Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Den folkekjære artisten med det intense blå blikket og hvite håret står allerede i døra før vi rekker å banke på. Han inviterer oss inn i varmen midt i pandemien.

– Skal vi ta på munnbind?

Han ser forundret på oss.

– Jeg er jo stort sett hjemme med familien eller inne i skogen, så her er det nok ikke noe virus, smiler han og viser vei inn i huset på familietomta ved Langvannet i Lørenskog.

Barn og barnebarn bor tett ved siden av pappa og bestefar Granlund. I år har han vært gift med sin Wenche i hele 47 år. Han er nesten romeriksmester i trofasthet.

– Jeg er ekstremt hjemmekjær og har sagt nei til oppdrag fordi jeg ikke liker å være borte fra Wenche så lenge. Vi har fire barn, og den ene sønnen vår Tommy er også en viktig del av bandet mitt, forteller han stolt med den rustne særegne stemmen.

Noen betegner han som en ekte crooner. Crooning er en spesiell sangstil, som kjennetegnes av myk, sentimental stemmebruk og crooner brukes oftest på mannlige sangere som synger ballader på en smektende måte.»

Les også: Ingrid Bjørnov synes det er trist at kulturen har så lav status: – Folk mister tilbudet de hadde trengt i en tøff tid

Med hatt og himmelvogn

Sist vi møtte han hadde han hatt, vandret vi langs vannet og han hadde med en ukulene og sang Arne Paasche Aasens «De nære ting» som han lærte av sine foreldre Rolf Victor og Else Synnøve Granlund.

Nå tar han ned gitaren med et nikk til den forrige Spellemannsprisen som han fikk for 40 år siden. Det er plass til en til.

Han synes det er ekstra stas å være nominert for albumet med tekster av arbeiderdikteren Hans Børli som Granlund selv har et tett forhold til.

– Er det like stort å bli nominert som å vinne prisen?

– Tja, jeg veit ikke akkurat det, sier han, jeg ble i hvert fall veldig glad for nominasjonen.

TENKSOM: Trubaduren Trond Granlund tenker ofte på sin barndom og savner foreldrene.

Jan-Erik Østlie

(Saken fortsetter under bildet)

Nominert for Skogslusken

For det er nemlig albumet «Skogslusken» med lyrikk av Hans Børli og med musikk av Terje Norum at Lørenskog-artisten nå er nominert for Spellemannsprisen for.

– Jeg er jo ikke noen sånn diktmann, men jeg elsker å vandre rundt i skog og mark akkurat som Børli og slukte biografien og alt annet jeg kom over om hans liv lenge før jeg begynte å synge tekstene, sier han.

Forfatter og De Derre-vokalist Jo Nesbø har sagt at Trond Granlund «foretrekker det enkle og opprinnelige fremfor det tekniske briljante». Albumet ble gitt ut i januar 2020, og han spilte for to fulle konserthus i Rygge og et på Josefines Vertshus i Oslo før koronapandemien satte en stopper for de fleste artister.

– Vi hadde skikkelig tro på dette albumet og brukte en hel masse penger for å få en skikkelig god innspilling. Vi fikk fantastisk tilbakemelding fra publikum på livekonsertene, men så kom jo koronaen og ødela, sier han.

Granlund er skuffet over at det ikke lenger er så stor interesse i pressen for å anmelde album, men innrømmer at det var ekstra moro å bli nominert til visekategorien til Spellemann for akkurat dette albumet som betyr så mye for ham.

– Det er som at albumet får litt nytt liv, og jeg håper at flere kan høre på det. Ti tekster av Børli, sier han.

Tanken er fri

Granlund fikk mye oppmerksomhet, også i fagbevegelsen, for sitt forrige album «Tanken er fri» med arbeidersanger, og han har reist mye rundt på 1. mai-arrangement de siste årene før koronaen kom.

– Jeg tror jeg mistet halvparten av spilleoppdragene mine i fjor. Men det ble noen digitale opptredener for blant annet Fagforbundet, men også for en del sykehjem i Bærum, forteller han.

Granlund spiller aldri alene, han har alltid med seg sønnen Tommy og Jan Arild Moe. Trioen har hatt flere oppdrag, og han håper at de snart får reise på turné igjen. I tillegg er det planlagt flere Beatlesforestillinger som også ble avbrutt i fjor. Granlund synes det er fint å lære nye tekster, men skriver ikke lenger selv.

– Jeg føler at jeg aldri ble den tekstforfatteren som jeg ønsket å bli.

– Har du for store ambisjoner?

– Ja, kanskje det. Nå er det for sent. Jeg har heller ikke tålmodighet lenger, sier han og ser ned.

(Saken fortsetter under bildet)

LIVSGLAD: Artisten Trond Granlund har fått mer livsglede etter at han kuttet ut alkoholen.

Jan-Erik Østlie

I motsetning til Åge Aleksandersen som reiser bort med mål om å skrive tekster, har det aldri vært aktuelt for Granlund å reise bort fra familien.

– Jeg elsker hverdagene med Wenche. Og har aldri vært borte lenge fra henne. Da jeg reiste på turné, pleide jeg å stikke hjemom innimellom konsertene. For meg har det aldri vært aktuelt å delta på «Hver gang vi møtes». Jeg hadde ikke klart å være så mange dager borte fra kona mi og familien. De betyr alt for meg, sier han.

