Anna klarte bare å jobbe fem minutter hver dag etter arbeidsulykken

Cathrine Kahrs

cathrine@lomedia.no

Martin G. Slørdal (foto)

martin@lomedia.no

– Hadde jeg ikke følt meg sett eller ivaretatt, så er det ikke sikkert at jeg hadde villet jobbe i Forsvaret eller vært tilbake igjen i jobb, sier Anna Fredrikke Warvik.

Det siste året har 25-åringen vært igjennom sin tøffeste prøvelse noensinne. Støtten og tilliten hun har fått fra sin arbeidsgiver, har gjort at hun vil fortsette å jobbe i Forsvaret. Det har ikke vært en selvfølge.

Martin Guttormsen Slørdal

Hennes andre hjem

Helt siden hun var ferdig med verneplikten, har Warvik hatt fast jobb på Setermoen militærleir i Troms. Høsten 2023 er hun vognkommandør på en stormpanservogn av typen CV90. Det er en mindre tanks med plass til åtte fotsoldater, en skytter og en vognfører i tillegg til kommandøren.

Warvik har teipet opp lapper med de viktigste reglene på vognkommandørplassen. I en liten boks har hun tyggis, multiverktøy og en liten kniv. I flere år er CV90-en hennes arbeidsplass.

– Det var et adrenalinkick til enhver tid. Og den følelsen av å bli god på noe, mestre noe, det er en veldig god følelse. Samtidig er det utrolig godt å tenke på at man forsvarer landet, at man jobber for noe som er større enn seg selv, sier Warvik.

Warvik har tibrakt mange arbeidstimer som vognkommandør i en stormpanservogn.

Martin Guttormsen Slørdal

Ofrer hostesaften

En oktoberdag i fjor holder hun på å komme seg etter en ukes tid med bronkitt og mye hoste. Skytteren hennes skal få en viktig sertifisering. Warvik prioriterer derfor å droppe hostesaften som inneholder morfin, for å kunne lede laget sitt under skarpskytingen som skytteren må igjennom.

Under øvelsen står Warvik på setet sitt, sånn at hun kan holde utkikk gjennom en luke på toppen av stormpanservogna. I fredstid har de plikt til å følge med gjennom åpen luke på grunn av alle blindsonene til det tunge kjøretøyet. Kroppen hennes fra hofta og opp er over luken, mens beina er inni vogna.

Som et kanonskudd

Når tanksen rygger ute på skytefeltet, havner den plutselig i et søkk i terrenget. De som sitter i kontrolltårnet på området, hører et smell når CV90-en krasjlander i berget. Det er så høyt at de tror det er et vådeskudd fra kanonen.

Bråstoppen gjør at overkroppen til Warvik blir kastet fram og tilbake som en pendel. Litt fortumlet, men stadig full av adrenalin, sjekker hun at alt står bra til med de to andre som er med i vogna. De fullfører den siste halvtimen av skarpskytingen. Så blir Warvik svimmel og kvalm. 

– På veien hjem fra skytebanen var jeg så dårlig at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Da vi kom inn, holdt jeg på å svime av. Jeg hadde tunnelsyn og var helt borte, forteller hun.

Martin Guttormsen Slørdal

Langvarig hjernerystelse

På legevakten får hun beskjed om at nakkeslengen hun fikk da hun ble kastet fram og tilbake, har ført til en kraftig hjernerystelse. Hun skal holde seg hjemme resten av uka og ta det med ro.

Hun deltar så på en simulatortrening i Sveits, men allerede på dag to må hun kaste inn håndkleet. Kvalm, svimmel og medtatt blir hun sengeliggende i over en uke.

Uken blir til måneder, og Warvik er fortsatt dårlig. Hun får diagnosen post commotio syndrom, langvarig hjernerystelse.

