LINE SCHEISTRØEN

line.scheistroen@lomedia.no

– Jo lengre bort fra sentrum, jo mer fattig blir det, sier Tom Holliday.

Han går i en av sine favorittgater i Cambridge; en litt sliten, men fargerik og sjarmerende handlegate, noe utenfor sentrum. Sammen med Phoebe Wheeler viser han rundt og forteller om livet som ung i en passe stor by i Storbritannia.

– Det kan til tider være et tøft liv, forteller de.

Den delte byen

Cambridge ligger 80 km øst for London og godt over en times reise med toget. Fra stasjonen ses universitetsbygninger og forskningsparker. Nord for sentrum ligger Silicon Fen med Storbritannias viktigste høyteknologiske bedrifter og laboratorier.

Bygningsarbeidere synes å ha nok å gjøre. Studentboliger skal stå ferdige til studiestart. Den Labour-styrte byen er i økonomisk vekst. Men velstanden er ujevnt fordelt. Cambridge er omtalt som «tale of two cities» – en av Englands verste eksempler på en delt by.

Tom Holliday og Phoebe Wheeler kjenner seg mer hjemme i beskrivelsen av dem som ikke har nytt godt av den økonomiske oppturen. Blant dem er arbeidsledigheten høy, bolig- og husleieprisene likeså. Mange er avhengig av sosialhjelp, og et økende antall voksne og barn får hjelp fra Cambridge City Foodbank. Ett av tre barn i Cambridge vokser opp i fattigdom, selv om en eller begge foreldrene er i jobb.

• Følg oss på Facebook

EU-stemning

Kafeen er enkel. Det er få gjester. Bak disken står en av Storbritannias mange arbeidsinnvandrere. Han serverer svart kaffe og engelsk te.

– Kanskje det blir den siste koppen te mens vi fortsatt er EU-medlemmer, fleiper Phoebe.

Det er torsdag 23. juni, dagen for den avgjørende folkeavstemningen om Storbritannias EU-medlemskap. Selv om vi møtes for å snakke om helt andre ting, så er for eller mot EU-medlemskap en naturlig del av samtalen.

– Jeg er for at vi må bli i EU. Alt annet er for usikkert, sier Phoebe. Tom er fortsatt usikker, selv om det er kun få timer til han må stemme. Bare et par uker tidligere var han også for å bli i EU, men så var han på et fagforeningsmøte der han møtte tilhengere for «leavesiden».

– De hadde veldig gode argumenter for at vi skal forlate EU. De var veldig overbevisende. Så nå vet jeg ikke, sier Tom.

– Om vi blir eller forlater EU, resultatet kommer nok ikke å bety all verden for hverdagen vår, tror de.

SER FREMOVER. Phoebe Wheeler er 19 år og tror på at fagbevegelsen kan hjelpe unge som henne til å få en bedre framtid i Storbritannia.

Line Scheistrøen

• Britisk LO og europeisk fagbevegelse om Brexit

Jobber mye

Phoebe er født og oppvokst i Cambridge. Tom har vokst opp ikke langt unna. De flyttet hjemmefra tidlig og måtte klare seg selv. De droppet ut av skole og studier. I dag jobber de på McDonald's like utenfor sentrum. De er fast ansatt på såkalte «zero-hours-contracts» og tjener nasjonal minstelønn.

Storbritannia har hatt en sterk vekst i slike tilkallingskontrakter etter finanskrisen i 2008. «Zero-hours-contracts» – null-timerskontrakter – anses som det mest usikre arbeidsforholdet i arbeidslivet. Kontrakten gir få, i de fleste tilfeller ingen, garantier for hvor mye en får jobbe i løpet av en måned. Arbeidstakerne opparbeider heller ikke rettigheter som for eksempel betalt ferie og pensjon. Det anslås at mellom 3 og 5 prosent av alle arbeidstakerne jobber under slike forhold. Det er mest utbredt blant ansatte på supermarkeder og i fastfoodbransjen.

– Vi er alltid underbemannet, så for oss er ikke problemet at vi ikke får jobbet nok. Mange våger heller ikke å si nei til vakter, for da risikerer vi ikke å bli ringt til neste gang. Vi jobber mye, men kan likevel ikke leve av lønna, sier Tom.

• «Jeg er med i LO i all hemmelighet. Om jeg avslører det, er jeg redd jeg mister jobben»

Må ha hjelp

De jobber ofte godt over normalarbeidsdager til alle døgnets tider, men de tjener minstelønn og ferdig med det. Overtidsbetalt eller skifttillegg er det ikke snakk om.

– Phoebe tjener faktisk mer enn meg! Hun er nemlig sjefen min, sier Tom med et smil.

Som 23-åring får han 6,70 pund – godt under 80 kroner – i timen. Da Phoebe begynte som 16-åring, hadde hun 4,35 pund – 50 kroner – timen. I dag er hun teamleder med ansvarstillegg og får 8,15 pund – 90 kroner – timen.

– Da jeg begynte, trodde jeg det skulle bli så bra. Jeg skulle tjene penger og forsørge meg selv. Men sånn ble det ikke. Jeg har ikke sjans til å klare meg. Jeg må ha sosialhjelp i tillegg, sier Phoebe.

– Jeg ville hatt mer å rutte med økonomisk hvis jeg sluttet å jobbe og kun gikk på sosialen. Det er helt sprøtt. Regelverket gir oss ingen gode grunner til å jobbe. Det er ikke rart mange, spesielt unge, ikke gidder å finne seg en jobb. Det er vanskelig å få jobb. Men jeg føler det er riktig og viktig å jobbe. Det gir meg erfaring. Kanskje jeg en dag kan få meg en bedre betalt jobb. Men akkurat nå føles det litt håpløst, sier Phoebe.

• «Ingen grunn til at de over 60 skal ha mer ferie eller fordeler enn andre»

Mangler boliger

Tom studerte musikk og spilte gitar i band, men så kom han på kant med livet. Han sluttet på studiene, ble far tidlig og søkte jobber for å kunne tjene penger og forsørge familien. Han fikk jobb på McDonald's, men lønna strakk ikke til. Familien kunne ikke bo sammen. Etter en tid skilte han lag med barnets mor. Sønnen er snart tre år. Tom ser ham av og til.

Begge bor på et av flere ungdomsherberger i byen. I Norge ville det muligens vært karakterisert som et hospits for ungdommer. Her har de hvert sitt lille rom. De forteller at de er heldige som har fått plass. Rommene er attraktive fordi det er et rimelig boalternativ. Boligmangelen er stor i Cambridge, som i de fleste deler av Storbritannia.

– Kjøpe leilighet? Hus? Dream on! I dag ville de sett rart på meg i banken hvis jeg kom og ba om lån. For det første er boligprisene hinsides, og for det andre så tjener jeg for lite og har ingen garanti for hvor mye jeg får jobbe i en måned. Nei, jeg kommer nok aldri til å eie min egen bolig, tror Tom.

AKTIVIST: Tom Holliday håper fagbevegelsen kan hjelpe ungdom som han selv til å få bedre arbeidsvilkår og høyere lønn.

Line Scheistrøen

Flere fattige

En fulltidsjobb i Storbritannia er ikke noen garanti for tak over hodet og mat på bordet. Nylig publiserte det statistiske sentralbyrået tall som forteller at fattigdommen blant barn øker, også i familier der en eller to av foreldrene er i jobb.

13,5 millioner lever i fattigdom, av dem 3,9 millioner barn. To av tre barn i fattigdom lever i en husholdning der minst én voksen er i jobb.

Den nasjonale minstelønna skulle sikre arbeidstakere en lønn å leve av, men lønna er så lav at den ikke rekker til mat, hus, strøm og transport til og fra jobb. Mens folks levekostnader stiger fra år til år, står minstelønna omtrent bom stille.

