Carlos ble truffet av en gravemaskinskuffe. Plutselig kunne han ikke bevege beina

Cathrine Kahrs

cathrine@lomedia.no

Sissel M. Rasmussen (foto)

sissel@lomedia.no

Carlos Alfredo Carpio Meza banker på plass store steinblokker av skifer som skal bli til en trapp. Det er hardt arbeid, men han liker jobben.

Som assistent for et anleggsgartnerfirma får Carpio være ute i frisk luft. Kroppen som han bruker mye tid på å trene, blir enda sterkere av det fysiske arbeidet.

Steintrappen skal bli en del av parken utenfor den nybygde Høgskulen på Vestlandet i Bergen. Mens han jobber, har Carpio utsikt til den flotte, nye hovedbygningen til skolen. «En dag skal jeg studere her», sier han til seg selv.

Han vet ikke da at drømmen kommer til å bli oppfylt. Men veien dit blir et mareritt.

Carpio står i trappen utenfor Høgskulen på Vestlandet, som han selv har vært med og bygge. I bakgrunnnen er høyskolebygningen han kikket bort på mens han arbeidet.

Sissel M. Rasmussen

Fra Lima til Bergen

Kjærligheten bringer ham fra Lima i Peru til Vestlandets hovedstad i 2013. Han og kona får to barn, en gutt og en jente.

Med seg i bagasjen har han utdanning som elektronikkingeniør og i administrasjon. Men det er vanskelig å få utdannelsen godkjent i Norge. I tillegg er språket en utfordring.

Dermed blir det jobb i barnehage, og etter hvert i byggebransjen gjennom ulike bemanningsbyråer. Som ufaglært starter han som snekkerassistent på rivejobber.

– Jeg jobbet for mange selskaper fordi jobbene bare varte i en periode av gangen, forteller Carpio.

Derfor blir han så glad når han får tilbud om fast jobb som assistent hos anleggsgartnerfirmaet Jans Hageservice.

Ulykkesdagen

19. januar 2023 er det omtrent et år siden han var med og bygge den store steintrappen utenfor høyskolen. Det er mye snø og stress på jobb.

Carpio står og spar betong. Det er kaldt, men han er varm under vinterklærne.

Bak ham er en gravemaskin i aktivitet. Han rekker å høre noen rope «forsiktig!». Så treffer gravemaskinskuffen ryggen hans.

Han faller over på knærne og kjenner det gjør vondt i ryggsøylen og nakken. Men ennå er han varm og bevegelig i kroppen.

Han tar bussen hjem til kona og barna, tar en Paracet, og går og legger seg.

Marerittet

Helt siden tenårene i Peru har Carpio surfet, skatet og drevet med forskjellige typer kampsport. Hver eneste dag har han hatt som mål å løpe minst fem kilometer i tillegg til annen trening.

Barna på seks og fire år er vant til en pappa som løfter dem opp i lufta og er med på all slags lek.

Men morgenen etter ulykken med gravemaskinen blir pappaen deres liggende i senga. Han klarer ikke å bevege beina.

– Jeg ble veldig redd. Bare to dager tidligere hadde jeg vært og løpt. «Hva skjer? Jeg kan ikke bevege beina!» Det var som i en film, sier Carpio.

Da Carpio våknet dagen etter ulykken, klarte han ikke å bevege beina.

Sissel M. Rasmussen

Ingen synlige tegn

Med hjelp fra kona klarer han å komme seg til legevakten. Han gråter som et barn. På legevakten får han beroligende medisin, forteller han.

De tar røntgenbilde av ryggen, men finner ikke synlige tegn på skade. De neste fire månedene blir han for det meste liggende i senga.

– Jeg gikk mye ned i vekt. Jeg kunne ikke gå på do uten hjelp fra kona.

Det blir flere besøk til legen. En MR-undersøkelse av ryggen viser heller ingen bruddskade.

Sakte begynner han å forsøke å gå litt tur. Han gjør yoga-øvelser for å tøye kroppen.