Martin Guttormsen Slørdal

Innestengt og isolert

Arbeidsplassen på Setermoen er ikke den eneste grunnen til at moldenseren trives så godt her i nord. På fritiden har hun drevet med alle mulige aktiviteter som naturen innbyr til: hundekjøring, randonee, langrenn, sykling og løping. Men nå er det samboeren som for det meste må ta seg av parets tre huskyer. I tillegg til husarbeid, matlaging og alt annet. Warvik er innimellom så utmattet at hun ikke klarer å snakke.

– Jeg er vant til å gjøre akkurat det jeg vil. Jeg føler at jeg er stengt inne i min egen kropp i nesten et helt år, sier hun.

Tidlig blir det klart at hun ikke klarer å jobbe noe særlig. I alle fall ikke i CV90-en. Derfor blir hun overført til en ny stilling i panserbataljonen. Det er en mer administrativ jobb. Men gjennom vinteren ligger hun aller mest hjemme.

– Å være borte fra jobb påvirket meg ekstremt. Når du jobber i Forsvaret, er jobben både hjem, fritid og arbeidstid. Så jeg følte meg veldig isolert og ensom, med familie langt unna.

Tiden etter arbeidsulykken har vært hennes tøffeste prøvelse noensinne. Nå er Anna Fredrikke Warvik tilbake i full jobb på Setermoen militærleir.

Martin Guttormsen Slørdal

Trapper opp minutt for minutt

Arbeidsgiveren hennes setter i gang et inkluderende arbeidslivstiltak (IA-tiltak), sånn at hun kan forsøke seg i bitte litt jobb. Det viser seg å bli suksessoppskriften for Warvik.

I starten er hun bare fem minutter på jobb, så ti, så en time. Slik kommer hun sakte, men sikkert tilbake.

– Jeg følte at jeg var en ressurs kontra et problem da jeg kom tilbake. Selv om jeg bare kunne gjøre de minste arbeidsoppgavene, som å ta ut av oppvaskmaskinen, sende en mail eller bare prate med noen, forteller Warvik.

Martin Guttormsen Slørdal

Usynlig skade

Lenge føles det som hun går rundt med en altfor trang hjelm på hodet som hun har lyst til å kakke i stykker. Når hodepinen begynner å lette, tar smerter i rygg og nakke over.

Å ha en usynlig skade gjør at Warvik bekymrer seg for om hun blir trodd. Hun blir lettet når Nav godkjenner skaden som en yrkesskade. Og tilliten hun får fra arbeidsgiver, betyr mye. 

– De har forsikret meg om at jeg ikke trenger å bevise noe. Den tilliten de har gitt meg, har vært avgjørende for at jeg har ønsket å komme så fort tilbake i jobb.

Warvik fikk langvarig hjernerystelse etter nakkeslengen. 

Martin Guttormsen Slørdal

Vil stoppe flukten fra Forsvaret

Fra august 2024 jobber hun 100 prosent. Nå ønsker hun å jobbe for at flere i Forsvaret skal bli tatt like godt vare på som henne. Det vil hun gjøre både som medlem i ungdomsutvalget til Norges offisers- og spesialistforbund, og etter hvert gjennom jobben. I høst startet hun nemlig på en lederutdanning ved Universitetet i Tromsø.

– Har vi flere folk som vet hvordan man skal håndtere sånne saker, så kan vi jo unngå den utskiftingen av personell som vi opplever i Forsvaret, håper Warvik.

I høst startet Warvik på en lederutdanning ved siden av jobb. Håpet hennes er å bidra til at flere blir værende i Forsvaret.

Martin Guttormsen Slørdal

Avskrekking i Litauen

Hodepinen og utmattelsen har vært helt borte siden september. I slutten av januar skal Warvik på sitt første utenlandsoppdrag med Forsvaret. Hun skal være seks måneder i Litauen for å vise Russland at Nato-landene står sammen. Warvik føler seg klar, selv om hun fortsatt ikke føler seg helt frisk.

– Jeg kan være 100 prosent i jobb og være med på øvelser som normalt. Så det handler bare om å bygge opp den tøffheten jeg hadde. Det å tørre, og ikke være redd for at det skal skje på nytt.