INGEMAR DAHLKVIST

redaksjonen@lomedia.no

Subramanian Velu, 33 år, har bare én koffert på sin bagasjetralle. Det er en tirsdag morgen, han skubber seg fram gjennom folkemengden utenfor ankomsthallen på Chennai flyplass.

Tre fly fra Gulfen har landet denne morgenen, i åttemillionersbyen sør i India. Familier gjenforenes, mange av dem som vender hjem har tungt lastede traller etter år som migrantarbeidere.

– Endelig hjemme. Nå er jeg lykkelig igjen, sier Subramanian.

Sommeren 2014, fløy han herfra til Doha i Qatar. Han etterlot familien, kona Telvi og døtrene Sarani og Akashiya på to og ett år i hjembyen, seks timers bussreise fra Chennai.

I lomma hadde han et pass med et arbeidsvisum for to år, som elektriker i firmaet Beacon Projects.

Vanskelig beslutning

Agenten som fikset visumet, hadde lovet at han skulle få jobbe som sjåfør. Subramanian har elleve års erfaring som lastebilsjåfør. Arbeidsgiveren skulle dessuten betale for et internasjonalt førerkort. Det var det som til slutt ble avgjørende for at familien besluttet at han skulle dra.

For nødvendige dokumenter og lovnader om jobb og førerkort betalte han 100.000 rupier (13.000 kroner). Pengene ble lånt av en lånehai som tar fem prosent rente – i måneden.

– Jeg hadde fast jobb og en grei månedslønn på 25.000 rupier (3200 kroner). Så jeg var ikke desperat. Men med internasjonalt førerkort kunne jeg skaffe meg en bedre jobb. Så jeg stolte på mine kontakter, blant annet en slektning som jobbet i Qatar, forteller Subramanian.

Millioner drar ut

Rundt en million indere arbeidet lovlig i utlandet i 2014. Et stort – og voksende – antall turistvisa til arbeidsland tyder på at minst like mange jobber illegalt. Å søke seg dit det finnes arbeid, om det er i India eller utenlands, er naturlig.

Det finnes tusenvis av offisielt registrerte jobbagenter. De fleste er private, men i flere delstater – som Tamil Nadu – finnes det et halvoffentlig byrå. Tamilnadu Manpower Corporation, TMC, skal støtte arbeidsmigrasjon. Arbeidskraft er en viktig eksportvare, verdt 571 milliarder norske kroner i 2013. Men TMC er en ørliten dråpe i havet. I fjor formidlet byrået 220 kontrakter.

– Arbeidsgiverne etterspør ikke arbeidskraft fra oss, for de vet at vi sjekker vilkårene, forklarer K Iangoyan, sjefen for byrået.

I stedet ser arbeidsgiverne etter noen av de utallige illegale byråene. Det var et slikt som ordnet Subramanians kontrakt, mot fire månedslønninger i betaling. Dette er den normale formidlingsavgiften for slike byråer.

Falske løfter

Da Subramanian Velu landet i Qatar ble ingenting som han hadde trodd.

– Agenten lovet 1.500 riyal (3.300 kroner) i måneden. Men i virkeligheten fikk jeg bare 900 riyal, drøyt halvparten av det jeg tjente hjemme, forteller han. Førerkort ble det heller ikke noe av. I stedet måtte han kjøre buss mellom forlegningen og ulike byggeprosjekter.

Arbeidsgiveren, Beacon Projects, viste seg å være et bemanningsforetak i byggebransjen. De tok passet hans allerede på flyplassen. Det var varmt, om sommeren er det vanlig med over 40 grader. Forlegningen, sør for hovedstaden Doha, hadde verken strøm eller luftkondisjonering. Subramanian ble innlosjert på et rom sammen med fire landsmenn.

– Jeg kjørte buss i tre måneder. Da fikk jeg lønn, kontanter rett i hånda. Men så var det ikke lenger behov for buss, og jeg måtte starte som hjelpegutt for en snekker. Lønn var det slutt på.

