Formålet med besøket i Malaga var todelt. For det første ønsket vi å se og høre hvordan hverdagen er for ansatte og innsatte i Malaga fengsel samt hvilke utfordringer Spania har med sin kriminalomsorg.

For det andre ønsket vi å høre hvilken posisjon fagforeningen har i Spania og hvordan deres samarbeid med arbeidsgiversiden fungerer.

Først og fremst må det sies at vi ble tatt svært godt imot og at dette var en særdeles hyggelig og velorganisert tur av det spanske fagforbundet Acaip. En stor takk til regiontillitsvalgt Alberto og lokalt tillitsvalgt Paco, som gjorde dette interessant og ikke minst mulig.

Fagforeningene i Spania

Fagforeningene har og har hatt stor politisk innflytelse i Spania, og kjennetegnes av å være svært ulike i forhold til ideologisk ståsted. Fagforeningene her har alt fra sosialistiske, kommunistiske og til og med anarkistiske ståsteder, til mer konservative foreninger. Til forskjell fra Norge forhandler ikke fagforeningene bare med arbeidsgiver i Spania, men også med regjeringen på politiske områder som er viktige for arbeidstakere.

Fagforeningene i Spania hadde en stor og viktig funksjon for arbeidstakeres rettigheter ved overgangen fra diktatur til demokrati. Fagforbundene og deres kamp har de siste tiår endret seg fra retten til å streike og til å demonstrere, til å kunne tilby og utvikle sosiale, økonomiske og juridiske rettigheter.

I utgangspunktet har alle statsansatte i Spania rett til å organisere seg med unntak av dommere, militæret og politiet. På den annen side har disse yrkesorganisasjoner som fungerer som fagforeninger for å forsvare arbeidstakeres rettigheter.

Acaip fagorganiserer fengselsbetjenter

Acaip er den viktigste fagforeningen for fengselsbetjenter i Spanias og er hva de i Spania kaller et profesjonelt forbund. Det vil si at de organiserer kun ansatte i en og samme sektor, og at foreningen finansieres helt og fullt av medlemskapstrekk. Disse foreningene har ikke et ideologisk ståsted og er politisk uavhengige. De lokale tillitsvalgte er ikke profesjonelle i så måte at de er ansatt på heltid, men de er lokale kolleger på samme måte som hos oss.

Acaip ble opprettet i 1990, fordi de tradisjonelle fagforeningene ikke hadde nok fokus på de ansattes arbeidsvilkår i fengslene. Dette var en tid preget av drap på tilsatte, terror og opptøyer, og foreningen fikk raskt mange medlemmer. Deres suksess kommer av to grunner, ikke ulikt oss. For det første har de gode og arbeidsvillige tillitsvalgte, og for det andre har de gode forsikringsordninger og gode juridiske samarbeidspartnere.

Acaip driver også utpreget kursvirksomhet og deres hjemmeside har fått pris for å være en av de beste informasjonsnettsteder og beste informasjonskilder.

Fagforeningenes representasjon er på mange måter lik vår organisering. Forbundet velger sin representant i sitt fengsel og kan ha opp mot 25 tillitsvalgte i sin provins (region) avhengig av hvor mange de representerer. Tillitsvalgte velges i sin regionavdeling for fire år av gangen og som hos oss, sitter noen av disse i et sentralstyre. De har med andre ord den samme lokale, regionale og sentrale representasjon slik vi har.

Fengslene avhengig av tillitsvalgte

I Malaga fengsel møtes tillitsvalgte og arbeidsgiver i informasjons-, drøftings,- og forhandlingsmøte (IDF) hver tredje måned og vårt besøk bar preg av at Acaip nettopp hadde fått igjennom rettigheter og goder som var av økonomisk betydning og stor verdi for de ansatte.

Vårt inntrykk er at Malaga fengsel og straffegjennomføring som sådan i Spania er helt avhengige av fagforeninger og tillitsvalgte for utviklingen av gode soningsforhold og utviklingen og opprettholdelse av ansattes rettigheter. Blant annet registreres det at det nesten uten unntak skyldes på ansatte og ansattes egen adferd når det skjer vold og trussel episoder mot tilsatte og mot innsatte. På dette området håper og tror jeg vi i Norge har kommet lengere enn i Spania.

Bruker ikke distinksjoner på uniformene

Malaga fengsl ligger 25 kilometer utenfor sentrum og har egentlig en kapasitet på 850 innsatte. Når vi var på besøk, var det 1200 innsatte mens det har vært over 1800 innsatte på det meste. Fengselet er lukket, men ikke med høyeste sikkerhetsnivå. Det er også et varetektsfengsel og et kvinnefengsel med egen avdeling atskilt fra mennene.

Overraskelsene lot ikke vente på seg og startet allerede i bussen på vei til fengselet. For oss var det veldig interessant å høre at fengselet, som var 25 år, var gammelt og at det skulle erstattes med et nytt fengsel. Vi måtte da noe flaut fortelle at et fengsel i Norge ikke var gammelt før det var 150 år og at det da likevel ikke forelå konkrete byggeplaner, bare skisser og kapasitetsmeldinger.

Det var også noe overraskende at de ikke benyttet distinksjoner på uniformene sine. På spørsmål fra oss om hvorfor de ikke gjorde det svarte de hvorfor skulle vi gjøre det? Vi fikk inntrykk av at det ikke var et behov for å vise innsatte hvor mye myndighet en ansatt hadde når de innsatte uansett må forholde seg til det de ansatte sa.

