Merete Holtan Garté

merete.holtan.garte@lomedia.no

Vi er i første halvdel av 90-tallet. Terje Mikkelsen er 25 år og jobber som nattevakt i Oljedirektoratet. På nattevakten skjer det ingenting, beredskapen er et eneste stort vakuum av tid han kan fylle med hva han vil. Internettet er kommet, men er ennå ikke tatt i bruk av hvermansen, og Terje er uansett ikke typen til å sitte og glo på en film på en skjerm. Ikke har han nattradio heller, kroppen klør av kjedsomhet. Men der er et bibliotek, og han finner fram bøker.

Ikke skjønnlitteratur, men leksika og oppslagsverk med all slags informasjon. Da han har gått tom for interessante emner, begynner han med slektsgransking. Han kartlegger hele familietreet sitt tilbake 1500- og 1600-tallet – etter det begynner han å samle frimerker.

Han har ennå ikke innsett at «det er vekter jeg er». Han tenker fremdeles at vekterjobben er noe han skal tjene penger på inntil han blir ingeniør, kokk eller noe annet som ligger for ham.

Ute av streikebobla

I dag er Terje Mikkelsen 53 år og å regne som gammel – eller skal vi si erfaren – i vaktbransjen, og har nettopp vært streikegeneral i en av de lengste arbeidskonfliktene i privat sektor her til lands noensinne.

Nesten tre måneder tok det for Arbeidsmandsforbundet å bli enige med NHO Service og Handel, arbeidsgivernes organisasjon, og kanskje lå det i kortene. De siste tre-fire årene har det bygget seg opp en spenning mellom partene, og rett før lønnsoppgjøret sa et av de største vaktselskapene, Securitas, opp sin samarbeidsavtale med både tillitsvalgte og vernetjeneste i bedriften.

Det er bare noe av det Terje Mikkelsen har stått i siden han ble forbundssekretær i 2015, og da han møtte motparten over forhandlingsbordet i september, ble han stridig. Ikke misforstå, han er ikke blant dem som slår neven i bordet og hever stemmen – synlig forbanna blir han først når han driver med praktiske ting – men det kommer en ekstra intensitet over rogalandsdialekta.

– Det ble en stillingskrig hvor begge parter var like bestemte, «her skal vi vise den andre at man ikke kan streike seg til viljen sin», sier han.

– Og så var det ingen som fikk viljen sin?

Da resultatet av uravstemningen kom, viste det seg at bare et knapt flertall av vekterne svarte ja til tariffavtalen forbundet hadde forhandlet fram.

– Jeg tror begge parter føler at de har vunnet litt og tapt mye – det har vært en forferdelig lang konflikt som ikke har vært bra for bransjen. Men vi hadde ikke noe annet valg.

– Er du sliten nå?

Forbundssekretæren smiler.

– På slutten der kom jeg inn i en slags boble hvor alt annet rundt ble ubetydelig. Nå er jeg ute av den bobla.

(Saken fortsetter under bildet)

POLITISK BESØK: Terje Mikkelsen fotografert på Youngstorget under streiken i høst, sammen med SV-leder Audun Lysbakken og hovedtillitsvalgt i Securitas, Robert Ball.

Jan-Erik Østlie

Da hunden Knut ble far til Tor

Her og nå, på et bakeri i Oslo, ser han opplagt ut. Han folder den slentrende kroppen ned på en stol og setter brillene på hodet så den lange luggen ligger på plass – han snakker rolig og med lite fakter, men av og til lyser ansiktet opp innenfra, høyst nærværende.

Han snakker om stedet som nå er blitt hjemme, vakre Åkrehamn uti havgapet på Karmøy, der han har tegnet ut sin egen hage med gullfiskdam, plattinger, flora og gjerder så jord og sand ikke blir tatt av nordvestavinden.

Han snakker om traktorstiene på bondelandet bakom den lokale stranda som flere ganger er blitt kåret til landets fineste, og om skogen bak der igjen, hvor gullet gjemmer seg – soppen han gjerne lager risotto av.