Mens han var på topp som musiker hendte det av og til han også sa nei til oppdrag for i stedet å spille fotball, en annen stor lidenskap.

Fikk du med deg denne? Åse Kleveland (71) brenner for frilansernes kår – og Bob Dylan

To ganger på norsktoppen

Han er stolt over at han har produsert en haug med album og bøker og har også toppet norsktoppen med låta «Losby linna». Den ene gangen sammen med tidligere Ap-politiker og nå FN-topp Grete Faremo som han også spilte litt med.

Granlund har også spilt inn denne låta, som handler om en skogsvei i nærmiljøet, sammen med Lørenskog Mannskor.

Mammadalt

Granlund forteller at han i oppveksten var mest opptatt av mammaen og tantene sine.

– Jeg ble nok regnet som en «mammadalt» fordi jeg alltid hang i skjørtet til mamma og forgudet henne. Men jeg burde ha skjønt at det var pappa jeg lignet mest på. Det var han som var familiens spillemann, og jeg har angret mye på at jeg ikke tok meg mer tid og lyttet til pappa, sier han.

Begge var svært engasjert i politikk. Faren stemte Arbeiderpartiet, men han tror mora var enda lenger til venstre.

Det er ingen tvil om at rent personlig er det nok albumet «Sanger jeg lærte av faren min» som betyr mest for den spellemannsnominerte 70-åringen i dag. Mannen med det lange hvite håret blir nesten litt rørt og rød i øynene når han snakker om pappaen sin i dag.

– Faren var alltid familiens midtpunkt og underholdte ofte både hjemme og på lokalet, men på grunn av alkoholavhengighet ble han aldri noen kjent musiker, forteller han.

Granlund sier at det var faren som lærte han å traktere gitar og sang, som førte til at han platedebuterte i 1973 etter deltakelse på en Elvis Presley-festival og utga sin første soloplate i 1976. Han begynte å spille i band allerede i 7. klasse på skolen og har i grunnen spilt hele tiden etterpå.

Av pressen ble Trond kalt Norges Rod Stewart da han lå på Europatoppen med sangen Girl 16. I 1981 fikk han spellemannsprisen i pop for albumet «Pleasant Surprise».

Han er allergisk mot rasisme. En sak som fortsatt opprører han er da den unge gutten Ashok ble sendt tilbake til Sri Lanka etter at Lørenskog kommune tapte saken mot staten. Trond sang da inn en støtte-låt sammen med en skoleklasse og opptrådte på Rock for Ashok. Han fikk trusler etterpå, men for Trond var dette en viktig politisk sak å markere.

Fra Manglerud til Lørenskog

Artisten brukte sitt samfunnsengasjement og skrev ofte sangene selv i samarbeid med andre. Skrivegleden ble etter hvert så stor at Granlund også begynte å gi ut selvbiografier om livet som artist. I bøkene kan vi også lese om hvordan det var å vokse opp i en arbeiderfamilie på Torshov og Manglerud i Oslo. Familien kjøpte tomt og bygde hus i Lørenskog i 1968 og trives som storfamilie ved Langvannet.

– Jeg har alltid fulgt hjertet. Fotball og familie kommer alltid først. Jeg finner roen her midt i naturen og kan gå meg en tur langt vannet for å hente inspirasjon, sier han.

(Saken fortsetter under bildet)

BLIKKFANG: Artisten Trond Granlund med det blå intense blikket er spent foran årets Spellemannspris.

Jan-Erik Østlie

Bourbon og cola

Trond Granlund innrømmer at det var mer enn et musikalsk talent han arvet fra sin far. Han begynte også å drikke en del foran konsertene.

– Jeg likte å bli litt beruset før jeg gikk på scenen. Da ble jeg mer avslappa og kunne være litt mer bajas. Jeg drakk i pausene, men klarte å bli edru til jeg kom hjem. Sånn var det i mange år, sier han.

Granlund drakk ikke øl eller vin, men hadde med seg en flaske bourbon som han blandet i cola.

– Jeg var ikke stolt av det, men det føltes riktig den gang. Da ble jeg forvandlet fra å være litt innesluttet og mutt til en meget munter person, sier han.

I 2013 bestemte han seg for å slutte helt. Og siden har han ikke smakt en dråpe alkohol. Ikke savner han det heller.

– Jeg skjønte at det var musikken som gav meg den gode rusen og ikke alkohol. Siden jeg sluttet har jeg følt meg mer opplagt og kjenner at jeg kan nyte hverdagsgleden i stedet. Jeg spiller og synger litt hver dag. Det føles godt, sier han.

Den spreke 70-åringen går ofte turer i skog og mark.

– Jeg er glad i naturen. Sjela mi har godt av stillheten. Jeg har jo alltid vært en rastløs fyr, sier han. Men nå har han det ikke travelt lenger. Han har funnet roen han søkte.

Bob Dylan

Granlund er glad i å lese. Særlig biografier og krimlitteratur. Blant bindsterke verk i bokhylla hans i stua er det mulig å skimte bøker om legenden og nobelprisvinner Bob Dylan.

– Ditt største forbilde?

– Ja, det er klart han er et forbilde. Men han har rotet veldig mye også, alt han har gjort er ikke like bra.

– Hvis valget står mellom Dylan og Johnny Cash, hvem velger du?

– Bob Dylan, sier Trond Granlund.