Ali Esbati

magasinet@lomedia.no

Anders Behring Breivik gjorde det alene. Det var han som drepte alle 77. Det var ingen medsammensvorne som slo til samtidig pa andre steder. Ingen «tempelriddere» materialiserte seg i gatene for å ri til Breiviks forsvar. Terroristens manifest var ikke et dokument som ble stemt fram på et røykfullt møte i en underjordisk organisasjon. Han var ikke ute etter å kreve løslatelse av «politiske fanger» eller å få plass ved et forhandlingsbord.

Burde vi da ikke sette punktum da håndjernene ble satt pa Anders Behring Breivik klokken 18.35 22. juli 2011? Eller omtrent en dag senere da forhør og etterforskning gjorde det rimelig klart hvordan han hadde skaffet seg eksplosivt materiale og planlagt massemordet? Eller i det minste da fengselsdommen mot ham ble fastsatt 24. august 2012?

Det ville være a gjøre seg blind og dum. Det ville også være å gi personen Anders Behring Breivik en vesentlig større rolle enn det han fortjener. For mens Breivik sitter i fengsel og knapt nok kan prege verden gjennom sine handlinger, lever vi andre i den. Vi som bærer på sårene og minnene. Vi som kan og må forholde oss til det samfunnet som former hverdagen vår og forhåpningene våre, og som vi gjennom våre handlinger påvirker og overlater til andre.

Fått med deg denne? Bjørn Thomas ble med i Vigrid som 16-åring. Terrorangrepet 22. juli ble et vendepunkt

Vi kan ikke betrakte terrorhandlingen 22. juli 2011 som en ulykkeshendelse, riktignok grotesk og tragisk, men uten sammenheng med samfunnsmessige prosesser før og etter.

Terroren må forstås politisk, i ordets brede forstand. Som en del av de sammenvevde livene våre, som alltid er avhengige av historisk betingede institusjoner, relasjoner og forestillinger.

I noen få timer var det uvisst hvem som sto bak terror-handlingene 22. juli 2011. I løpet av de timene hadde flere «terroreksperter» allerede rukket å konkludere med at det antagelig var islamister. «Det er sannsynligvis al-Qaida, mener den svenske terroreksperten Magnus Ranstorp», slo NRK stort opp. Ranstorps analyse bygget blant annet pa «angrepets omfang». En annen terrorekspert, Helge Lurås, slo i samme artikkel fast at «det er naturlig å tro at dette kan knyttes til en konflikt mellom Vesten generelt og radikal islam». Han åpnet også for at det kunne være «en lokal gruppering fra innvandrermiljøer med en antipati mot det norske samfunnet».

Ute blant folk var det ikke bare nyhetsmedienes go-to-personer som meddelte sine spontane analyser.

18 år gamle Khizra Chaudry har fortalt om hvordan en nabo kom inn pa Narvesen, der hun jobbet, og sa «Er det du som har bombet i byen?» og bare gikk. På Twitter kunne noen rapportere: «En pakistaner går gjennom Sofienbergparken. Folk på hjørnepuben presterer å gi ham en Hitler-hilsen og rope skjellsord». En mann med somalisk bakgrunn fikk en Facebook-melding med beskjeden: «Nå ligger dere jævla tynt an. Jeg hater dere jævla negre». En 32 år gammel norsk-pakistaner ble intervjuet av Nettavisen om hvordan han ble spyttet på da han, iført dress, var på vei hjem fra jobben. Muslimske menigheter hadde krisemøter, og hijabkledde kvinner holdt seg hjemme. Det finnes vitnesbyrd om samtaler pa busser og torg der man kunne høre at «nå må de ut», muslimene. Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk senter har fortalt at «ansatte og ungdom som brukte senteret 22. juli, gikk ut pa gaten for å se, men fikk ukvemsord ropt etter seg og gikk raskt inn igjen. Flere ringte dessuten og skjelte ut faren min. De sa til ham at jeg var skyldig i at innvandrerne kom hit.