Han forteller om barna Hanna (27) og Trond Jarman (24), sistnevnte med en grad av autisme og en ekstrem kunnskap om politiske konstellasjoner verden over, men bare på venstresiden. Han forteller at han har giftet seg tre ganger, de to siste med samme dame, kona Elin, og viser fram bilder av den spanske vannhunden Knut (2), som han insisterte på skulle få et skikkelig 70-tallsnavn, og Knuts sønn Tor (1), som ble unnfanget ved et uhell da Elin skulle tilpasse bunaden sin hos en sydame med hund.

Men mest av alt snakker Terje Mikkelsen om vekteryrket, som skulle bli hans.

– Jobben har tatt hele livet mitt, sier han – med glede i stemmen.

Mye lest: Vekterne Ann-Helen og Randi gikk til sak mot arbeidsgiver og reddet både jobben og AFP

(Saken fortsetter under bildene)

Heller google earth

Han ble født inn i en familie på Røyneberg utenfor Stavanger, og hadde to søsken som var seks og tolv år eldre enn ham. Moren jobbet i butikk og var organisert i Handel og Kontor, faren var opprinnelig sjømann, men tok jobb på verft som platearbeider og var organisert i Jern og Metall.

De var arbeidsfolk.

Selv var Terje bare sånn passe interessert i skolen. Kanskje slo det inn allerede da: motstanden mot at folk skal fortelle ham hva han skal lære om, be ham følge en plan, ta regi. Den dag i dag ser 53-åringen ikke på TV med mindre det er nyheter eller en film han har sett før, så han ikke blir skuffet – han velger heller å sitte og google. Et søk på google earth kan føre ham inn i et landskap han vil utforske mer – han leser om fugler og dyr, politisk system og historie.

Tavleundervisning derimot, var ikke Terjes greie.

– Jeg var ikke noe skolelys. Jeg var nok litt utålmodig, sier han.

Jobbet eller festet på nettene

I dag består jobben hans mye av møter. Rett som det er kan de andre tilstedeværende oppleve at forbundssekretæren blir fjern i øynene hvis framdriften blir for liten, og er det uenighet, ser han ingen grunn til å bli sittende å stange – da er det bare å sende saken videre til juristene.

Nettopp arbeidsrett er et av emnene Terje Mikkelsen er blitt så interessert i at han kan sitte i timevis og lese rettsprotokoller fra dommer som skaper presedens for vekterne. Men tilbake til skolen:

– Det gikk helt greit. Jeg tok det meste ganske lett, og jeg fikk den vanen at jeg ikke synes jeg trengte å lese noe særlig.

I andregym fikk han lappen og begynte som vekter ved siden av skolen. Tidligere hadde han hatt sommerjobb med å vaske i kontorbygg og på slakteri, en blodig affære, men han likte å jobbe – det vil si: Han likte å tjene penger.

Han festet nemlig en hel del, og det koster, så han tok vakt på vakt som mobilvekter i selskapet der eldstebroren hans jobbet.

– Nettene gikk gjerne med enten til jobbing eller festing, og det også gikk utover karakterene. Og fraværet. Jeg sto med et nødskrik, forteller Terje.

Debatt: «Slutt å syte om hjemmekontor», skriver vekter Trond

(Saken fortsetter under bildet)

TENKER TILBAKE: Terje Mikkelsen smiler av sin egen utålmodighet på skolen.

Jan-Erik Østlie

Skuddene i rakett-troppen

Som vekter kjørte han gjerne alene rundt og sjekket mørklagte fabrikkbygninger og kirkegårder. Litt nifst, syntes han i starten, men det var først i militæret at Terje fikk føle på ordentlig frykt – så ren og blankskurt som den bare kan bli når du står framfor våpen.