Den britiske fagbevegelsen jobbet i utgangspunktet mot prinsippet om minstelønn, men siden den ble innført har de jobbet for å øke nivået.

«Make work pay» – arbeid må lønne seg, oppfordrer fagbevegelsen. Mange frivillige organisasjoner, som Living Wage Foundation, fronter også kampen for en lønn å leve av. Organisasjonen har gjort beregninger på hva minstelønna bør være for at folk kanskje kan klare seg selv. Ta for eksempel Tom i Cambridge. Han burde hatt minst 8,25 pund – 95 kroner i timen.

Å heve den nasjonale minstelønna er en vinnersak, mener tilhengerne. Staten vil spare store millionbeløp fordi folk ikke vil ha behov for økonomisk sosialhjelp og andre støtteordninger. Arbeidsgivere vil få mer motiverte og fornøyde ansatte.

Les også: Slik lønnes EUs fattigste arbeidere

Kampanjer

Det var kampen om lønn og rettigheter som fristet Tom Holliday til å oppsøke et møte i Bakers Food and Allied Workers Union (BFAWU). Han gikk til sitt første møte nesten med en følelse av å gjøre noe galt, noe ulovlig. På jobben var ingen fagorganisert. Fagbevegelsen var noe ingen snakket om. Spesielt ikke sjefene.

BFAWU har tradisjonelt organisert ansatte i næringsmiddelindustrien, men har de senere årene også begynt å organisere ansatte i fastfoodkjedene.

Inspirert av amerikansk fagbevegelses kamp for anstendig lønn og arbeidsvilkår i fastfoodbransjen, begynte BFAWU i 2014 en lignende kampanje rettet mot fastfoodkjedene i Storbritannia. Det anslås at bransjen sysselsetter 1,2 millioner og bare i McDonald's jobber det 95 000. Et fåtall er fagorganisert, men BFAWUs utrettelige arbeid begynner å gi resultater i form av flere medlemmer.

Parallelt går kampanjen «Fast food rights». BFAWU fronter kampen for å få hevet den nasjonale minstelønna til minst 10 pund timen. Kravet støttes av britisk LO og Labour.

– BFAWU er en «fighting union». Den gir seg ikke. Det liker jeg, sier Tom.

Les også: Slik kan vi fjerne ulikhetene i samfunnet

Mot og mening

I BFAWU opplevde Tom at han møtte likesinnede, unge som eldre, som trodde på de samme verdiene som han selv. Vel tilbake til arbeidsplassen startet han den møysommelige arbeidet med å rekruttere flere medlemmer.

– Det er utrolig krevende. Vi må gå veldig forsiktig frem. Sjefen hater det, forteller Tom og Phoebe.

Hun legger til:

– Sjefen ville ikke blitt glad hvis han visste at vi snakket med en norsk journalist om forholdene på jobben og om hvordan vi jobber for å organisere oss.

– Det er et dilemma for oss. For det er jo i vår interesse at flere utenfor jobben får vite om hvordan vi har det, sier Tom.

• Antall midlertidig ansatte øker kraftig

Redd for å miste jobben

Han forteller at venninnen var den enkleste å rekruttere. Phoebe var med med en gang.

– Andre har ikke peiling på hva fagbevegelsen står for og hva den kan gjøre for oss. Flere, som studenter, ser på jobben som kun midlertidig, så de bryr seg ikke om å kjempe for bedre lønn og arbeidsforhold. Det er stor turnover på jobben. Andre igjen er redde for at de vil bli «svartelistet» og miste jobben hvis de organiserer seg, sier Tom og legger til:

– Jeg er av og til redd for det selv. Jeg er avhengig av å ha en jobb.

Etter at det ble kjent at Tom var blitt medlem i fagbevegelsen, har han til tider følt seg overvåket og forfulgt av arbeidsledere og sjefen. Både Tom og Phoebe er opptatt av å opptre korrekt i møte med arbeidsgiveren.

– Så lenge vi gjør det, så kan de ikke ta oss. Vi har lov til å organisere oss, sier Phoebe.

