Leni Aurora Brækhus

aurora@lomedia.no

Programlederen, komikeren og sosiologen er aktuell med ny sesong av serien «Sånn er Norge» på NRK.

I første sesong fikk vi høre at vi nordmenn er i toppsjiktet i verden når det gjelder lykke, mye fordi vi har en god velferdsstat, som er bygget på tillit. Og en viktig grunn til at vi har tillit til hverandre, er at forskjellene er små.

Men ulikheten øker, og det bekymrer oss. Ikke så rart, for ulikhet er farlig, lyder budskapet i første episode av andre sesong.

Nylig kom en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB), som viste at Norges 1 prosent rikeste disponerer hele 20 prosent av inntektene i landet. Det er dobbelt så mye som vi har trodd. Ifølge SSBs forskere er det også de aller rikeste som betaler minst skatt, meldte forskning.no.

Samtidig viste bladet Kapitals oversikt over Norges 400 rikeste at landet vårt har fått 21 flere milliardærer det siste året. Det gir en total på 362 milliardærer i Norge.

Utviklingen over tid viser at det ikke bare er de aller rikeste som blir rikere, forklarer Eia.

– Det er de øverste 10 prosentene eller der omkring som drar ifra, og kanskje de 10–15 prosentene som tjener minst, som står på stedet hvil eller kanskje til og med sakker akterut når det gjelder inntekter, sier han til FriFagbevegelse.

Harald Eia ble overrasket over hvor rått og brutalt det norske lønnsoppgjøret er

Mange grunner til at ulikhet er farlig

Når de økonomiske forskjellene i et samfunn øker, bremser det veksten. Ulikhetene oss imellom gjør det også vanskeligere å få til ting sammen, som å dra det store lasset som velferdsstaten er, forklarer Eia.

Når de som tjener mest drar ifra, får de mer makt eller innflytelse. Og de med god råd får ikke like mye igjen for skattepengene, som dem med lav inntekt. De får kanskje ikke lyst til å spytte like mye inn i fellesskapets kasse lenger.

17 historier om ulikhet i Norge

– Det er jo ingen som synes det er gøy å betale mye skatt. Da vil de som har mye penger, lobbe for å få skattenivået ned. Dermed vil det dytte politikken i en annen retning hvis det blir stadig flere rike i Norge, sier Eia.

Når forskjellene øker er det også færre av dem som vokser opp i hjemmene med dårligst råd, som flytter seg oppover på inntektsstigen.

– Man ser det samme mønsteret i mange land: når stigen blir lengre, er det færre som klarer å klatre fra bunn til topp. Det kan se ut som de nederst på stigen gir opp litt. Blir det for lang avstand mellom de fattigste og de rikeste, blir det mindre vanlig at de på bunnen tar fagbrev og utdanning. Folk får kanskje en følelse av at det ikke nytter. Men middelklassen svinger seg fortsatt opp, sier Eia.

Mer til flinke folk på toppen

Det norske lønnsoppgjøret, med LO og NHO i spissen, har sørget for at vi har en av de korteste inntektsstigene i verden.

Men forskjellene mellom dem som befinner seg på toppen og dem som befinner seg helt nederst, blir altså større også her.

Økende forskjeller er som gift, mener LO-lederen

I 1986 tjente den tiendedelen av nordmenn med høyest inntekt 4 ganger så mye som den tiendedelen med lavest inntekt. I dag tjener de 5,6 ganger så mye.

Hvorfor er har det blitt slik at de med høyest inntekt får en større del av kaka, mens de med lavest lønn får en mindre del av kaka? Norske bedrifter har blant annet kunnet spare penger på å outsource oppgaver, som for eksempel renhold og kantinedrift. Dermed har overskuddet blitt større, og bedriftene har kunnet skru opp lønna og få tak i de flinkeste folkene på toppen, forklarer Eia.

Selv om vi er opptatt av rettferdighet, tåler vi at noen som er flinke og jobber hardt tjener litt mer enn andre, og at sjefene tjener mest. Men når lederlønningene øker veldig i forhold til de ansattes lønninger, vil det oppleves urettferdig.

Men også lederne skuler bort på hverandre og er opptatt av rettferdighet.

