Tori Aarseth

– Tiden leger dessverre ikke alle sår. De 77 menneskene som brutalt ble drept, er fortsatt borte. Etter ti år er det lov å kjenne på fortvilelsen. Etter ti år er det lov å kjenne på savnet. Og det er lov å kjenne på raseriet.

Slik åpnet statsminister Erna Solberg sin tale under minnemarkeringen i regjeringskvartalet 22. juli.

Den siste tiden har AUF og flere av de overlevende fra Utøya tatt til orde for at det politiske innholdet i terrorangrepet den 22. juli 2011 må få mer plass i offentligheten etter mange år hvor fortellingen om at dette var et angrep på demokratiet har fått førsteprioritet.

Solberg valgte å vektlegge begge forståelsene av angrepet i sin minnetale.

– Terroren 22. juli var et angrep på demokratiet vårt. Det var en politisk motivert terrorhandling rettet mot Arbeiderpartiet, AUF og deres ideer, sa statsministeren.

Hoem: – Viktig at samtalen fortsetter

AUF-leder Astrid Willa Hoem er blant dem som har stått i spissen for kravet om et politisk oppgjør. FriFagbevegelse spør hva statsministerens ord betyr for AUF-medlemmer og overlevende.

– Det er viktig. Det er godt å høre statsministeren si at det var et angrep på AUF og Arbeiderpartiet, sier Hoem til FriFagbevegelse.

– Og så er det viktig at samtalen fortsetter etter 22. juli, at ikke lyset slukkes i morgen. Kampen mot høyreekstremisme og rasisme må fortsette hver eneste dag, hele året, legger hun til.

Solberg selv mener det var naturlig å ta dette med i talen på tiårsmarkeringen, men er ikke enig med dem som mener at hun tidligere ikke har gitt tilstrekkelig anerkjennelse for hvem angrepet rettet seg mot.

– Nå har jeg hvert eneste år påpekt at dette var et terrorangrep mot AUF, med unntak av ett år. Nå har det vært en sterkere diskusjon rundt det, og jeg synes det er helt riktig å peke på det, sier Solberg til FriFagbevegelse.

Kommentar: «Jeg passerer graven hennes hver eneste uke. Vi må aldri glemme at alt rundt 22.juli dreier seg om mennesker»

Roser de overlevende

I talen sin takket også Solberg de overlevende som den siste tiden har stått frem med sine historier.

– Det er kanskje den viktigste måten å minnes hvor grusomt 22. juli var, å få disse historiene fra enkeltpersoner – som jeg vet er vanskelig og vonde å snakke om – om hvordan det opplevdes og hvor usminket det kommer frem, utdyper hun til FriFagbevegelse.

Tiårsdagen for angrepet startet med en markering i regjeringskvartalet der statsminister Erna Solberg og AUF-leder Astrid Willa Hoem talte med blant andre kongefamilien, pårørende og overlevende til stede.

Markeringen fortsatte med minnegudstjeneste i Oslo domkirke, hvor tidligere statsminister Jens Stoltenberg (Ap) talte og dro linjer fra terrorangrepet 22. juli til andre terrorangrep, både høyreekstremistiske og islamistiske, andre steder i Europa.

Dagen fortsetter med en markering på Utøya, og en minnekonsert i Oslo Spektrum.

Kronikk: «La meg fortelle deg hvor jævlig 22. juli 2011 var»

Solberg: – Vanskelig å være meningspoliti

Et viktig tema i Hoems tale under minnemarkeringen i regjeringskvartalet, var at det å minnes, også handler om å huske hvorfor 77 mennesker ble drept den dagen for ti år siden.

– Vi har ikke stoppet hatet, sa Hoem.

– Den livsfarlige rasismen og høyreekstremismen lever midt i blant oss.

(Saken fortsetter under bildet)

AUF-leder Astrid Willa Hoem er blant dem som har stått i spissen for kravet om et politisk oppgjør.

Jan-Erik Østlie

Statsministeren understreket i sin tale at alle har et ansvar for å si fra om ekstreme holdninger og hatefulle ytringer i vår hverdag, selv om det kan være vanskelig. Etter minnegudstjenesten i Oslo domkirke, sier Solberg til FriFagbevegelse at også hun synes det kan være vanskelig å si ifra.

– Jeg synes det er vanskelig å være meningspoliti når man har venner i vennelag som bruker karakteriseringer om jøder eller muslimer, eller gjør det som en morsomhet. Det tror jeg alle kan oppleve, at det å være den Tante Sofie på hva som er riktig, er vanskelig.

– Så er nok det aller vanskeligste når noen opplever at noen nær dem begynner å bli radikalisert. Jeg mener at det er viktig å gi beskjed til politiet slik at de kan se informasjon i sammenheng, sier Solberg.

– Vi vet at terrorangrepene vi har hatt i Norge har vært knyttet til unge menn som har sittet mye i en internettbasert verden. Men det kan være signaler om at det foregår en prosess likevel.

Therese overlevde terroren på Utøya: – Hvis du spør meg i dag vet jeg vet ikke om vi har lært eller styrket oss, kanskje er det heller motsatt

– Alle må gå i seg selv

Nylig har Senter for ekstremismeforskning, C-REX, publisert tall som viser at mer enn én av fire nordmenn mener at Arbeiderpartiet har slått politisk mynt på terrorangrepet. Blant Høyres velgere er tallet enda høyere.

– Hva tenker du at du kunne ha gjort annerledes for å hindre denne fortellingen i å spre seg?

– Jeg har vært tydelig på at jeg mener at Arbeiderpartiet ikke har gjort det (slått politisk mynt, red.anm.), sier Solberg.

Hun mener likevel at også Arbeiderpartiet må tenke gjennom hvorfor det kan komme slike reaksjoner.

– Når Martin Kolberg sa at Høyres politikk førte til mer terror, da var det ganske mange som mente at det var et angrep som var urimelig, sier Solberg.

Ann Kristin mistet sønnen 22. juli: – Jeg tenkte det måtte være trygt å sende Aleksander til Utøya

I et utspill i Klassekampen i 2016, tok Kolberg til orde for at nedbygging av velferdsstaten skaper ulikhet og fattigdom, som igjen gir grobunn for terror.

– Det var veldige reaksjoner i mitt parti på at Kolberg kunne si noe sånt om Høyre, og at dette kunne gå upåaktet hen. Så jeg tror at alle skal gå litt i seg selv, sier Solberg.

– Hvordan skal du og Høyre gå i dere selv?

– Vi er alltid opptatt av at vi skal sette foten ned for ytringer som går over streken, og vi er åpen for at vi skal gjøre mer. Men der er en balanse mellom ytringsfrihet og arbeidet mot hatprat, og hvor definisjonene går, sier Solberg.

Hun trekker frem strategien mot hatprat, og hvordan også regjeringen ble beskyldt for å begrense ytringsfriheten da den ble lansert.

– Det er en vanskelig debatt, for hvor er grensene når du skal være vokter over hvilke ord folk bruker?