– Jeg jobber ikke her for å bli rik

Roy Ervin Solstad

roy@lomedia.no

– Æ føle mæ norsk, sier hun på klingende nordlandsdialekt.

Det gjorde hun ikke for snart 31 år siden. Den 29. november 1994 kom hun til de forblåste øyene nesten ti mil fra fastlandet.

Det var både mørkere og kaldere enn hun var vant til fra Vest-Bengal på grensen til Bangladesh, der hun vokste opp. Og langt færre mennesker.

I Vest-Bengal, som er mindre enn Innlandet og Trøndelag til sammen i areal, bor det over 90 millioner mennesker. På Røst bodde det 700.

INGEN TUK-TUK: Rino har ikke sertifikat for bil, så når hun skal noe sted på Røst, kjører hun moped, eller får tilbud om skyss fra andre.

Håvard Sæbø

Et tøft møte

Rino, som er kallenavnet hun har hatt siden barndommen, var 22 år gammel, og hadde nettopp giftet seg i India med sin nesten 20 år eldre indiske mann.

Han var bestyrer på Fiskarheimen på Røst. Dermed var det bare for den nygifte bruden å bli med til Norge. Advokatutdanningen hun var halvannet år unna å gjøre ferdig, ble avbrutt.

– Jeg hadde jo en formening om hvordan Europa var, og all velstanden her. Så kommer man til lille Røst som var mer gammeldags og med mye rot og skrot den gangen. Jeg kunne ikke språket, og maten og været var helt annerledes enn jeg var vant til. Å være her uten familie var tungt følelsesmessig det første året, innrømmer hun.

Så fikk hun barn.

– Å få barn var det beste som kunne skjedd meg. Gjennom barnet fikk jeg venner og lærte meg språket, forteller hun.

Tre barn ble det på henne og den senere fraskilte eksmannen, men innen de gikk fra hverandre hadde kjærligheten til Røst og folkene på det lille øysamfunnet gjort det umulig for Rino å flytte.

– Jeg tenkte mange ganger på å flytte tilbake til India, men det var før, sier hun.

Bestyrer og eneste ansatt

Da paret gitt hver til sitt, var det Rino som overtok bestyrerrollen på Fiskarheimen Havly. Den driftes av Den Indre Sjømannsmisjon, og hun er eneste ansatt.

FISKERNES HJEM: Det var fiskere som bygde Fiskarheimen i 1919, og stedet er et samlingspunkt under Lofotfisket.

Håvard Sæbø

Det betyr at hun både er hotelldirektør, resepsjonist, kokk, servitør, renholder og regnskapsfører.

– Arbeidsgiveren min sitter i Bergen, så jeg er både sjef og ansatt her. Det føles som å drive min egen bedrift. Jobben er mer en livsstil enn en jobb, smiler hun.

I 2003 ville arbeidsgiveren si henne opp. Da meldte hun seg inn i Fellesforbundet.

– Det var en konflikt om arbeidstid. Jeg fikk oppsigelsesbrev da de ville omorganisere en hel person, når de egentlig hadde trengt fire personer her, sier hun.

Oppsigelsen ble trukket tilbake, og siden har det ikke vært noe spørsmål om arbeidstid.

– Jeg elsker jobben min, og liker å være her, men det kunne nok vært bedre organisert. Nå håper jeg vi kan få til en ordning der vi stenger tre måneder om høsten, slik at jeg kan få avspasert alt jeg jobber resten av året, forteller hun.

Norsk og indisk mat

Havly er nemlig åpen hver eneste dag. Mandag til fredag er det åpent fra 9 til 21. I helgene stenger de klokka 15.

GJESTEBOK: En gjest har beskrevet oppholdet i sju ord: Fugler, fisk, sol og hav + godt vertskap.

Håvard Sæbø

– Hvis jeg har frokostgjester er jeg på jobb fra klokka halv åtte. Ellers er det halv ni, forklarer hun.

Hver morgen kommer en gjeng pensjonister og drikker kaffe og spiser vafler, og søndagsmiddagene er også populære.

– Det er kun på vinterstid, og da kan jeg ikke servere fisk. Da er det kjøtt og brun saus. På torsdagene har vi raspeballer. Norske mattradisjoner skal gjøres ordentlig og skal ikke moderniseres. Noen må ta jobben med å servere norsk tradisjonsmat her på Røst, og når ingen andre gjør det, så får en utlending ta det, ler hun.

STAMGJEST: Valter Nilsen er som Harjeet Jassal medlem i Fellesforbundet. Han er en av stamgjestene som kommer hver morgen til Havly for å drikke kaffe.