Slaveliknende forhold

Subramanians historie er bare en i mengden. Det er omtrent 1,5 millioner, migrantarbeiderne som bygger Qatar foran de kommende store sportsbegivenhetene.

De kommer fra Nepal, India, Bangladesh, Sri Lanka, Filippinene. Og mange av dem forteller hvordan de er lurt inn i slaveliknende forhold, ved hjelp av landets system for å administrere migrasjonen

Les også: Elendige vilkår for VM-arbeiderne i Qatar

Som Chandran, 34 år, og Hussain, 36 år, to indere som jobber med å bygge metro i Doha. Sammen med 2.500 andre menn bor de i en inngjerdet forlegning en drøy times reisevei nord for Doha.

Hver morgen klokka fem, seks dager i uka, dundrer drøyt 20 Tata-busser forbi vaktene og ut porten. Klokka seks på ettermiddagen kommer bussene tilbake. Halv åtte er det mat.

– Vi har fri på fredager. Da får vi utlevert passene så vi kan bevege oss utenfor gjerdet, forteller Hussain. Vi møter de to i et smug, i en parkert bil utenfor gjerdene. Bare det er en stor risiko å ta, bilder er helt uaktuelt.

Arbeidsgiveren deres, QDVC, er et konsortium der franske Vinci er største eier. De har bedre vilkår enn mange andre. Men lønna er for lav; «hvilke drømmer kan man ha for 1.200 riyal (2.700 kroner)». Og systemet, Kafala, som gir arbeidsgiveren all makt, må bort. Nå planlegger de å starte fagforening, selv om det er forbudt.

Behandles som dritt

I Al Khor, litt nærmere Doha, bor 12 malere fra Nepal. Fem i ett rom, sju i et annet. De deler en dusj og toalett.

– Vi har ikke drikkevann. Vi går til moskeen et stykke unna for å fylle vannflaskene. Qatarene der behandler oss som dritt, forteller en av dem.

I utkanten av Doha, i East Industrial Area, leier Lotus Trading ut boligbrakker bak murer. Her bor snekkere ansatt av Medtel.

En av dem har skadet ryggen under arbeidet, og har legeattest på at han ikke kan fortsette som snekker. Men arbeidsgiveren, som har passet hans, nekter å godta at han sier opp.

– De sier jeg må gjøre jobben min, ettersom jeg har en toårskontrakt, forteller han.

Sjefen truer med å ikke underskrive på utreisevisumet. Firmaet vil heller ikke betale hjemreisen eller dekke utestående lønn.

De 250 snekkerne på Medtel bygger i Doha sentrum. Arbeidsgiveren behandler dem ikke som mennesker, forteller de. Mer som maskiner.

Veien hjem

Alle har liknende beretning, uansett hvor de kommer fra. Det handler om at Kafala-systemet gjør dem helt maktesløse

De utsettes for stadig verre kontraktsvilkår, tilbakeholding av lønn, lange arbeidsdager, hardt arbeid i ulidelig varme om sommeren, mangel på mat og vann – og et farlig arbeidsmiljø. De kan ikke protestere.

Etter måneder uten lønn fikk Subramanian Velu kontakt med en støtteorganisasjon for migrantarbeidere, National Domestic Workers Union.

Mens de kontaktet myndighetene og prøvde å ordne opp i hans situasjon overlevde Subramanian på gaver, i uviss venting.

For at han til slutt skulle få utlevert passet sitt, måtte han skrive under på at han ikke har noen krav mot selskapet.

Han vendte hjem med tomme lommer og en ubetalt gjeld for avgiften til agenten.

Men han er lykkelig, der han skyver bagasjetralla ut fra ankomsthallen i Chennai. Nå gjenstår bare seks timer på buss til Telvi, Sarani og Akashiya.