Mye lest: Netthets mot AUF-ere: Jannike får høre at hun skulle vært drept på Utøya

På sosiale medier og i avisenes kommentarfelter kunne man en stund finne sporene etter disse timene – der de ikke raskt ble slettet av mer selvbevisste aktører da gjernings- mannens motiver og bakgrunn ble oppdaget.

Noen slike eksempler gjengis i boken Det mørke nettet av frilansjournalisten og bloggeren Øyvind Strømmen. Kommentarene handlet om oppfordring til «kulturell opp-rensning», men ga også uttrykk for glede over at nordmenn nå skulle «våkne» og ikke la landet ødelegges av muslimer. Diskusjonen eksploderte blant annet på Facebook-veggen til Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsperson, Per-Willy Amundsen. En deltaker skrev, da det var bekreftet to døde: «Det er trist at uskyldige har gått med. Stoltenberg og hans klan ser jeg derimot ikke som uskyldige i dette tilfellet. Uansett hvem som står bak, så er dette resultat av Stoltenbergs politikk! [ …] Jeg tror svært mange skulle ønske at en av de to døde var statsministeren selv.» Det var så mange slike ytringer pa Facebook-veggen at Amundsen senere måtte stenge den.

En som også kommenterte situasjon i løpet av disse timene, var den norske bloggeren Peder Are Nøstvold Jensen, som på det tidspunktet bare var kjent gjennom sitt lett humoristiske nom de guerre – Fjordman. Under dette navnet var han en internasjonal lederskikkelse i muslim-haterkretser, og han skrev en rekke essay som ble lest av mange. Da nyheten om bomben i Oslo nådde Fjordman, forklarte han raskt et par ting for sine ideologiske kumpaner på nettstedet Gates of Vienna, som var et av de viktigste internasjonale vannhullene for konspirative muslimhatere, oppkalt etter den mytologiserte beleiringen av Wien i 1683, da det osmanske rikets tropper ble slått tilbake av kristne styrker. Som svar på en reaksjon fra en leser som var opprørt over at nyhetsinnslaget fra Norge viste flere personer som verken var blonde eller blåøyde, forklarte Fjordman at ja, så langt hadde det gått i Oslo: «Arabere, kurdere, pakistanere, somaliere, hva som helst. Alt mulig er greit så lenge de voldtar de innfødte og ødelegger landet, hvilket er hva de gjør.» Hans oppsummering av det dødelige bombeangrepet mot regjeringskvartalet i Oslo var preget av en dårlig skjult skadefryd: «Den mest suicidale og feige regjeringen i et land uten kolonihistorie ble nettopp angrepet.»

Mye delt: Hvorfor er hatet mot Arbeiderpartiet så sterkt? Se forskerens forklaring

Når det gjelder terroren 22. juli, finnes det en omfattende erklæring som må settes i sin politiske sammenheng. Breiviks manifest 2083 – A European Declaration of Independence, hans «magnum opus» som han sendte ut like før han kjørte inn til Oslo med bomben. Det er en blanding av «essayer» med politisk og historisk preg, beskrivelse av forberedelser for voldshandlinger (dem han faktisk skulle gjennomføre, men også andre) og oppbygning av et slags persona, med en tilrettelagt bakgrunnshistorie, som skrives inn i en pågående episk strid. For den som nærmer seg det drøyt 1500 sider lange «verket» uten politiske forkunnskaper, kan det sikkert framstå som bare et bisart langt, dårlig skrevet kompendium som knapt henger sammen. Det er det også. Men det mest slående er at så store deler av manifestet ikke er resultatet av den framtidige massemorderens personlige kreativitet og fantasi.

