Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

I ti år har gravstedet vært det mest velholdte på den vakre kirkegården hvor jeg flere ganger i uken rusler med bikkja.

Det er skrevet mye klokt og tankevekkende rundt terroren 22. juli. På Utøya og i regjeringskvartalet ble 77 mennesker drept og 258 skadet denne dagen i 2011. Vegard Grøslie Wennesland er blant dem som mener at dette ikke var «en gal manns verk», men at terroren var «dypt ideologisk forankret». Wennesland overlevde Utøya og jobber i dag som rådgiver i Fellesforbundet, han er intervjuet av Norsk Folkehjelps fagblad Appell.

Kronikk: «La meg fortelle deg hvor jævlig 22. juli 2011 var»

Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet og AUF var terrormålet, bevisst utpekt av den høyreekstreme gjerningsmannen. Det var arbeiderbevegelsens verdier og framtid som skulle rammes. Derfor har Wennesland rett i at dette dreier seg om ideologi. Over hele verden er fagbevegelsen og venstresiden målet for høyreradikale antidemokratiske krefter. PST skriver i sin siste trusselvurdering at de ser en økning i antallet nordmenn som «uttrykker forståelse for og støtte til høyreekstrem terror». Dette ble brutalt understreket bare to dager før markeringen 22.juli, da minnensmerket til Benjamin Hermansen ble griset ned med budskapet: «Breivik fikk rett». Tre nynazister ble dømt for medvirkning til det rasistisk motiverte knivdrapet på den 15 år gamle mørkhudete gutten 26. januar 2001.

Nazisme eller andre ideologier har ingen kraft uten mennesker. Hvem er disse menneskene som hater så intenst? Hvordan får de slike holdninger? I Aftenpostens kronikkserie om 22.juli skriver forfatteren Aage Storm Borchgrevik at «Breiviks historie handler om utenforskap bak fasaden og at radikalisering har dype røtter. Den handler om advarsler som ikke ble hørt». I Sverige hvor jeg skriver denne kommentaren, raser en debatt etter at to små barn som lekte ute, ble skutt av gjengmedlemmer. Det blir hevdet med tyngde at gjerningspersonene ikke bryr seg om hvem som blir offer. De viser ingen empati. Det viktigste for dem er å klatre i hierarkiet i det kriminelle miljøet. Politiet opplever at barn helt ned i 12-årsalderen er aktive med skytevåpen.

Eskil Pedersen: – Jeg og AUF ble kalt fiender av demokratiet

Hva er så likheten mellom den norske høyrereaksjonære Breivik og et kriminelt gjengmedlem i Sverige? Begge driver terror mot samfunnet. Og begge befinner seg utenfor fellesskapet. Mens den ene gravde seg ned i en ekstrem ideologi, valgte den andre gjengen. Det er også en stor sjanse for at begge ville valgt annerledes dersom de hadde blitt sett i tidlig alder. Ingenting er så lønnsomt og fornuftig som forebygging. Desto tidligere innsats, desto større er sjansene for å lykkes. Her svikter både den norske og svenske velferdsstaten og lokalsamfunnene.

Det holder ikke alene å investere i barnevern, helsevern, barnehager, skoler og fritidstilbud. Vi må samtidig kjempe for demokratiet. Millioner av høyt utdanna mennesker i godt betalte jobber, stemte på reaksjonære Donald Trump ved siste amerikanske presidentvalg til tross for at de visste at mannen er både rasistisk og antidemokratisk. Terroren 22.juli var et angrep på akkurat de samme verdiene som dagens høyreradikale verden over vil ramme. I USA har republikanske politikere et ekstra stort ansvar for å ta et oppgjør mot hatet og konspirasjonsteoriene som undergravet det demokratiske samfunnet. Det har vist seg at svært få republikanere har det motet. I Norge må vi kunne kreve at høyresiden er mer rakrygget.

Therese overlevde terroren på Utøya: – Hvis du spør meg i dag vet jeg vet ikke om vi har lært eller styrket oss, kanskje er det heller motsatt

Men vi må aldri glemme at det alltid dreier seg om mennesker. Det er veldig tydelig når jeg går forbi gravstedet til den unge kvinnen som ble drept 22.juli fordi hun som AUFer trodde på verdier som demokrati, frihet og likhet for alle mennesker. Det er også tydelig når jeg leser om unge Tamara Dávila som 13.juni ble arrestert fordi hun kjemper for frihet og demokrati i sitt hjemland Nicaragua. Den unge moren har en fem år gammel datter. Ingen har hørt fra henne siden hun ble tatt.

Vanskeligere er det å akseptere at også terroristen og diktatoren er et menneske. Og at rasistene som hater så intenst, er sønner og døtre, fedre og mødre.

De som var på jobb i regjeringskvartalet og ungdommen på Utøya, arbeidet for at vi alle skulle kunne leve gode og trygge liv. Uavhengige og faglig dyktige byråkrater er viktige brikker i en demokratisk stat. I vår utgave av demokratiet spiller også partier og politikere en sentral rolle. Men et levende demokrati kan bare eksistere så lenge mennesker engasjerer seg på alle områder i samfunnet. I dag trues mange til taushet og passivitet av reaksjoner på sosiale medier og i debattfeltene. Det er også angrep på våre demokratiske verdier. Oppgjøret etter 22.juli som mange etterlyser med rette, er en kontinuerlig innsats mot hat og reaksjonære krefter.

Ann Kristin mistet sønnen 22. juli: – Jeg tenkte det måtte være trygt å sende Aleksander til Utøya

Vi må bry oss! Ikke bare om hva som skjer i egne lokalsamfunn, men også i andre land. Terror, diktatur, trakassering, hat og konspirasjonsteorier kjenner ingen landegrenser. Og målet er alltid mennesker. Noen ganger er ofrene uskyldige og tilfeldige. Men ofte rettes volden bevisst mot politisk engasjerte mennesker med en sterk tro på at det nytter å kjempe mot urett og for en bedre verden.

For 10 år siden var ett av ofrene en engasjert og livsglad jente på 17 år.

Vi har alle et ansvar for at «22.juli» aldri glemmes og aldri gjentar seg!