Åse Kleveland (71) brenner for frilansernes kår – og Bob Dylan

Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Åse Kleveland har vært artist siden 16-årsalderen. I sommer ga hun ut sitt første soloalbum på 44 år. I like mange år har hun også vært medlem av LO.

Fra 1983–87 var hun leder av Norsk Musikerforbund, det som i dag heter Creo. På vegne av sine medlemmer var forbundslederen en tøff forhandlingsmotpart for Kulturdepartementet, et departement hun bare noen få år senere (1990) skulle bli sjefen for.

Den tidligere kulturministeren, forbundslederen, Tusenfryd-direktøren og Rikskonsertene-direktøren med mye mer, har i tillegg til jobbene, alltid hatt lidenskap for biler og musikk og et mangfold av organisasjoner med mening.

Nå har hun tatt opp musikklidenskapen igjen.

Frihet på hjul

Midt i pandemien har hun gitt ut albumet «På frihjul» sammen med haldenbandet Salmon Smokers.

På coveret sitter Åse Kleveland på panseret på sin Saab Sonett ’68-modell, et ikonisk varemerke som hun har delt livet med siden tenårene.

Kleveland høster strålende kritikker for albumet. Stoffet betyr også mye personlig for henne, forstår vi.

VAREMERKE: Åse Kleveland har i mange år kjørt sin Saab Sonett 1968-modell. Den er et skikkelig blikkfang.

Øivind Skar

Med dongeridrakt over en hvit bluse – og med staselig hår spankulerer hun rakrygget over Youngstorget.

Det er noen år siden Åse Kleveland (71) var forbundsleder i et LO-forbund og hadde kontor i Folkets Hus, men det går ikke mange minutter i møtet med henne, før vi skjønner at Åse Kleveland fortsatt brenner for arbeidsfolks rettigheter, frilansernes kår og ikke minst den nordiske modellen.

Slå ring om trepartsmodellen

– Noe av det viktigste nå, er å slå ring om trepartssamarbeidet. Et godt rettferdig samfunn må bygge på en innbyrdes respekt, for samarbeidet mellom sektorer – og da trenger vi mange fagorganiserte, sier hun og bestiller dagens rødspette og litt kaffe til lunsj.

– Fordi jeg har en sterk tilknytning til Sverige, har jeg sett tydelig hva som skjer når fagbevegelsen blir svekket og færre organiserer seg. Vi skal kanskje være forsiktige med å trekke bastante konklusjoner, men den kommersialiseringen og privatiseringen som har funnet sted i Sverige de siste tiårene, har bidratt til å redusere kvaliteten på velferden. Dette blir ekstra synlig når Sverige sliter i koronapandemien, sier hun og skuer over Youngstorget.

Kleveland er overbevist om at en sterk fagbevegelse, med dyktige, engasjerte tillitsvalgte, er en avgjørende løsning også for å komme oss igjennom pandemien på en god måte.

– Det er fint å se at de nå ble enige om permitteringsreglene og andre ordninger som betyr mye for mange som sliter i arbeidsmarkedet nå. Det er viktig at LO og NHO står skulder ved skulder og har en konstruktiv dialog med regjeringen. I mange andre land sliter de med å få til dette, og da er det som regel arbeidstakerne som taper, advarer hun.

– Jeg er litt bekymret for at folk ikke vet nok om trepartssamarbeidet. Mon tro hva folk i gata her ville svart om vi stilte spørsmål om betydningen av trepartssamarbeid og den norske modellen, sier hun.

44 år i LO

Kleveland meldte seg inn i fagbevegelsen som vanlig medlem for 44 år siden.

– På et tidspunkt fikk jeg nok av turnélivet, flyttet tilbake til Norge og begynte å studere jus. Det var naturlig for meg da å melde meg inn i LO-forbundet Norsk Musikerforbund. Det skjedde 1. desember 1976. Fordi jeg studerte juss og etter hvert skaffet meg kunnskap om blant annet avtalerett og skatterett, var det mange av mine kunstnerkolleger som bad om råd.

– Jeg var særlig opptatt av frilansernes arbeidsforhold og lønn, og tok initiativ til å starte en frilansgruppe i forbundet – som da var ett av LOs minste. Og når man begynner å rekke opp hånden og kommer med forslag, så hoppsann – sitter man både i det ene og det andre utvalget, sier hun.