Materialet er hovedsakelig klippet og limt fra et eksisterende politisk miljø. Et miljø der det skrives bøker og blogginnlegg, der det er konflikter i kommentarfelter, der man sprer tall og påstander, vever konspirasjonsteorier, tolker nyheter. Manifestet gir oss, nettopp ved å være samlet sammen på denne måten, «et innblikk i Breiviks bibliotek», for å si det med professor i religionshistorie Mattias Gardells ord. Dermed får vi også øye pa flokken til «den ensomme ulven».

At den ensomme terroristen ikke opererer i et vakuum, peker også fram mot hvorfor en politisk forståelse av terrorhandlingen er viktig.

Det mest opplagte er at det i beste fall kan redusere faren for at noe lignende skjer igjen. Terrorisme er per definisjon bruk av vold for å fremkalle frykt, for igjen å fremme sosiale eller politiske mål. Å kjenne igjen verdensbildet der det blir tilrådelig eller «nødvendig» å gå til handling gjennom målrettet politisk vold, gjør det også lettere å gjenkjenne de strømningene som fører mennesker i den retningen.

Den politiske sammenhengen som 22. juli-terroren kan skrives inn i, belyser også Breiviks metode. At forberedelsene hans i stor grad gikk under radaren i omgivelsene, kan ikke (bort) forklares med at de var unikt utformet og uten historisk sidestykke. Faktisk er den ideologisk lojale, men organisatorisk frittstående terrorismen nettopp det foretrukne modus operandi for den typen hvit-makt-miljø som Breivik også hentet intellektuell og moralsk næring fra.

Tall: En av tre foreldre som mistet barn på Utøya, er uføre

En fungerende forståelse av den politiske sammenhengen rundt terrorhandlingen er altså et viktig verktøy for effektiv handling fra politiet og myndighetene. For den motstanden som i det lange løp er den viktigste – den samfunnsmessige og politiske – er den uunnværlig.

Dermed nærmer vi oss også en annen, mer vidtfavnende grunn til at det er viktig å sette 22. juli-terroren i en større sammenheng og trekke lærdommer av den.

I beste fall ville en så eksepsjonell og avskyelig hendelse kunne sette søkelyset på politiske miljøer og prosesser som fantes før terroren, og som fortsatt finnes etter den. Ikke bare fordi det kan bidra til å hindre ekstreme voldshandlinger i framtida, men også fordi de påvirker samfunnet også når de ikke fører til massemord. For det er klart at rasisme, kvinnehat og islamofobi er fenomener som gjør noe med mennesker hver dag; som produserer og reproduserer kløfter og fremmedgjøring, trakassering og ufrihet.

Jeg skriver «i beste fall», for dette er ikke noe automatisk utfall, men i seg selv gjenstand for politisk dragkamp. Sommeren 2013, to år etter terroren, ble jeg bedt om å skrive om opplevelsene mine. Jeg forsøkte å tenke gjennom hvordan dragkampen hadde utviklet seg. Den gangen opplevde jeg det som tydelig at det norske samfunnet ikke hadde klart å bearbeide hendelsen pa denne måten. «I stedet har selve grusomheten i handlingen snarere gjort det vanskeligere å møte islamofobiske og ultrareaksjonære framstøt», skrev jeg. Det underforståtte resonnementet blir: Det er jo sa enormt stor forskjell mellom hverdagsrasismen i offentligheten og Breiviks massemord at den førstnevnte blir ubetydelig å forholde seg til.

Når det nå har gått åtte år til, kan man konstatere at dragkampen fortsatt pågår. Å forstå rasistisk vold som et spektrum – fra ting som ikke engang er vold i fysisk eller juridisk forstand, men som forminsker, forhindrer og sliter ned, helt fram til dødelig terror og folkemord – krever en forståelse for hva samfunnsmessige strukturer er, og i det minste en vilje til a lytte til og vise empati med dem som risikerer å påvirkes mest negativt av den. Og den forståelsen er naturligvis politisk ladet; den utfordrer sosiale hierarkier og maktambisjoner.

Faksimile