Han hadde unnagjort rekruttskolen og var blitt sendt til Sør-Varanger i Kirkenes og garnisonen der. Han var også – «av en eller annen grunn», som han sier – blitt korporal. Dette var på tida da Sovjet eksisterte, og fiendtlig territorium lå rett over grensa. Det var likevel ikke russerne som skulle bli truende.

Da Terje ankom garnisonen, supplerte han den en rakett-tropp i det såkalte Støttekompaniet som i tre måneder hadde stått i tjueminutters beredskap med blikket stivt østover. Gutta var rett og slett lei, og dro ned på byen for å riste av seg brakkesjuken. Terje delte rom med noen av disse korporalene og laglederne, og da de kom tilbake, var to av dem blodige fra topp til tå. De hadde fått skambank og ville ha hevn, så de brøt opp ammunisjonsboksen på rommet og viftet rundt seg med fulladede AG-er – sørpe fulle.

Mye delt: Tyra (25) har skreket opp om rettighetene for vekterlærlingene: – Nå føler jeg meg hørt

(Saken fortsetter under bildet)

DRAMATIKK: Som korporal i militæret sto han foran fulledede geværer.

Jan-Erik Østlie

Korporal Mikkelsen i kakebua

Terje prøvde å roe dem, men «hold kjeft, jævla syltapp» i retur – sånn er det å være ny. Så dro de to romkameratene over i gymsalen like ved og tømte våpnene for 80 skudd. Terje låste seg inne på rommet, livredd.

– Det endte med at de overga seg til vakta og ble sendt i «kakebua», altså glattcella. Dette var mitt første møte med Kirkenes og rakett-troppen der, og det satte tonen, for å si det sånn. Troppen vår ble sett på som litt urokråker.

– Var du en av dem?

Terje trekker svakt på smilebåndet. Forklarer så godt han kan:

– Jeg likte egentlig militæret ute i felt. Men å være inne i leiren, det var noe drit, så vi fant på litt forskjellige greier.

«Forskjellige greier» kunne være å ta med seg øl inn i leiren, forsove seg eller «ikke nødvendigvis ta ordre uten å mukke». «Vi» er ham selv og tre andre fra Stavanger-området. Og kakebua besto av fire celler.

– Det hendte nok at de var fylt med fire fyrer fra Stavanger, sier Terje, som etter hvert ble degradert til vanlig menig.

Fått med deg denne? 4. februar er «kaksedagen». Toppsjefene bruker 24 dager på å tjene inn en vanlig årslønn

Skulle bli ingeniør

Rett før militæret hadde Terje fått seg dame, og etter fullført tjeneste dro de to på interrail. De kom selvsagt hjem blakke, og trengte penger til en kjellerleilighet. Siden fikk de unger og ville bygge hus.

– Det var bare å jobbe. Jobben vant alltid, sier Terje, det kunne vært refrenget i sangen om hans liv.

Han tok nemlig forkurs for å bli ingeniør og ex.phil med tanke på å bli noe annet enn vekter, men studiene tapte hver gang. Det var først på slutten av 90-tallet, da han var over 30 år gammel, at han innså at det var vekter han var, og skulle bli.

På det tidspunktet hadde han sittet på sentralbord og sendt teleks for et amerikansk oljeselskap, vært nattevakt for nevnte Oljedirektoratet og jobbet for et fransk oljeselskap. I siste stilling ble han tillitsvalgt for første gang.

– Det var jeg som var mest erfaren som vekter der. Og så hadde jeg møtt opp på noen årsmøter, forklarer Terje.

(Saken fortsetter under bildet)

PROFESsOREN: Terje Mikkelsen bruker mye tid på jobb, og elsker å dykke ned i arbeidsrett.

Jan-Erik Østlie

LO-skolen: – Intenst og fantastisk

Han var nå ansatt i Securitas, etter at det vesle vaktselskapet han startet i ble kjøpt opp, og etter to år som plasstillitsvalgt ble han både klubbleder og regiontillitsvalgt, dessuten med i Arbeidsmandsforbundets avdelingsstyre. Nå ble han satt på en skolebenk han likte: LO-skolen. Spesielt oppslukt ble han av undervisningen til Karl Nandrup Dahl, LO-advokat gjennom over 20 år.

