Dan-Michael Danino

I disse dager mottar en hel kulturbransje varsel om tvangsinnfordring på arbeidsgiveravgiften som forfalt for nøyaktig 1 uke siden: «Hvis dere ikke betaler innen 14 dager fra dette brevets dato…, så synd for dere!». Mange har fått det samme varselet. Få har penger igjen.

I løpet av de snart 18 årene Parkteatret har eksistert som bar og konsertscene har vi betalt mer enn 70 millioner kroner i skatter og avgifter, holdt 50 mennesker med fast jobb, gitt frilansere inntekt, og gledet over 1 million mennesker med kulturopplevelser fordelt på mer enn 6000 arrangementer. Nå forventes det at vi skal betale inn arbeidsgiveravgift til staten. Selv om vi ikke gis mulighet for inntekt.

Den lille bufferen vi hadde på starten av året er brukt opp på myndighetspålagt smittevern. Nå er det bare å gå til banken og låne penger, slik næringsministeren stolt proklamerer. Nei. Så enkelt er det ikke. Når man vet at hver solgte operabillett er statsstøttet med rundt 2000 kroner, så forstår man implisitt at det er kostnadskrevende å drive med kultur. Man blir ikke rik av det. Men vi elsker det vi gjør; å gi evigvarende minner og opplevelser til alle dere andre. Derfor går man ikke alltid i overskudd. Derfor får vi ikke lån. Vi anses ikke som bærekraftig nok, selv om vi har betalt inn mangfoldige avgiftsmillioner til staten.

Koronakrisa knekker kulturbransjen: Kristian og Monika er eksperter på å være «usynlige». Nå må de kjempe for å bli sett

Heldigvis står det hedgefond og kjeder klare til å ta over alle lokalene som snart er tomme. Det har allerede begynt i Thorvald Meyers gate; en lang rekke med intetsigende, generiske kjedebutikker har ankommet i kjølvannet av nedstengingen. De har takk og pris økonomiske muskler til å defineres som det regjeringen anser som bærekraftig, og til alt hell har de kun bunnlinje som lidenskap.

Som uavhengig kulturaktør og som pålagt nedstengt har regjeringsapparatet heldigvis lagt opp noen fiffige, raske og ukompliserte løsninger for støtte til bedrifter i samme situasjon som oss. Eksempelvis forvalter Kulturrådet støtteordningen for vår bransje; kompensasjonsordningen. Det er nå 10 uker siden søknadsfristen for kompensasjonen for mai gikk ut. Vi har ikke hørt noe, men så blir vi da også forhåndsreviderte, slik at alle kan være sikre på at vi ikke får mer enn vi skal. Klart det tar tid.

Bartenderne Rose og Martin: – Mest av alt kommer vi til å merke det neste år, når feriepengene skal utbetales

Vi fikk også nei fra den mye omtalte stimuleringsordningen, selv om vi søkte før Oslo Kommune stengte ned byen. Når man ikke har lov til å arrangere, har man heller ikke kostnader, må vite. Det gjelder visst å ligge øverst i søknadsbunken. Husleie, skatteoppkrever, fut og fogd får vente. Men nå skal altså den samme staten slå kulturbransjen konkurs. Den vil ikke klare å karre seg over til januar, når Næringsministeren har sin tiltakspakke klar. Eller til det kommer svar på overtid fra Kulturrådet. Nei, jula blir nok ikke reddet i år…

Regjeringen, med Næringsdepartementet og Folkehelseinstituttet i spissen, har derimot lagt til rette for en fattigere Oslo-by; titusenvis av permitterte og oppsagte mennesker i villfarelse og med skjøre framtidsutsikter. For meg høres dette mer ut som et samfunnsøkonomisk skrekkeksperiment som er dømt til å mislykkes, snarere enn et prosjekt for å redde innovasjon, møtesteder og arbeidsplasser. Er vi klare for kjedenes tidsalder?

Greit å vite: Hva betyr koronapandemien for din rett til ferie og feriepenger?

Denne kan du dele: Nå kan du være permittert inntil 52 uker – slik er reglene