– Lederne trenger kanskje ikke å tjene fire millioner for å leve bra, men når du som leder ser at andre ledere tjener så mye, vil du ikke ha like mye ansvar og gjøre like mye jobb for mindre enn det de får, sier sosiologen.

Folk har bekymret seg for økende ulikhet helt siden 1980-tallet. Og det å jobbe mot økende forskjeller har vært en prioritet omtrent like lenge.

I et samfunn med mye likhet, vil vi bekymre oss mer for økende ulikhet enn folk gjør i land der forskjellene er større, forklarer Eia.

Vedum vil bekjempe Forskjells-Norge og sier bastant nei til borgerlig samarbeid

– Det blir som at folk i et likestilt samfunn som vårt, er mer vare for kjønnsdiskriminering enn det de er for eksempel i Spania, der likestillingen ikke har kommet like langt. Det tyder på at vi setter disse positive sidene ved samfunnet vårt veldig høyt.

Ville ført til mye ulykke for oss alle

Eia, som har tjent godt i mange år, og selv befinner seg veldig langt unna det nederste trinnet på inntektsstigen, mener debatten om ulikhet har en tendens til å bli moraliserende.

– Da kommer vi ikke til bunns i hva som er feil med ulikhet, og hvilket nivå av ulikhet som er farlig, sier han.

– Noe ulikhet er sunt, det kan fremme omstilling og vekst og kan motivere folk. Men det er ingen som vet helt hvor smertegrensa går, hvor det farlige nivået av ulikhet, som vi hele tiden er redd for å nærme oss, begynner.

Sosiologen bruker seg selv som eksempel, og legger ikke skjul på at han griper de mulighetene han ser til å tjene mer penger.

– Jeg har selv drevet selskap, og det er jo så vidt det går. Når vi konkurrerer med masse andre, må vi gjøre det billigst mulig. Da kan vi ikke i solidaritetens navn la den gamle kantinedama jobbe der, hvis vi kan spare 100.000 kroner på å bytte henne ut.

Det at næringslivet i Norge har blitt stadig mer effektivt og produserer billigere varer, samtidig som vi har sentrale lønnsforhandlinger som fører til høyere lønninger generelt, har gjort oss alle rikere.

Likevel hylles gamle håndverkstradisjoner, for eksempel i programmet «Norge rundt», poengterer Eia.

– Håndverkstradisjonene er så veldig lite effektive, at hvis det var sånn vi jobbet ville det ført til mye ulykke for oss alle, sier han.

Han trekker også fram reality-programmet «Ramm og Tørnquist redder Norge», der konseptet var at de to komikerne skulle hjelpe elendig drevne butikker som holdt på å gå konkurs.

– Hvis alle hadde drevet butikker så dårlig som dem, ville vi hatt lønninger på nivå med Marokko.

Men sier man slikt, blir det gjerne oppfattet som «ledelsesprat», ifølge Eia.

Han synes fagforeningene er gode når det kommer til å ha en riktig forståelse av situasjonen i Norge, mens det i det offentlige ordskiftet har en tendens til å komme analyser som ikke er forankret i virkeligheten.

– Men dette er interessant og vanskelig. Og hvis jeg ser sjanser til å tjene mer penger, griper jeg dem alltid, sier Eia.

Tom (62) kan ikke lenger leve av å være drosjesjåfør: – Jeg har kommet i den alderen der man ikke er til noen nytte mer. Alternativet å bli sosialklient eller minstepensjonist

Viktigere å se det store bildet

– Når det er sagt, er det blitt desto viktigere at vi ser på det store bildet, at vi ser på hva som lønner seg for alle, ikke bare for den enkelte, understreker han.

Som så ofte i TV-serien, bruker han det amerikanske samfunnet, der hver og en er overlatt mer til seg selv og er avhengig av egne prestasjoner for å klare seg, som en motsetning til det norske.

– Jeg tenker at jeg personlig hadde klart meg bra i USA. Men hva med barna mine og søstera mi?

– Hvis jeg zoomer ut fra meg selv og ser hele familien min og hele nabolaget mitt, vil jeg ikke at folk skal straffes hardt økonomisk hvis de ikke har masse talent eller ikke kan jobbe masse.

Pandemiforsker: – Det er alltid de som har minst fra før, som rammes hardest under kriser

De fleste fattige har ikke fulltidsjobb

De senere årene har det blitt flere fattige her til lands.

