Jannike Amalie Sveinsdatter Arnesen, sykepleier og Ap-politiker

Min grunnfølelse har siden 22. juli 2011 vært apati. Iblandet frykt og angst for å bli drept. Skutt når jeg viser hvilket parti jeg tilhører. Så alle dere som er medlem i andre anstendige partier, alle dere som stemmer noe annet enn meg, jeg trenger at du sier ifra når du ser urett. Du må gripe til tastaturet. Det kan ikke være mitt, AUF og Arbeiderbevegelsens ansvar å alene stå opp mot konspirasjonsteoriene og hatet som drepte mine venner. Du må gjerne skrive «Aldri glemme» på profilbildet ditt, men du må gjøre faen så mye mer enn det. Du kan ikke akseptere «ville ikke brukt akkurat de ordene». Hvis det er din eneste respons på at andre nører opp under konspirasjonsteorier, hat og hets føles det som et hån mot meg. Et hjerterått, jævlig hån av livet mitt. Fordi jeg måtte fortsette å leve, mens 69 kamerater døde. Hvor har du vært etterpå, du som aldri glemmer? Du som trekker på skuldrene av «ville ikke brukt akkurat de ordene»?

Mye lest: Eskil Pedersen: – Jeg og AUF ble kalt fiender av demokratiet

De lå slaktet ned på svaberg fordi de trodde på en bedre verden.

De måtte barrikarderte seg i Skolestua, tisset på håndklær og var musestille fordi de trodde på fred i Midtøsten.

De så blodet pumpe ut av sår og livet svinne bort fra øynene til vennene deres fordi de ville høre på hva Gro Harlem Bruntland talte om.

De kledde av seg fargerike klær og gjemte seg bak bittesmå steiner fordi de var opptatt av rasisme.

De svømte for livet i iskaldt vann fordi Jens Stoltenberg skulle komme dagen etter.

De måtte flykte over døende venner fordi de trodde på likestilling.

De fikk aldri komme hjem og fortelle om samholdet, forelskelsene, underholdningen, klissvåte telt og alt de hadde lært, fordi de trodde på solidaritet.

Therese overlevde terroren på Utøya: – Hvis du spør meg i dag vet jeg vet ikke om vi har lært eller styrket oss, kanskje er det heller motsatt

Bare måneder etter ble vi bedt om å ta ansvar for debattklima, for å ikke innskrenke folks ytringsfrihet. Som om kulehullene våre ikke var symboler på at høyreekstreme ville at vi skulle tie. Et år etter fikk en av terroristens inspirasjonskilder penger til å skrive bok(fritt ord). Redaktørkorpset snakket om hvor rause samfunnet vårt var. Samtidig som en overlevende tok sine første skritt ut i verden igjen.

Hvor var du etterpå, du som aldri glemmer? Du som trekker på skuldrene av «ville ikke brukt akkurat de ordene»? Da forelde satt med en tom stol rundt middagsbordet. Da skolen manglet et barn bak en tom pult. Da det manglet en venninne i sofaen på den festen. Da en kompis aldri fikk være med på den hytteturen. Hvor var du da en mor aldri fikk oppleve at deres aller kjæreste barn flyttet hjemmefra. Hvor var du da en far aldri fikk øvelseskjøre med sønnen sin. Da foreldre aldri fikk oppleve en eksamensfest. Aldri mer kjenne hjertet svulme av stolthet over det poden hadde oppnådd. Ingen bekymringer om ankelsokker i joggesko og manglende strømpebukser i 10 minusgrader. Hvor var du da en mor og en far stoppet opp foran et butikkvindu og innså at de aldri fikk kjøpe julegave til barnet sitt igjen?

Ann Kristin mistet sønnen 22. juli: – Jeg tenkte det måtte være trygt å sende Aleksander til Utøya

Jeg vil bare at du skal snakke større om 22. juli 2011 enn hvordan familien din samla seg rundt TVn på hytta. Hvordan du satt i bilen, hørte på radioen og kjente hvordan det gikk kaldt nedover ryggen din da du hørte om eksplosjonen i Oslo. Du må snakke sant til barna og barnebarna dine om 22. juli. Det var et terrorangep mot Arbeiderevegelsen. Mot et flerkulturelt Norge.

Jeg ser ekkoet av skuldertrekk til «ville ikke brukt akkurat de ordene» bølge gjennom den regntunge lufta. Etter hvert som årene gikk svikta du oss. Viste fingeren til livet mitt. Til foreldrene uten svulmende hjerter, uten bekymringer om hvordan barnet deres har det. Fordi det barnet for ti år siden lå død i en vannkant på Utøya. Skutt flere ganger av en høyreekstrem. Som mente meningene deres var farlige for Norge. Som ville at de skulle være stille. Og stille ble det. Dørgende stille.