Da begynte ballen å rulle også for henne. Først ble forbundssekretær i 1979, og senere forbundsleder i 1983, sier hun og nikker mot Folkets Hus.

Den dype, spesielle stemmen er lett å kjenne igjen fra mange TV-opptredener, konserter og fra taler i ulike sammenheng. Hun har alltid hatt et forrykende tempo og har en imponerende CV med mange ulike lederstillinger. Kleveland er over gjennomsnittet bevisst på hvordan ting ser ut rundt seg, ikke minst på sin egen arbeidsplass, så hun malte selv kontoret på Youngstorget grønt og plantet eføy både høyt og lavt da hun jobbet der. Kleveland har stort sett vært i ulike jobber i fire år og hun husker tiden i LO-forbundet som enormt lærerikt, inspirerende og meningsfylt. Og så morsomt! Det startet altså med et engasjement for musikere og artister og utviklet seg raskt til et bredt kulturpolitisk engasjement. Samtidig var hun høyt profilert som programleder for en rekke større TV-sendinger.

Kulturminister i seks år

Kleveland har alltid vært samfunnsengasjert og er med sine seks år den lengstsittende kulturministeren. Deretter gikk veien til Stockholm og som administrerende direktør for Svenska Filminstitutet og så til Oslo som sjef for Rikskonsertene som nå er lagt ned.

– Det er en skam, sier hun stille.

Kleveland innrømmer at hun ikke pleier å se seg tilbake når hun har forlatt lederstillinger. Da er det full fart fremover med nye oppdrag som ofte har handlet nettopp om fornyelse, men tatt med erfaringen videre og har et fast blikk inn mot fremtiden nå. Til tross for pandemi har hun allerede mange oppdrag i almanakken nå. Og av og til synger hun også på arbeiderbevegelsens tilstelninger. I fjor sang Åse Kleveland under Thorvald Stoltenbergs begravelse.

– Det var spesielt fordi Thorvald og jeg var gode venner. Og fordi jeg også hadde fått den tilliten å lede Karin Stoltenbergs bisettelse noen år tidligere. Jeg ledet minnesamlingen etterpå. Venner og samarbeidspartnere kom fra inn- og utland i Thorvalds begravelse. Parti og fagbevegelse var sterkt representert.

– Jeg ble spurt om å komme til Kirkenes 1. mai, og sa ja på flekken. Jeg er så glad i 1. mai og første gang jeg holdt tale på denne dagen var som forbundsleder i Stavanger nesten 40 år tidligere, forteller hun.

Kleveland mener Kirkenes er en fantastisk by.

– Vi hadde konsert kvelden før, jeg holdt 1. mai tale i strålende vårsol mens små iskrystaller svevde gjennom den klare luften. Det var som OL-åpningen på Lillehammer, sier hun drømmende. Etterpå gikk de i tog og deretter samling i Folkets Hus i Finnmarksbyen.

– For et privilegium det er å bruke kulturen til å formidle glede, fellesskap og et politisk budskap, sier hun.

Bob Dylan

– Hvilken artist har inspirert deg mest?

– Det er så mange. I albumet nå er det spesielt en sang som betyr mye for meg. Den er opprinnelig skrevet av Bob Dylan og heter «A Hard Rain’s a-Gonna Fall» fra 1963. Det var en låt som traff meg midt i mellomgulvet da jeg var 14 år. Jeg har alltid drømt om å lage en norsk versjon av den, forteller hun ivrig. I 1965 bad 16-årige Kleveland Klaus Hagerup om å lage en norsk versjon. Det gjorde han men fikk ikke tillatelse til å spille den inn.

Kreftsyk

Kleveland hadde ikke sunget på flere tiår da hun for ni år siden ble invitert til å bli med på en Leonard Cohen-hyllest i Spektrum. Det folk i salen ikke visste, var at hun samtidig var midt i en cellegiftkur mot kreft.

– Da jeg ble alvorlig syk, tok jeg meg tid til å reflektere og ble mer bevisst på at livet er begrenset, jeg begynte å tenke på hva det var jeg hadde lyst til å gjøre framover.

– Det var litt tilfeldig at jeg og Claus Hagerup ble rammet av kreft nesten samtidig og tilbrakte en del tid sammen og oversatte sanger vi var glade i. Da snakket vi en del om den Bob Dylan-låten, og jeg lovte han at hvis jeg skulle utgi et album, skulle den med, forteller hun.

