uker, men det er ikke målet vårt. «Vi skal finne ut hva du kan klare over tid, uten at det forringer livskvaliteten din på andre områder», sier jeg til folk. Vi skal ikke sette folk inn i tiltak de ikke kan mestre. Vi vil ikke at folk skal oppleve flere nederlag, sier Vatne.

Vi mennesker skal ha balanse mellom privatliv og jobb, mener hun. Alle har andre belastninger i livet, syke foreldre, demente ektefeller, eller små barn. Hvis man har barn, som de fleste har, skal man ha krefter til å følge dem opp med matlaging, lekser og alt det andre.

– Nav må bli flinkere til å se hele mennesket. Vi skal hjelpe til med å finne ut hvor skoen trykker i hverdagen, og se etter muligheter. Hvem i nettverket ditt kan hjelpe deg og hva drar deg ned? sier Solveig Vatne.

Wenches Nav-veileder skjønte at hun egentlig ikke orket så mye som hun trodde selv. Vatne sier det er veldig gjenkjennelig.

(Saken fortsetter under bildet)

Solveig Vatne var leder ved Nav-kontoret i Lyngdal mens Wenche var under arbeidsavklaring.

Yngvil Mortensen

Erklært ufør: Et nederlag

I oktober 2017 innvilget Nav 50 prosent uføretrygd til Wenche Reppen.

– Jeg gråt den dagen jeg fikk brevet, for dette var et stort nederlag for meg personlig. Når jeg ser på det i ettertid, så er jeg evig takknemlig for hjelpen jeg fikk, sier Wenche.

Etter hun fikk innvilget uføretrygden begynte hun med en gang å jobbe mye mer.

– Det var som jeg fikk et blylodd løftet fra skuldrene. Jeg sov bedre og begynte å få overskuddet tilbake.

Hun fikk mulighet til å følge opp ungene ordentlig og hente seg inn. Det gjør at helsa holder, og at hun er i stand til å stå i jobb i lengden.

– Uten den tryggheten, så ville jeg brutt sammen og falt fullstendig ut av arbeidslivet, sier hun.

– Tryggheten med 50 prosent uføretrygd i bunnen gjør at jeg tør å jobbe så mye jeg klarer uten å være livredd for å gå på ny smell. For et par måneder siden fikk jeg påvist osteoponi, et forstadium til benskjørhet. Det er en enorm trygghet å vite at jeg kan fortsette å jobbe så lenge jeg kan, men at jeg vil klare meg selv om jeg skulle bli mer ufør.

Hun mister ikke uføretrygden selv om hun jobber mer enn 50 prosent. Derfor kan hun jobbe så mye hun klarer, så lenge hun klarer.

– Det er bra for meg og det er bra for samfunnet.

– Jeg kjenner ennå det er vanskelig å skrive «ufør». Jeg vil ikke være en av «dem» som samfunnet ser ned på fordi de mottar penger uten å jobbe, selv om jeg nå vet at det ligger en historie bak og at jeg sitter i glasshus når det gjelder å tenke sånn. Jeg har redusert arbeidskapasitet, men ufør er jeg ikke.

– Ikke alle kan klare å komme tilbake til arbeidslivet, men det handler ofte om at systemet ikke fungerer bra nok, mener Wenche.

Jobben i omsorgsboligen i har hun ennå, og den er nå økt opp til 40 prosent fast stilling. Men hun jobber vanligvis litt over 50 prosent.

Mye lest: Lars har vært ufør i 20 år, men får ikke uføretrygd. Nå lever han og sønnene på 14.000 i måneden: – Hvem vil vel leve slik?

– Nav tviholder ikke på ytelsene

Solveig Vatne, som nå jobber i det kommunesammenslåtte Nav Lister, forteller at Nav er under tidspress.

– Vi må skynde oss å bli ferdige, men vi ser at folk trenger tid. Ofte tar det tid i helsevesenet. Det er en sorgprosess oppi alt også, legger hun til.

– Mange vi treffer vil ikke være uføre. Vi prøver å si at dette er ikke endelig, dette kan du forandre på, når barna blir større for eksempel.

Vatne forteller at uføresystemet er lagt opp slik at det er enkelt å jobbe mer, hvis du får bedre helse, og samtidig beholde uføretrygden.

Vatne tror det hadde vært forferdelig for Wenche Reppen, hvis hun hadde blitt 100 prosent ufør.

– Jobben er mer enn bare økonomi. Det handler om å være en rollemodell for ungene, ha et større nettverk, og et sted der du føler du hører til, sier Vatne.

– Når vi ser at det er det rette å kombinere uføretrygd og jobb, så anbefaler vi det. Nav tviholder ikke på ytelsene. Vi prøver å finne det som er riktig, sier Vatne.