Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Reallønnsveksten for arbeidsfolk verden over er i ferd med å stoppe opp. Dette kan utvikle seg til et stort problem i verdensøkonomien. Vanlige folk har ikke kjøpekraft nok til å holde produksjonen i gang på alle verdens fabrikker.

Før jul la Verdens arbeidsorganisasjon (ILO) fram Global Wage Report 2016. Det er en omfattende rapport som dokumenterer en global nedgang i reallønnsveksten. Det innebærer at en større del av verdiskapningen går til kapitaleierne, mindre til lønnsmottakerne.

Rapporten viser at det er store forskjeller mellom regionene. Øst-Europa og Latin-Amerika har størst reallønnsnedgang, mens Asia også har en stor reallønnsvekst i 2015. Det er utviklingen i Kina som er årsaken til dette.

Lønninger mot produktivitet

Kina står aleine for halvparten av den globale reallønnsveksten. Med Kina er den globale reallønnsveksten på 1,7 prosent, uten Kina er den nesten halvert, på 0,9 prosent.

ILO-rapporten peker også på et annet problem, utviklingen i produktiviteten sammenlignet med lønningene. Med utgangspunkt i 1999 har produktiviteten i de rike landene i verden økt med nesten 20 prosent, mens lønningene i samme periode har økt med under ni prosent.

Det betyr at folk flest tjener ikke nok til at de kan kjøpe alle varene som blir produsert. Men i stedet for en overproduksjonskrise er det mulig at investorene vegrer seg for å investere. I så fall blir det ikke skapt nok nye arbeidsplasser.

• Mener lønnsforskjeller gir mer svart arbeid

Mer til kapitaleierne

– Det er viktig at det er kontakt mellom reallønnsutviklingen og produktiviteten, sier professor Ragnar Nymoen. Han er professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo og forskningsleder ved Samfunnsøkonomisk analyse.

Tri Nguyen Dinh

En effekt av at lønnsutviklingen ikke følger med produktiviteten, er at forholdet mellom arbeid og kapital forskyves. En større andel av verdiskapningen i samfunnet tilfaller kapitaleierne, investorene, og mindre til arbeidsfolk, lønnsmottakerne.

– Denne tendensen har vart i flere år. Jeg mener at vi kan spore årsaken til finanskrisa i 2008 allerede tilbake til 1973, forklarer Nymoen. Det var da forskjellen mellom reallønna og produktivitetsutviklingen begynte å øke i USA.

– Siden USA har et velutviklet kredittsystem førte det til at de skjøv problemene foran seg, helt til det sprakk med boligkrakket og finanskrisen i 2008.

Reallønnsveksteen i verden viser en fallend tendens. Hvis en ikke tar med Kina, ville reallønnsveksten i verden vært på 0,9 prosent. Med Kina blir reallønnsveksten i 2015 på 1,7 prosent. Kilde: ILO, Global Wage Report 2016.

Else Sofie Ruud

Fagbevegelsens rolle

Nymoen peker også på en annen faktor som er viktig i denne utviklingen. 1973 er også omtrent da fagbevegelsen i USA hadde sterkest innflytelse. Han mener at fagbevegelsen har spilt en avgjørende rolle i å balansere forholdet mellom andelen av verdiskapningen som tilfaller lønnsmottakere og investorer.

– Under den industrielle revolusjon i Europa vokste det fram en sterk fagbevegelse fordi det var mange arbeidere samlet på samme sted, slik at de var forholdsvis lette å organisere. Nå når mye av vareproduksjonen har flyttet til Asia, ser vi ikke det samme. Det er derfor mangel på krefter som kan balansere utviklingen, mener Nymoen.

Han ser en fare for at systemet kan bite seg selv i halen, at det er fare for en negativ økonomisk utvikling, deflasjon.

– Er dette et forbigående fenomen?

– Nei, dette ser ut til å være et strukturelt trekk, sier Nymoen. Og han mener at det er mye å hente på en sterkere fagorganisering.

Også Bank of England bekymret

Det begynner å bli en voksende erkjennelse av dette også i internasjonale økonomimiljøer som Det internasjonale pengefondet og OECD.

Til og med Bank of England, den britiske nasjonalbanken, er opptatt av at arbeidstakerne får en minskende andel av verdiskapningen. I en tale som sjeføkonom Andrew G. Haldane i Bank of England holdt til britisk LO (Trade Union Congress) i november 2015, sier Haldane:

– I mange land har vi klare bevis for at reallønna taper i forhold til produktiviteten. I USA har dette blitt tydelig siden før 1970. Her har reallønnsveksten årlig vært 0,6 prosentpoeng lavere enn produktivitetsveksten. I Storbritannia har gapet økt med 0,3 prosentpoeng siden 1990, sa sjeføkonom Haldane.

Svakt i Russland

Reallønnsutviklingen i Øst-Europa er negativ mye på grunn av utviklingen i Russland og Ukraina. Når Latin-Amerika har så dårlig økonomisk utvikling er det den økonomiske krisen i Brasil og Argentina som avgjør. For Afrika og de arabiske statene er det statistiske grunnlaget så svakt at konklusjonene ikke er sikre.

Det er den høye reallønnsveksten i Asia som holder oppe den globale reallønnsveksten. Selv under finanskrisen i 2008 holdt reallønnsveksten i Asia seg oppe. De siste ti årene har den ligget på rundt fire prosent. Det er Kina som er motoren. Dels på grunn av det store folketallet, dels på grunn av den store veksten.

Kina har lite utenlandsk innsyn i økonomien og det skinner også igjennom i rapporten at ILO ikke er helt sikre på om de kan stole på de offisielle kinesiske tallene.

– Det vi nå ser er at Kinas vekst flater ut. Det vil være et slags skrekkscenario hvis veksten i Asia går ned til 3 prosent, sier Nymoen.

• Frykter ny underklasse i Norge

• Norge har de største lønnsforskjellene i Norden

REGIONER Utviklingen i reallønnsveksten er ulik i verdens regioner. I 2015 hadde Asis størst økning med opp mot 4 prosent reallønnsvekst. Dårligst ut kommer Øst-Europa. Russland og Ukraina drar ned. Krisa i Brasil og Argentina slår ut med negativ reallønnsvekst i Latin-Amerika. Negativ vekst i reallønna innebærer nedgang i levestandard for folk flest.

Else Sofie Ruud