Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

På et lånt kontor ved helse- og familietjenesten i Løten sentrum sitter 72 år gamle Ragnhild Grøholt. Før hadde hun sitt eget kontor, men da hun pensjonerte seg som 68-åring ble hun erstattet. I hvert fall delvis. Kort tid etter takket Grøholt nemlig ja til oppdrag fra den samme arbeidsgiveren.

– Så lenge jeg klarer å stå i jobben, og så lenge jeg har en arbeidsgiver som jeg opplever at ønsker å ha meg på jobb, vil jeg fortsatt arbeide, sier Grøholt, som er utdannet vernepleier.

Kan jobbe lenge med god ledelse

I dag er hun på jobb som konsulent for barn og unge med bistandsbehov når det passer henne og når hun trengs.

Hun har også muligheten til å jobbe hjemmefra eller fra hytta. Arbeidsgiver har nemlig lagt til rette for at Grøholt har fått internett slik at hun kan ha hjemmekontor også der. I tillegg til å ta ekstravakter i sin gamle jobb, tar Grøholt også noen oppdrag for barnevernet og vakter på distriktspsykiatrisk senter (DPS).

I tillegg sitter 72-åringen i FOs seniorpolitiske utvalg. Der prater de mye om hvordan ansatte skal klare å stå lengst mulig i jobb. Selv kommer Grøholt alltid fram til samme konklusjon: Gode ledere.

Unni jobbet som lærer til hun var 73. Nå mister hun hele tjenestepensjonen: – Et ran

– 90 prosent av lederne jeg har hatt, hadde ikke fått meg til å jobbe som 72-åring.

– En leder som ser deg og som står sammen med deg når du står i gjørma, er viktig, legger hun til.

Grøholt mener gode ledere ikke nødvendigvis er dem som har master eller som måles på at de skal holde budsjettene.

– De må også være personlig egnet, sier hun.

– Selv om jeg hadde en stor frihet i min faste jobb, er det en helt annen forpliktelse overfor arbeidsgiver nå når jeg er frilanser. Nå er det jeg som styrer, sier Grøholt.

Skjalg Bøhmer Vold

Trenger eldre arbeidstakere

Personalgruppa har blitt betydelig yngre siden Grøholt ble ansatt ved helse- og familietjenesten i 1998.

– Vi trenger masterutdannede, vi trenger vitenskap og forskning. Men vi trenger også noen som har medmenneskelighet og som har sansen. Også trenger vi dyktige, eldre med masse erfaring, sier Grøholt.

Hun er skeptisk til om de som tar en bachelor rett etter videregående og hopper rett i førstelinja, vil holde ut.

– Flere av dem som kommer rett fra studiene uten erfaring, jobber i førstelinja. Det anser jeg som noe av det tøffeste du gjør. Og disse skal ut og håndtere saker som har en så stotal inngripen i personers liv uten snøring i praksisfeltet? Nei, jeg blir sinna når jeg snakker om det.

– Hva er alternativet?

– De skal få prøve seg, men de må ha en mentor. De bør ikke få kasta på deg store, tunge saker, men i mindre kommuner er det som skjer. Før hadde vi praksis før vi begynte på studier. Det at det er blitt fjernet, mener jeg er den største blemma som er blitt gjort.

Ikke klar for å gi seg

I en Fontene-artikkel publisert før sommeren kom det fram at kun én av fem av de 463 FO-medlemmene som jobbet skift ved en barneverns- eller rusinstitusjon, var over 50 år. Flere av dem Fontene intervjuet i artikkelen, så ikke for seg at de ville holde ut i jobben til de gikk av med pensjon.

Etter at saken ble publisert, ble Fontene tipset om 69 år gamle Greta Lea Paasche. Hun er utdannet barnevernspedagog og har jobbet som leder i avlastningsbolig i 18 år. Da hun bikket 67 år, sluttet hun i jobben, men i stedet for å pensjonere seg, startet hun i ny jobb, som ekstraressurs i en bolig for psykisk utviklingshemmede i Hå kommune i Rogaland.

– Om man klarer å stå i arbeidslivet kommer an på hvilke oppgaver man har og om arbeidsgiver er villig til å ta innover seg at det finnes oppgaver man kan utføre uten å måtte stå i frontlinja, sier Greta Lea Paasche (69).

Marie von Krogh

Årsaken til at Paasche sluttet i den ene jobben var fordi kommunen skulle bygge nye avlastningsboliger. I den forbindelse ønsket kommunalsjefen inn en ny leder som kunne gjøre prosjektet til sitt eget.

– Sammen med kommunalsjefen kom vi fram til betingelser jeg kunne godta.

Paasche slapp å gå i full turnus og hun fikk jobbe kveld en gang i uka og hver sjette helg.

Hadde ønsket seg friheten

– Har du forståelse for at det ikke er alle i dette yrket som klarer å holde ut til pensjonsalder?

– Ja, i barnevernet oppstår det mange krevende situasjoner, og jeg forstår at mange bakker ut. Jeg mener det er viktig å være bevisst på hvorfor man reagerer som man gjør og ta tak i det som er vanskelig. De tunge periodene forsvinner ikke, men det er viktig å ha verktøy slik at man klarer å håndtere dem.

Hva skjer med pensjonen min om jeg permitteres? Her er seks spørsmål og svar

– Hvordan har du selv holdt ut så lenge?

– For meg har det vært viktig å alltid ha god nok kondisjon til å springe etter en unge som stikker av.

– Hva med din psykiske helse?

– Jeg har gått flere år i gruppeterapi. Det gjør at jeg har klart å se på ting på en annen måte, jeg har fått verktøy til å håndtere stress, og jeg har blitt mer rund i kantene.

Paasche jobber i dag i en bolig for psykisk utviklingshemmede i Hå kommune i Rogaland.

Marie von Krogh

Paasche tror ikke hun selv vil jobbe etter at hun fyller 70. Men hun kunne ønsket seg at folk hadde friheten til å gjøre det særlig hvis de fortsatt er en ressurs for kommunen.

Det legger derimot ikke Hovedtariffavtalen i kommunal sektor opp til. Ifølge den kan arbeidsforhold avsluttes når arbeidstaker fyller 70 år. I 2015 ble det også bestemt at praktiseringen av 70 års grensen må følges konsekvent. Det vil si at arbeidsgiver ikke står fritt til å la arbeidstakere som er fylt 70 år, få fortsette i et arbeidsforhold.

– Det kommer an på helsa

Noen av oss vil helst gå av med pensjon så fort som mulig. Enten på grunn av helsa, livssituasjon eller bare rett og slett fordi vi har muligheten til det. Andre forstår ikke hva de skal gjøre uten en jobb å gå til. For vernepleier Lillian Bjerke var det mannens død som gjorde at hun valgte å jobbe lenger.

– Det var jobben som redda meg, sier Bjerke.

Da Lillian Bjerke begynte på jobb igjen etter et kort avbrekk, var hun spent på om hun husket hvordan hun skulle bruke verktøyet hvor de henter ut opplysninger om beboerne. – Jeg huska det så det var en fin demenstest.

Ole Martin Wold

I dag er hun 75 år og har foreløpig ingen planer om å slutte å jobbe.

– For en stund siden tenkte jeg at 75 var en rimelig alder å slutte å jobbe på, men nå er jeg blitt 75.

Bjerke tror man fint kan klare å jobbe hundre prosent etter fylte 70 så lenge man har helsa til det.

– Men jeg føler ikke at samfunnet følger med på utviklingen. Det er noe helt annet å jobbe nå enn for 50 år siden. Hvis du fortsatt er oppegående og klarer å følge med i tiden, er det ingen grunn til at du ikke kan jobbe utover 70 år.

Etter at Lillian Bjerke begynte å jobbe på sykehjemmet, streifet det henne at flere av beboerne var yngre enn henne selv. – Alderen er jo der, og alle kan få en dødelig sykdom når som helst, men du kan ikke grave deg ned på den måten, sier Bjerke.

Ole Martin Wold

Kollegaer må si ifra

Selv jobbet Bjerke fullt fram til hun fylte 70 år. Etter det fikk hun bare lov til å jobbe på kortere kontrakter. Da hun flyttet tilbake til fødebyen Trondheim etter flere år på Ringebu, startet hun i ny jobb på Ranheim helse- og velferdssenter. Der tar hun nå ekstravakter i hjemmesykepleien og på sykehjemmet.

– Jeg har et prinsipp om at de dagene jeg har sen vakt så gjør jeg bare enkle ting hjemme. Da er jeg opplagt nok til å møte de uforutsette utfordringene som kan oppstå på jobb. Jeg er ellers flink til å legge fra meg jobben når jeg kommer hjem.

Ole Martin Wold

– Hva kan du tilføre arbeidsplassen nå som du er 75 år?

– Den tause kunnskapen. All erfaringen jeg har, gjør at jeg kan utføre oppgaver uten å tenke over det. Overfor de yngre kollegaene mine, kan jeg være som en mentor ettersom de ofte spør meg om ulike ting. Samtidig lærer jeg også mye av dem.

Unni valgte å jobbe til hun ble 73 – ender opp med null i pensjon

Bjerke har sagt ifra til kollegaene sine at de må si ifra hvis de oppdager at hun begynner å surre.

– Jeg vil heller si opp jobben min selv fordi jeg ikke strekker til enn å bli sagt opp.