ROM: Tom Holliday og Phoebe Wheeler bor på hver sitt rom på et ungdomsherberget i Cambridge. De har ikke råd til å betale husleia, og må få sosialstøtte for å klare seg.

Line Scheistrøen

Omstridt lov

Fagbevegelsen mener at den sittende regjering gjør alt den kan for å gjøre livet vanskelig for fagorganiserte og politisk aktive organisasjoner. De mener den konservative regjeringen er minst like ille som Margaret Thatcher var på 80-tallet. Spesielt kontroversiell er den nylig vedtatte loven «Trade Union Act». Etter planene trer loven i kraft i høst. Her stilles fagbevegelsen, men også andre deler av organisasjonslivet, overfor et helt nytt sett kompliserte regler som handler om hvordan de må opptre.

For fagbevegelsen setter loven klare begrensninger. TUC mener loven svekker muligheten for organisering på arbeidsplasser, begrenser streikeretten og gjør det vanskelig å gi økonomisk støtte til politiske partier og kampanjer.

Loven er et alvorlig angrep på demokratiet, mener britisk LO. Europeisk og internasjonal fagbevegelse har også kritisert spesielt regelverket som handler om streiker. Også FNs internasjonale arbeidsorganisasjon ILO har vært kritiske.

Lar seg ikke stoppe

I Bakers Food and Allied Workers Union (BFAWU) frykter man egentlig ikke den nye loven.

– Det er selvfølgelig for tidlig å si hvordan loven vil fungere. Men en ting er sikkert: Ingen lov stopper oss, hvis vi mener det er riktig å protestere, aksjonere eller ta medlemmer ut i streik. Vi kommer uansett til å streike, sier Ian Hodson, en av forbundets markante, politisk valgte ledere. Han inviterer på kaffe på en kafé midt i Londons travle gater.

BFAWU er et forbund godt plassert på venstresiden politisk. Forbundet er et av de mindre i britisk LO, men et som ofte gjør seg bemerket. De er synlige med aksjoner, og de bruker gjerne store ord når de mener det trengs på den politiske banehalvdelen.

– Vi er kjent for å være uredde. Det har vi tenkt å fortsette å være. Vår erfaring er at vi vinner saker, gang på gang, sier Hodson.

• Så lite tjener en ansatt i Ryanair

Vant EU-kamp

Og på et vis så gikk også BFAWU av med seieren også når det gjelder spørsmålet om Storbritannias EU-medlemskap. Mens store deler av britisk LO jobbet for at Storbritannia skulle bli i EU, så var BFAWU ett av tre forbund som var for å forlate unionen.

– Vi opplever ikke at EUs regelverk styrker og forsvarer rettighetene til våre medlemmer. Vi opplever heller det motsatte. Ta for eksempel diskusjonen om nasjonal minstelønn: Vi ser at flere store selskaper viser til EU-regler når de gir våre medlemmer lavere lønninger og dårligere rettigheter på arbeidsplassen, sier Hodson.

Mer enn hvert tredje medlem i forbundet jobber på «zero-hours-contracts» og tjener kun nasjonal minstelønn.

– Vi kan ikke akseptere at våre medlemmer, som ungdommer i fastfoodbransjen, har dårligere arbeidsvilkår og lavere lønninger enn annen industri. Det handler om at alle har rett til å ha et anstendig liv. Det handler om solidaritet. Vi har tenkt å ta den kampen for våre medlemmer, og vi kommer ikke til å gi oss før vi er i mål, avslutter Hodson.

• Sjekk lønna i over 100 bransjer

PS:

Tom bestemte seg til slutt. Han stemte for at Storbritannia skulle bli i EU. Både Phoebe og han «tapte». Phoebe beskriver «dagen derpå» på denne måten:

«Yeah! Jeg var utrolig sjokkert over resultatet. Først ble jeg trist og sint. Men nå ser jeg mer positivt på det. Det er er en mulighet for å få et bedre liv.» a