Spanske fengselsbetjenter tjener mer enn andre statsansatte

For uten åpenbare ulikheter mellom deres fengsel og våre fengsler, var det slående mange likheter også. Først og fremst den humane holdningen til innsatte og arbeidet med og viktigheten av å prate med de innsatte og opprettholde dynamiske sikkerhet. I Spania, som hos oss, hadde de utfordringer i form av at rundt en tredjedel av populasjonen var utenlandske innsatte.

Den kanskje største og mest overraskende forskjellen mellom Norge og Spania var at fengselsbetjentene tjener mer sammenlignet med andre enn de gjør i Norge. I Spania tjener fengselsbetjenten over gjennomsnittet av statlige ansatte. Etter tolv års tjeneste er inntekten til en gjennomsnittlig fengselsbetjent netto 1800 euro i måneden mens snittet for en statsansatte lå på netto 1500 i måneden.

Betjenter med høyskoleutdanning

Videre var det overraskende å høre at 70 prosent av fengselsbetjentene hadde høyskoleutdanning, og vi spekulerte i om dette kunne ha sammenheng med finanskrisen, og at det var generelt vanskelig å få jobb og at arbeidsledigheten var høy. På den annen side ble vi fortalt at de etter finanskrisen ikke hadde nyrekruttering før etter tre år. Videre hadde de tilnærmet samme aspirantordning som hos oss.

Fengselet bar preg av å være mindre bemannet enn våre fengsler og at de derav var mer kreative i hvordan de organiserte arbeidet enn det vi er. Fengselet hadde en stab på 450 mann, men de organiserte det meste ut fra stordriftsprinsippet, og de syntes det var snodig at det ikke var noen særlig forskjell i soningspris på store og små fengsler i Norge.

Tommy Fredriksen, regionalt tillitsvalgt i NFF, ble imponert over forholdene i det spanske fengselet.

Christopher Olssøn

Avdeling hvor innsatte styrer selv

Fengselet hadde flere og svært ulike avdelinger. Fra kontraktavdeling med det strengeste regimet til avdelingen hvor de innsatte nærmest bestemte selv. Denne avdelingen var styrt av en «president» med egen stab på fem mann hvorav den ene hadde ansvar for ro, orden og sikkerhet, mens en annen hadde ansvaret for aktivisering. Vi pratet med en av dem, og vi fikk et inntrykk av at det fungere godt.

Fengselet hadde et stort og moderne industrikjøkken som produserte 5000 måltider per dag. I tillegg til eget hushold, lagde fengselet også maten til et åpent fengsel med 300 innsatte. De hadde også et eget stort vaskeri, og på snekkerverkstedet lagde de blant annet kister. Videre hadde de en omfattende helseavdeling med hele 30 leger, sykepleiere, tannleger, fysioterapeuter med mer.

Vi fikk et inntrykk av at skole for de innsatte var et satsningsområde, og at det ble drevet undervisning fra barneskolenivå til universitetsnivå. I Spania er du rettigheter som elev opp til 21 år, mens det er 23 år hos oss. Fengselet hadde også en utpreget permisjonsordning hvor innsatte kunne få permisjon inntil seks døgn annenhver måned.

Innsatte mye overlatt til seg selv i fellesskap

Det var også interessant at innsatte i Spania kunne handle for mer enn innsatte i Norge. Den øvre grense var 100 euro i uken forutsatt at de hadde penger. Videre tjente de innsatte fire euro per dag i dagpenger slik at tar man kostnadsnivået i betraktning har de innsatte mer å handle for enn i Norge.

Forholdet mellom innsatte og ansatte bar ikke preg av å være et fiendebilde, men et arbeid mot et felles mål om at hverdagen skulle være best mulig. På den annen side er det vårt inntrykk at innsatte i stor grad blir overlatt til seg selv i større fellesskapsrom og utearealer, slik at det er vanskelig å ha oversikt og kontroll.

Det var ikke ofte de hadde hendelser i fengselet hvor det var behov for en operativ innsatsstyrke, men når de hadde det var den ofte over før man rakk å reagere. Som i Norge var det omfattende rusproblemer, men i motsetning til i Norge gjorde man mange funn ved visitasjoner.

Innsatte utsmykker fengslene

En annen interessant forskjell er at det er en lokal eller provinsiell dommer eller ombudsmann som bestemmer reglene i fengselet. Det innebærer at fengslene har ulike regler etter hvor de har geografisk tilhørighet. I Spania har man med andre ord en helt annen holdning til enhetlig praksis og skjønnsutøvelse enn det vår egen regjering og vårt eget direktorat har.

Det er bygget et nytt fengsel i Malaga, men på grunn av økonomiske nedgangstider og finanskrisen er det ikke midler til å drifte det nye fengselet med en kapasitet på 2000 innsatte.

En annen ting som gjorde inntrykk var alle de flotte kunstverkene i fengselet, fra skulpturer til malerier, og at alt sammen var laget av innsatte. Også her fikk vi inntrykk av at Norge har mye av å lære på hvordan man utsmykker fengsler og til hvilken pris. Vi sitter igjen med mange inntrykk og kreative ideer etter besøket, og vi kommer til å benytte anledningen til å ønske Acaip velkommen på besøk til oss.

Tommy Fredriksen, regionalt tillitsvalgt i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund