Line Mette Finnøy (tekst og foto)

line.mette.finnoy@lomedia.no

Aleksander Aas Eriksen spurte mora si om ikke han og en kamerat kunne få dra til Kreta. Ann-Kristin Aas påpekte at han bare var 16 år, og at han var litt for ung til en sånn tur. Da ville han på sommerleiren til AUF på Utøya i stedet. Det sa mora ja til, for der måtte det jo være trygt.

– Det var ikke i min villeste fantasi at det kunne skje noe sånt som det som skjedde, sier Aas.

Hun tar et ekstra godt tak rundt en liten kropp på fanget. Den ene datteren hennes har fått barn, og Aas er blitt bestemor for første gang. René på åtte måneder hviner og strekker seg etter en barnekjeks på bordet.

Bare kameraten kom hjem fra oppholdet på Utøya. Aleksander var blant de savnede etter skytingen. Foreldrene måtte vente en hel uke før de fikk svar på hva som hadde skjedd med den blide og livsglade gutten deres.

Ikke flink til å snakke

Ann Kristin Aas og samboeren hennes kjørte til Oslo rett etter at nyheten kom om at noe forferdelig hadde skjedd på Utøya, og at sønnen var blant de savnede.

De bodde på Sundvolden hotell par dager, hvor mange av de pårørende var samlet, men fikk etter hvert beskjed om at de bare kunne dra hjem. Det var ingenting de kunne gjøre fra eller til uansett.

– Jeg har ikke vært så flink til å snakke. Hvis noen spør om hvordan jeg har det, så svarer jeg bare at det går greit. Men spesielt på denne tida av året, når datoen nærmer seg, blir jeg tung og irritabel. Da er jeg ikke meg selv. Det merker nok de rundt meg, sier hun.

LIVSGLAD GUTT: Aleksander Aas Eriksen ble bare 16 år.

Frilanser

– Trekker meg unna

Å få tilbake livet er det som har stått i fokus de siste ti årene, forteller Aas.

– Mange sier at jeg har kommet meg over det på en så fin måte. Det viktigste har vært å prøve å få til at jeg og de jeg har igjen skal ha en best mulig hverdag. Jeg vil helst at alt skal være som normalt. Men det blir jo ikke bra av å skyve alt unna. Jeg burde øve meg på å ikke trekke meg unna hver gang det kommer noe om Utøya i nyhetene. Man blir syk av å stenge alt inne, forteller Aas.

Hun har fått påvist posttraumatisk stressyndrom.

Ann Kristin Aas har opplevd flere store tap i livet. Broren til Aleksander, Kim René, døde brått i 2005 på grunn av sykdom. Da ville hun bare grave seg ned i sorg og fortvilelse, forteller hun.

Therese overlevde terroren på Utøya: – Hvis du spør meg i dag vet jeg vet ikke om vi har lært eller styrket oss, kanskje er det heller motsatt

Aldri ferdig

Hun ser utover landskapet fra verandaen hjemme i Stjørdal og blir stille en stund.

– Han var så liten. Bare tre og et halvt år gammel. Jeg husker at jeg sa at det antakelig var bra at han ikke var eldre. Å miste ham som tenåring så jeg for meg måtte være mye verre. Og så skulle jeg få oppleve det også.

Sorgen etter Aleksander beskriver Aas som annerledes enn da hun mistet den lille.

– Vi er flere i samme situasjon. Og det er godt å føle at hele folket er med oss. Til å begynne med merket vi støtten fra hele landet. Men det med Aleksander blir aldri ferdig. 22. juli er i nyhetene og et tema hele tiden. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg skulle gjerne hoppet over den datoen, beskriver Aas.

Hennes måte å forsøke å mestre på er å bare være mest mulig «i overflata», beskriver hun.

Dei overlevde terroren på Utøya: Ti år etter saknar Andreas og Vegard framleis eit oppgjer med tankegodset bak

Nytt tap

Aas har stått i arbeid, og føler at det er best for henne. I mange år jobbet det tidligere HK-medlemmet i billettservice hos Braathens på Værnes lufthavn. Da Aleksander døde var hun nyutdannet vernepleier og jobbet innen rus og psykiatri, men der greide hun ikke å være.

– Jeg orket ikke å forholde meg til andre folks plager og problemer. Hadde nok med mine egne, sier Aas.

Det mest rettferdige hadde kanskje vært at de overlevende og pårørende etter Utøya – de som har fått oppleve det verste som kan skje – skulle blitt forskånet for mer smerte og tap. Men sånn fungerer det ikke. Hver dag stokkes og deles kortene ut på nytt for hver og en, kan det se ut som.

En ny mann kom inn i Ann Kristin Aas’ liv. Han hadde underliggende problemer som Aas ikke visste rekkevidden av. Fem år etter at Aleksander døde, tok samboeren sitt eget liv.

– Årsaken var ikke noe jeg eller andre kunne klandres for, heldigvis, sier Aas.

Mye lest: De første årene etter terrorangrepet likte ikke Ina å snakke om det: – Nå har jeg innsett at jeg er et tidsvitne og må fortelle

Hevndrømmer

Ann Kristin Aas kan få tanker om at det er urettferdig at det ikke er mer likt fordelt hva man må igjennom, sier hun.

– Noen surfer tilsynelatende bare gjennom livet. Men da setter jeg meg ned og tenker på at de har sikkert sine problemer de også, som kan oppleves kjempevanskelige, selv om det i min verden hadde vært bagateller, sier Aas.

I både dager og netter har hun drømt om å hevne seg på mannen som tok livet av sønnen og de 76 andre.

– Jeg fantaserte om å ta meg inn i fengselet og gjøre mot ham det samme som han gjorde mot dem. Men det har gått over. Han har ingen betydning nå lengre. Jeg håper bare han aldri slipper ut. Det er min største frykt, sier hun.

Debatt: «Vi kan ikke se på terrorhandlingen 22. juli 2011 som en ulykkeshendelse», skriver Ali Esbati

(Saken fortsetter under bildet)

MINNESTED: Aleksander Aas Eriksen blir hedret på minnestedet over de døde på Utøya.

Brian Cliff Olguin

God krisehjelp

Aas pleier å dra på samlingene for de pårørende annethvert år. Det er godt å få bekreftet at alt det rare en opplever og går og lurer på ikke er enestående. At en ikke holder på å bli gal, sier hun.

– Vi takler det forskjellig. Noen står veldig fast, ute av stand til å komme seg videre. Noen greier ikke å rydde rommet og pakke vekk tingene til ungdommen sin. Det ble jeg tvunget til å gjøre med en gang, for vi skulle flytte. Det var tøft. Vi fant ting jeg ikke visste om. Ting Aleksander skrev. Blant annet var det brev til kjæresten, forteller Aas.

Hun skryter av oppfølgingen etter Utøya.

– Vi etterlatte har vært heldige som har fått så god hjelp av Atle Dyregrov, spesialist i traumer ved Klinikk for krisepsykologi i Bergen. For meg har det i hvert fall vært til stor hjelp, sier Ann Kristin Aas.

Fått med deg denne? Bjørn Thomas ble med i Vigrid som 16-åring. Terrorangrepet 22. juli ble et vendepunkt