– Det var intenst og fantastisk, forteller Terje.

Sommeren 2000 ble han spurt om å bli hovedtillitsvalgt i Securitas. Svaret var ja, og han ble 100 prosent frikjøpt og plassert i Oslo, men pendling til en leilighet på Manglerud gikk dårlig i kombinasjon med små barn og delt omsorg. Så etter halvannet år ga Terje beskjed om at han måtte jobbe fra Stavanger, og delte stillingen som hovedtillitsvalgt mellom seg og en sekretær lokalisert i Oslo. Samtidig tok han operativ jobb på Sola flyplass.

Første dag på jobb i sikkerhetskontrollen var 17. september 2001, mandagen etter at tvillingtårnene på Manhattan raste, og et nytt sikkerhetsregime satte inn. Terje opplevde at folk var forståelsesfulle i starten, men så kom væskeforbudet.

– Jeg er blitt mye skjelt ut i mitt liv, men det er ikke noe stress. Jeg er vel det man kaller profesjonelt ufølsom.

(Saken fortsetter under bildet)

VEKTERNES VOKTER: Terje Mikkelsen takler fint kritikk i embeds medfør. Dette bildet er tatt i Operapassasjen i Oslo sentrum, rett ved Youngstorget der vekterne samlet seg under streiken.

Jan-Erik Østlie

Oppsøker Oslo-marka og gravplasser

Han ble leder for forbundets avdeling 7 Sør-Vest, og på første landsmøte etter at han ble hovedtillitsvalgt – i 2003 – ble han valgt inn i forbundsstyret. Plassen fikk han etter en kampvotering så jevn at landsmøtet måtte samle inn stemmene og ta en halvtimes pause for å telle.

I 2015 ble han forbundssekretær etter å ha blitt spurt om å stille til valg, og begynte igjen å ukependle til hovedstaden. I dag har han en hybel i Gamlebyen i Oslo, hvorfra han gjerne går lange turer. Før koronaen kom, tok han ofte kollektiv trafikk ut til markagrensa og beveget seg inn i naturen derfra. Nå for tida vandrer han gjerne rundt i byen, og helst innom en gravplass.

Der kan han gå og studere monumentene over levde liv, og finne et og annet historisk navn han kan lese seg opp på.

– Jeg er nok ganske nysgjerrig, slår han fast.

Denne skaper debatt: Politikerne må sette en stopper for «den betingelsesløse» koronastøtten til store selskap, mener Kalle Moene

Videre, videre

Det er gått to timer med prat, emnene begynner å bli trivielle og Terje Mikkelsens kropp viser tegn til uro. Han klør seg på armen, tar ut snusen, vender blikket mot Youngstorget der streikende vektere i flere uker møttes i kampånd.

I 2021 skal han kjempe videre i en bransje som fremdeles har et cowboystempel.

– Til å være i servicebransjen har vi god medlemsoppslutning og veldig mange dyktige tillitsvalgte, men det er et stykke igjen før arbeidsgiverne ordentlig setter pris på det. Skal vi lykkes med å komme videre i bransjen er det viktigste å fortsette å bygge gode organisasjoner ute i bedriftene, dyrke fram stadig nye tillitsvalgte og rekruttere medlemmer. Det gjelder i vaktbransjen som i alle andre bransjer. Det er den eneste farbare vei for fagbevegelsen framover, sier forbundssekretæren, mens han reiser seg opp og hever øyenbrynene i et «er vi ferdige nå?»

Han er allerede på vei ut døra.

FREMDELES MYE IGJEN: Terje Mikkelsen skal kjempe videre i en bransje som stadig har et cowboystempel.

Jan Inge Haga

AVKOBLING: Slik ser avslapning ut på hjemstedet Åkrehamn.

Jan Inge Haga