I Oslo Spektrum fremførte hun en versjon av «First We Take Manhattan» med The Salmon Smokers med stor suksess. Etterpå spurte hun om de var interesserte i å spille inn et album med henne, og de sa ja.

– For første gang på mange år hadde jeg da ikke lagt andre planer enn å spille inn mitt første soloalbum på 44 år. Første dag under innspillingen lukket Norge på grunn av pandemien. Vi klarte å fullføre, og innspillingen er fra Freddy Holms Kleiva Studio i Halden og min egen stue, sier hun.

Johs Bøe

Stolt over album og kaldt regn

– Jeg er veldig stolt av dette albumet, og det var spesielt å jobbe med frilansmusikere under en så pressa situasjon. Mange frilansere sliter nå, og det er sterkt å se på nært hold konsekvensene for mange av dem, sier hun.

Første gang de fremførte Hardt Regn av Dylan, var på konserten «Aldri Mer Hiroshima» på NRK1. Det har vært en fantastisk respons og det ble en sterk markering av at det var 75-år siden den djevelske atombomben traff Hiroshima. I tillegg til den tidløse Dylan-låten, handler det om de mange sidene ved menneskelivet. Kjærlighet, lek, krig og fred, munter galskap og rock’n roll. Det er også en spesiell kjærlighetsvise som opprinnelig ble skrevet av John Lennon, ferdigstilt av Yoko Ono og oversatt av Mikael Wiehe til svensk. Den heter «Kjærligheten vet» og handler om drømmen om et langt liv sammen.

Svensk-norsk

Klevelands mor Eva er fra Stockholm, byen hvor hun selv er født. Her møtte Eva hennes far fra Setesdal som var flyktning i Sverige under krigen. Kleveland var bare 8 år da familien flyttet fra Sverige til Sørlandet i 1957.

– Vi flyttet 6 ganger før jeg var 16 år. Jeg var alltid i bevegelse, og slik har det vært hele livet, sier hun og ler.

Møtte Jesus overalt

For Kleveland var overgangen fra storbyen Stockholm til en liten bygd på Sørlandet med stor «vill» natur stor.

– Jeg hadde aldri hørt om Jesus før, men der møtte jeg Jesus overalt. Hvis du vekker meg midt på natten, kan jeg fortsatt de 10 bud, trosbekjennelsen og en del muntre kristne sanger, men det har aldri vært et problem, tvert imot. Det var som et eventyr. Men jeg er ikke konfirmert og har i hele mitt voksne liv vært organisert humanetiker, litt lenger enn jeg har vært LO-medlem, sier hun.

Hun tror det kan være nyttig å ha kunnskap om det som har formet vårt samfunn og vår vestlige verden på godt og vondt, kristendommen. Etter Sørlandet flyttet hun til Nedre Romerike. Med adresser både i Rælingen og på Strømmen. Kleveland startet musikkarrieren med å spille klassisk gitar og sang. Allerede som 16-åring turnerte hun i Skandinavia, i mange europeiske land og i Asia.

– Rektor på Lillestrøm videregående skole ga meg et ultimatum. Enten møter du opp, eller så må du slutte. Jeg valgte musikken og tok senere artium som privatist, forteller hun.

Takknemlig

– Savner du noe i livet?

– Med det livet jeg har levd, kan jeg ikke annet enn å være dypt takknemlig. Men jeg har jobbet hardt for det. For meg har det viktigste vært å være til nytte og i beste fall glede. Det tror jeg er noe som vi mennesker bærer i oss. Jeg føler meg enormt privilegert som bor i vår del av verden. Med vår samfunnsmodell som ikke har kommet av seg selv. Her er vi tilbake der hvor vår samtale startet: Samarbeid, samspill, alles rett til helse, kunnskap, livskvalitet og rettferdighet.

Kleveland mener økte forskjeller er den største trusselen mot vårt samfunn. Historien viser at den brede velorganiserte fagbevegelsen er en viktig del av svaret.

– Jeg savner lite, men av og til tenker jeg at jeg burde vært flinkere til å holde kontakten med noen av dem jeg har kjent i perioder av livet. Men skulle vel kanskje ønsket at jeg hadde vokst opp på et sted der jeg fortsatt hadde venner og dype relasjoner. Men min medisin mot anger og savn er: Ingen får alt. Jeg har hatt et rikt og fantastisk liv. Så hvem er jeg som skulle klage? Spør hun.