Håvard Sæbø

Rino har imidlertid ikke glemt hvor hun kommer fra, så fire ganger i året er det bort med fiskeboller, fiskekaker, brun saus, poteter og kjøttkaker. Da lokker hun røstværingene med indisk aften.

– Jeg lager mat slik jeg lærte av moren min. Det er fullt hus her hver gang, forteller hun.

Ga opp å telle timer

Like fullt er det ikke klokka ni den andre fredagen i mai, men ved to-tre bord sitter den faste kaffe-gjengen. De utgjør stamgjestene på Fiskarheimen.

Den fungerer nemlig som kommunens kafé, og gamle fiskere og pensjonister dukker opp hver morgen.

– Onsdager har vi strikke-kafé og lørdager kommer småbarnsfamiliene hit om formiddagen, forteller Jassal.

LETT Å FINNE: Det er bare én matbutikk på Røst, så om denne lappen henger på utsiden, er ikke Rino vanskelig å finne, eller lenge å vente på.

Håvard Sæbø

Det er likevel ikke der Fiskarheimen henter sine største inntekter fra. Det er overnatting.

– Selv når få overnattinger forsvinner, så utgjør det veldig mye. Ikke det at jeg har noe press på meg fra arbeidsgiveren om å gå i overskudd, men jeg vil jo at det skal gå bra her, sier hun.

Det hadde det trolig ikke gjort uten henne.

– Jeg jobber ikke her for å bli rik. Skulle man hatt vanlig arbeidstid her, så ville det ikke vært penger til å være åpent utenom i sesongen. Jeg prøvde nemlig å telle arbeidstimer et år, men ga opp. Det er nok 200 prosent arbeid uten overtidsbetalt, sier hun.

BYTTEØKONOMI: Hvalfanger Stein Karlsen må ha med seg mange brød når han skal ut på tokt. I retur får Rino hvalkjøtt som hun kan servere i restauranten.

Håvard Sæbø

Ble politiker

Som om ikke det er nok, så er hun også kommunens varaordfører og sitter i mange styrer og utvalg.

– Jeg er et ja-menneske, og kunne kanskje vært flinkere til å si nei av og til, smiler hun.

Til tross for lange arbeidsdager og mange verv, så gir politikken henne mye. At hun havnet der var fordi hun ble satt på en liste uten at hun visste det selv. Nå har hun vært varaordfører siden 2003, med unntak av et par kommunestyreperioder.

VARAORDFØRER: Rino har ikke mye fritid, og den lille hun har benytter hun blant annet til å være varaordfører og å sitte i mange utvalg og styrer på Røst.  

Håvard Sæbø

– Det er fint å kunne prate om noe annet enn jobben min, og så liker jeg å kunne følge med på hva som skjer i kommunen, sier hun.

Etter mer enn 30 år føler hun seg som en røstværing.

– Det beste med Røst er folket her, og at de er så gjestfrie. Jeg liker åpenheten og lyset, og at det ikke er noe stress. Jeg føler at det blir for innestengt når jeg er i Bodø et par dager. Da er det godt å komme hjem, understreker hun.

VENNINNENE: Kari Anne Støen (i midten) og Rino er så gode venninner at de kaller hverandre søstre. Her sammen med en tredje venninne, Hege Pettersen (til venstre).

Håvard Sæbø

Norsk statsborger

Så integrert er hun blitt i samfunnet, at de rundt henne heller ikke ser på henne som en fremmed fugl på øya.

– Det hender at det sitter noen og prater om innvandrere og de «jævla svartingene». De glemmer visst at jeg er svart, sier hun og rister på hodet.

Rino tar heller igjen, om det skulle bli for ille.

– Jeg har jo diplom på at jeg er norsk. Jeg måtte til og med ta en test for å få norsk statsborgerskap. Det har de sluppet, gliser hun.

I år er det ti år siden hun ble norsk statsborger og måtte si fra seg sitt indiske statsborgerskap. Det føltes helt riktig for henne.

– India er et familieferieland for meg nå. Jeg følte meg som en «alien» da vi var i India da datteren min giftet seg der for noen år siden. Landet er jo ikke de samme som da jeg dro til Norge for over 30 år siden, påpeker hun.

LUKTEN AV PENGER: Rett utenfor Fiskarheimen henger hjeller med tørrfisk. Lukten er ikke å ta feil av. - Det lukter pæng, sier folk her, men om det ikke er dine penger, lukter det vondt, sier Rino.

Håvard Sæbø

Derfor sitter hun sjelden i vinduet og ser drømmende mot India. Fra Fiskarheimen Havly på Røstlandets høyeste punkt, ser hun heller ut på øyriket og folkene som hun har blitt så glad i, siden hun dukket opp ute i havgapet i Lofoten en forblåst og mørk høstdag i 1994.

– Det er Røst som er min plass!