Charlott Pedersen, 3.kandidat for SV i Akershus

Stine Høivik, 5.kandidat for SV i Akershus

Vi vet at de fleste som har ramlet ut av arbeidslivet, ønsker å jobbe om de kan. Vi må gjenskape et arbeidsliv og et velferdssystem som bygger på denne grunnleggende forutsetningen. Vi må derfor styrke hjelpeapparatet slik at man får den hjelpen man trenger.

Arbeidslinja sånn vi kjenner den i dag, med sitt mantra om at «det skal lønne seg å jobbe», bygger på troen om at bare folk får sjansen, så vil de utnytte velferdsgodene vi har bygget opp. Arbeidslinja bygger videre på forutsetningen at vi må gjøre det så hardt som mulig å være uten jobb, sånn at flest mulig holder seg i arbeidslivet. Dette er en svært destruktiv tankegang.

Vi vet at med dårligere råd, får folk dårligere helse, og skyves stadig lengre ut fra arbeidslivet. Arbeidslinja slik den er praktisert i dag må derfor skrotes, den er en trussel for dagens velferdssamfunn.

Debatt: «Hva skjedde med at VI ivaretok VÅRE syke og svake?», skriver tillitsvalgt i Nav

Arbeidslinja har ført til at hjelpen gradvis har blitt svekket sammen med respekten for dem som faller utenfor. Arbeidsavklaringen må tilbake til NAV og ut av anbudskarusellen slik at vi er sikret at de som trenger hjelp blir møtt av kompetente folk som kan faget sitt, og ikke bare blir skyfla gjennom papirmølla.

I løpet av de siste ti årene har arbeidsavklaringen etter føringsbrev fra regjeringen vært satt ut på anbud. Anbudsspøkelset har dermed også rammet arbeidsfolkene som er syke. Vi har de seneste årene hørt utallige historier om at arbeidsavklaringen ikke fungerer, folk kommer i karantene og mister inntektssikringen. Vi mener folks liv og helse ikke egner seg på anbud. Anbud betyr som hovedregel at billigste tilbyder får jobben. Når vi jobber med mennesker som har mistet tilknytningen til arbeidslivet kan man ikke forutse hvilke tiltak som virker for enkeltindividet. Avklaring er dermed ikke egnet for en anbudskonkurranse hvor ting må gå litt fortere, litt billigere, for at bedriften som vant anbudet skal tjene penger.

Vi må ikke glemme at når det strammes inn ett sted så tyter det som regel ut et annet sted. Det er dette vi så tydelig har sett de siste årene. Innstramninger i blant annet AAP ytelsene, med ønske om at det skal lønne seg å jobbe, har ført flere over på sosialhjelp i stedet. Vi må derfor skape en politikk som bøter på dette.

I disse dager anslås det at så mange som 45 000 ansatte i varehandelen på Østlandet er i ferd med å møte permitteringsspøkelset. Dette kommer i tillegg til alle de andre i utsatte bransjer, som reiseliv og hotell og restaurant. Mange av disse blir nå permittert for andre gang og går en usikker økonomi i møte. Det minste vi kan gjøre er å trygge dem ved å gi rettigheter til feriepenger på inntektssikringen. Det er ikke deres handlinger som har ført til inntektsnedgang, men regjeringens nødvendige smittevernspolitikk. Da må regjeringen også sørge for at bortfallet av inntekt blir så lite som mulig, og at forutsigbarheten i økonomien sikres, ellers vil vi se en enda større økning av økonomiske problemer hos vanlig arbeidsfolk.

Debatt: «Slutt å syte om hjemmekontor», skriver vekter Trond

Mens koronaviruset har herjet, har vi sett hvor viktig det er med gode sikkerhetsnett i samfunnet, som kan fange opp de som ramler utenfor. Uten gode velferdsordninger, hadde flere syke dratt på jobb. Og uten sikkerhetsnett i form av dagpenger, hadde det fort kunnet oppstå en kamp blant arbeidsfolk om å underby hverandre i lønn, i desperasjon etter arbeid og inntekt. Vi som samfunn hadde kommet dårligere ut av denne situasjonen, med mer smitte og grobunn for et mer useriøst arbeidsliv i fremtiden.

Vi vet fra før av at misbruk av for eksempel arbeidsutplassering fører til at mennesker på arbeidstrening blir skyfla fra tiltaksplass til tiltaksplass som gratis arbeidskraft uten noen gang å få tilbud om fast jobb. Folk som har fast jobb har blitt skviset ut av skiftene til fordel for folk i arbeidstrening. Slik kan det ikke være. Bedrifter som mottar arbeidstakere på arbeidsutplassering må derfor forplikte seg til å ansette når behovet er der. Har de ikke noe behov så er det greit med arbeidstrening under disse forutsetningene, men da må de på utplassering komme i tillegg for å lære, ikke erstatte faste ansatte. Vi kan ikke godta at faste ansatte mister jobbene sine og blir erstattet av korte tiltaksplasser.

Debatt: «Jeg håper renholdere heves opp fra lavtlønnsyrke etter denne pandemien», skriver Felicia

Gjenreisningen av troen på individet må gå sammen med et anstendig arbeidsliv, hvor man kan leve av lønna. Derfor må vi skrote arbeidslinja, og heller jobbe for et seriøst arbeidsliv hvor det er plass til flest mulig folk. Et anstendig samfunn bedømmes på hvordan man behandler de som faller utenfor, ikke de som sitter på toppen. Derfor er det på tide at vi nok en gang fører en arbeidslivspolitikk basert på tillit til folk, og særlig de som faller utenfor.

For skal vi få til mindre forskjeller, som gang på gang er trukket frem som det beste for alle, må de som er nederst i samfunnet løftes opp, ikke trykkes ned.