Trond Wathne Tveiten

I 2020 hadde vekterne en to måneder lang streik. Dette er en gruppe mennesker som er ute i all slags vær og gjør en helt nødvendig jobb for samfunnssikkerheten, men som blir lite nevnt i media. Men mennesker som plutselig må tilbringe kontortiden sin hjemme får mye oppmerksomhet.

Klager over hvor vanskelig det er å konsentrere seg, hvor ensomme og hvor skadelig deres situasjon vil bli på sikt flommer over i media og spesielt i de sosiale mediene. Jeg personlig syntes dere burde slutte med sytingen, og heller være evig takknemlige.

Debatt: «Jeg håper renholdere heves opp fra lavtlønnsyrke etter denne pandemien», skriver Felicia

For det første er dere folk som har en jobb å gå til og kan heve en lønn. Mange titalls tusen har havnet på Nav og måttet vente lenge før de fikk noe støtte da byråkratiet forståelig nok ikke var tilpasset slike uventede situasjoner som dette. For det andre vil dere få feriepenger også, mens andre må stramme inn og kanskje må jobbe for å ta igjen det tapte. Jeg skriver «kanskje» da det antagelig er en del av dem som har mistet jobben som vil få en ny jobb til neste sommer.

Jeg har kollegaer og venner som jobber i utelivsbransjen som nå ser at noe de har brukt årevis på å bygge opp bare forsvinner. Den sittende regjeringen har ikke vist mye vilje til å gjøre noe for disse. En representant fra Høyre uttalte da Raymond Johansen ønsket en tiltakspakke for Oslo: At de kan jo blant annet sette ned eiendomsskatten.

Debatt: «Hva skjedde med at VI ivaretok VÅRE syke og svake?», skriver tillitsvalgt i Nav

Dere som har hjemmekontor har en jobb. Og ja, jeg forstår at det kan være vondt, ensomt og uvant. Mange arbeidsledige sliter med dette konstant og får beskjed om at de er nærmest en byrde. Det å si at du er på Nav blir ikke akkurat sett opp til, for å si det mildt.

Så vær glad for det du har. Når denne pandemien er over håper jeg at du går ut og bruker masse penger på utesteder, kjøper lokalt og sist men ikke minst gir noe til de som virkelig trenger det.

Dette innlegget ble først publisert i Åsane Tidende