Cornelia Kristiansen

NRKs partilederdebatt fra Arendalsuka startet en ny debatt om kanalens grep i jakten på seerne.

«Sirkus» skrev Klassekampen på lederplass og kritiserte statskanalen for påfunn som «Stein, saks, papir» og lekeavstemninger.

Jeg har lenge kviet meg for å se NRKs politiske flaggskip. «Debatten» gir meg sjelden ny innsikt i hvordan partiene vil endre Norge.

Jeg tror faktisk jeg har sett mange timer med de høyrevridde podkasterne Joe Rogan og Wolfgang Wee som NRKs debattprogram.

Ikke fordi podkastgutta er spesielt gode på det de gjør. Wolfgang Wee, ellers kjent for å spise store mengder rødt kjøtt, droppe såpe og å bruke munnteip om natta, har fortjent fått kritikk fra flere hold.

Først for å ha gjort seg til nyttig idiot for Putin ved å spre falske rykter om den ukrainske presidenten. Så måtte Kreftforeningen jobbe overtid fordi en treningsfysiolog på Wees podkast påsto at cellegift dreper.

Men iblant har norske Wee og amerikanske Rogan interessante gjester (i alle betydninger). Når de snakker med disse i flere timer, er det nesten umulig å ikke ha fått et eller annet ut av det.

Det kan for eksempel være interessant å høre hvordan den antidemokratiske milliardæren Peter Thiel tenker, eller høre Wee snakke lenge med norske politikere.

Men problemet med at mange velger dem i stedet for NRK, er at både Joe Rogan og Wolfgang Wee er slappe i forberedelsene og underveis. Rogan sier «wow» til alt mulig fjas og Wee leker kontrær men har bare softball-spørsmål. NRKs debattledere derimot, gjør ordentlig research og biter seg fast når det er tydelig at noen ikke vil svare. 

De få gangene NRK Debatten har tatt inn én eller to personer og latt dem prate, er det i forbindelse med en skandale, som da Erna Solberg snakket om mannens aksjeposter.

Men man kan lett få inntrykk av at NRK tror folk ikke gidder å høre på politikere, med mindre de putter dem midt i en episode av «Karl & Co». Som om det norske folk trenger en godmodig sitcom-vibb for å gidde å høre om hva som kan skje i samfunnet i framtida.

Det er lov å underholde selv om verden brenner. Tilgjengelighet er bra. Men det finnes noen grader mellom skolefjernsyn og total pute-TV. Hvorfor i all verden tvinger NRK landets ledere til å demonstrere betydningen av cringe, ved å ta «Stein, saks, papir»?

Som kommentator Kari Kristensen tørt påpekte etter partilederdebatten fra Arendal:

«Tenk å være ung førstegangsvelger, og lure på de store ideologiske spørsmålene, og sveipe innom partilederdebatten på NRK og se voksne ha lekestue med grønne lys, stein, saks, papir og se en voksen mann dra opp en gulrot ja nei er det *rart* de heller ser på den Gutta-podkasten i fred og ro?»

Jeg ville ikke nødvendigvis anbefalt Gutta-podkasten heller. Da de inviterte 20 personer til å debattere fem minutter hver mot Jonas Gahr Støre, måtte jeg skru av etter ti minutter.

Støre kom knapt til orde, gjestene var mest opptatt av å snakke selv. En av de 20 var leder for Generasjonspartiet og «rabulist» Gyda Oddekalv, som nylig var på Dagsnytt 18.

Ironisk nok var opptredenene både på NRK og hos «Gutta» ganske like. Også på «Gutta» måtte programlederen gripe inn og be henne la motdebattanten snakke.

Men både Rogan, Wee og Gutta trekker folk. Den nevnte videoen med Støre er sett av nesten tre hundre tusen. Selv om det er mye å si om «Gutta», holder de seg unna blinkende lamper, og de hadde til og med en pedagogisk pengetavle med statsbudsjettets ulike poster. Og så bør man generelt kunne kreve mer av en proff redaksjon enn en gjeng influensere.

Det får en likevel til å gruble litt på NRKs rolle før valget. For har NRK et eneste program der politikerne rekker å si noe fornuftig og faktisk begrunne det godt?

Jeg antar det finnes en del som liker debatter der mange diskuterer, siden formatet har holdt seg på skjermen i årevis. Konflikt har selvsagt en appell.

Men før stortingsvalget tenker man jo at statskanalen, i lys av samfunnsoppdrag, folkeopplysning og alt det der, ville vurdert å gi velgerne noe annet enn en oppvisning i debatteknikk.

All ære til politikerne som orker. De bønnfaller også forståelig nok pressen om å få snakke mer enn ti sekunder.

Det er kanskje en utilsiktet konsekvens at jeg, etter å ha svettet over å se politikerne stille i sirkuset, får mer sympati med dem. Men ser man større på det, lurer jeg på om både respekten for politikerne og kvaliteten på kritikken de får, ville vært bedre om det fantes flere langformater.

Der man faktisk rekker å få et inntrykk av hvorfor politikerne mener det de mener før sendinga er ferdig.

Konsekvensen av fjas blir mer fjas. Når NRK legger opp til «gøyale» stunts, følger partilederne etter. Det nye er tydeligvis å ta med rekvisitter som melkekartonger og gulrøtter for å illustrere poengene.

Mediene er ofte redde for å bli mikrofonstativer, men det er ikke enten-eller. Dette handler først og fremst om å opplyse seerne, og da må det faktisk finnes rammer som gjør det mulig å gå i dybden på et tema.

Mens podkasterne mangler arbeidet som må til for å få best mulig opplysning, mangler NRK formatet.

Før noen kombinerer de to vil jeg nesten anbefale velgere å villrede og gjøre det på gamlemåten – ta praten med en av dem som står i bodene langs Karl Johan eller i andre byer.

Det vil i hvert fall gi bedre forståelse av hva du stemmer på.