En rapport fra Statistisk sentralbyrå som kom i fjor, viste at i 2017 var det i alt 11,2 prosent av hele befolkningen, utenom studenter, som tilhørte en husholdning med lavinntekt, mot 10,8 prosent i 2014 og 9,6 prosent i 2011.

Barnefattigdommen i Norge, som har vært økende siden begynnelsen av 2000-tallet, er høyere og vokser raskere enn fattigdom blant voksne. Antallet fattige barn økte fra 84.000 i 2013 til 110.900 i 2018.

– De fleste voksne som er fattige i Norge, har ikke fulltidsjobb. Hvis man ser på dem som har full inntekt, er det omtrent ingen fattige. Unntaket er selvfølgelig om man er alenemor til fire barn og jobber på McDonalds. Da er man fattig. Men stort sett er de fattige folk som står utenfor arbeidsmarkedet, som får uføretrygd, dagpenger som arbeidsledig eller arbeidsavklaringspenger (AAP), sier Eia og fortsetter:

– Så da er det mange som tenker: «Kan vi ikke bare gi dem så mye at de får et anstendig liv og ikke er fattige?»

I ti år har Rune (51) kjempet mot Nav: – Jeg er klar på dagen til å teste hvor mye jeg klarer å jobbe og med hva. Jeg vil bare bli ferdig med dette

Gjør trygderommet så kaldt og utrivelig som mulig

Problemet er at det kan gjøre at de som har dårlige jobber, som ikke morsomme, bare slitsomme, mister lysten til å jobbe. Det kan friste dem til å hoppe over til ikke å jobbe, forklarer Eia.

– Derfor har vi den såkalte arbeidslinja, som sier at det skal lønne seg å jobbe. Ved å gjøre trygderommet så kaldt og utrivelig som mulig, blir noen pisket tilbake i arbeid, og noen blir skremt fra å falle ut av arbeidslivet, sier han og fortsetter.

– Ingen vet helt hva som kommer til å skje hvis man øker trygdesatsene. Det triste med denne linja, er at den rammer dem som ikke kan jobbe, som ikke kan piskes tilbake i arbeid.

Det blir en vanskelig balansegang mellom gulrot og pisk.

– Venstresiden fokuserer på dem som må lide fordi de ikke kan jobbe, mens høyresiden fokuserer på dem som kan piskes tilbake i jobb. Begge har rett.

Samfunnsøkonom: Hvis vi ikke stoler på fellesskapet, kan vi begynne å handle mot vårt felles beste. Konsekvensen er at viruset spres fortere

Vanskelig å trekke tilbake et gode

Det er en reell frykt for at folk skal slutte å jobbe, dersom stønadene blir for gode. Og har man først løftet nivået på stønadene, er det vanskelig å snu, forklarer Eia.

– Det er som kjent, vanskelig å få tannpastaen tilbake på tuben. Hvis man først har gitt noen en gode, kan man ikke så lett trekke det tilbake.

– Det er vanskelig å snu ordninger, sier han og startet en imaginær samtale for å illustrere:

«Jeg fikk jo trygd.»

«Ja, men nå må du må jobbe likevel.»

«Glem det!»

– Sånn kan du ikke drive et samfunn. Da blir folk sinte og frustrerte.

Kommentar: Det er større økonomiske forskjeller her til lands enn det vi har trodd

Eia mener det mangler en ærlig diskusjon om at det handler om dette innmari vanskelige dilemmaet.

– Vår akilleshæl og vår styrke er at vi tar godt vare på dem som ikke jobber. Velferdsstaten tåler ikke at 40 prosent av den voksne befolkning ikke jobber. I 2008 jobbet 74 prosent av alle nordmenn mellom 15 og 74 år i Norge. I dag er vi nede i 70 prosent, og det er bekymringsverdig, sier han.

Hvis det er noe man skal bekymre seg for, er det at færre enn før jobber – ikke sosiale medier, generasjon prestasjon eller egoisme, mener han.

– At færre jobber er noe vi bør snakke mer om. Men det er jo sånn at det er noen temaer som det er gøyere å snakke om, og det er ikke nødvendigvis de viktigste, sier Eia til FriFagbevegelse.