Men han har fortsatt store smerter og vansker med å bevege seg. Legen får ham til å innse at han trolig ikke kan gå tilbake til samme jobb som før.

– Det var da jeg gikk inn i en depresjon. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det eneste jeg kunne, var jo å jobbe i byggebransjen, sier han.

En ny mulighet

Den klare talen fra legen gjør likevel at han skjønner at han må omstille seg.

I slutten av juni 2023 er det fem måneder siden ulykken. Carlos Alfredo Carpio Meza er fortsatt sykmeldt, men har klart å komme seg til sønnens skoleavslutning. Under seremonien kommer det frem at fire ansatte skal slutte på skolen.

Da husker Carpio på det legen har sagt. Han går bort og snakker med rektor.

– Jeg sa at det var en fin seremoni, men synd at de mister personale. Jeg spurte «trenger dere folk?»

Det gjør de. Carpio, som har erfaring fra barnehage, får tilbud om å begynne når skolen starter igjen i august.

Åtte ukers helvete

Sommeren bruker han til å kjempe seg tilbake i form, både fysisk og mentalt.

Han faster i to uker, fordi han har lest at kroppen reparerer seg selv bedre når den ikke bruker energi på fordøyelse. Han gjør yoga to ganger om dagen. Og han slutter med de sterke smertestillende tablettene han har gått på.

– Det var ikke lett, jeg skalv. Men jeg måtte gjøre det for å bli bedre, sier Carpio.

Han sier opp jobben i Jans Hageservice. Og når et nytt kull førsteklassinger står klare med flunkende nye skolesekker, er Carpio på plass i ny jobb som assistent på Møllebakken skole.

– Det gikk veldig bra. Her kan jeg sette meg ned, og så kommer barna og spør om jeg vil leke eller være med og tegne. Vi gjør mange aktiviteter, ingen dager er like, forteller han.

Siden han liker å fikse ting, er han vaktmester på skolen to dager i uka.

Carpio har innsett at han ikke kan gå tilbake til sin gamle jobb. Han jobber nå som assistent på Møllebakken skole.

Sissel M. Rasmussen

Uavklart erstatningssak

Men ryggen er fortsatt ikke bra. Hver morgen må han varme opp kroppen med tøyeøvelser.

Han klarer ikke å være like mye med i fysisk lek med elevene som han skulle ønske. Og lønna er lavere enn det han tjente i byggebransjen før ulykken.

I desember 2023 godkjenner Nav skaden hans som en yrkesskade. Likevel er erstatningssaken mot forsikringsselskapet i dag fortsatt uavklart.

Carpio syns det er vanskelig å sette seg inn i alt byråkratiet, så han har fått hjelp fra Unionen Fagforening i Fellesforbundet og av LOs juridiske avdeling. Men han bærer ikke noe nag etter det som skjedde.

– Det eneste jeg ønsker, er å kunne løfte datteren min igjen, hoppe, løpe …

Saken hans om yrkesskadeerstatning er ikke avklart ennå.

Sissel M. Rasmussen

Høyskole-drømmen

Mens han lå timevis i senga og grublet på hva han kunne gjøre med livet sitt, leste han mye om kunstig intelligens og roboter. Da vokste det fram en idé.

I høst startet 42-åringen på et deltidsstudium for å bli elektronikkingeniør. Den samme utdanningen som han ikke fikk godkjent fra Peru. Og på den samme skolen han kikket bort på mens han bygget den store steintrappen av skifer.

– Etter jobb setter jeg meg ved PC-en i to timer. Jeg leser pensum og gjør prosjektoppgaver.

Fremtidsplanen blir til etter hvert. Han trives i jobben på skolen, og har også lyst til å ta en master i pedagogikk.

– En dør ble lukket for meg. Men hvis du ikke kan velge verken den første eller den andre døra, kan du åpne den tredje. 

I dag er Carpio deltidsstudent ved Høgskulen på Vestlandet.

Sissel M. Rasmussen