Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

De fleste av oss har kjent på den det siste året: frykten for å bli smittet eller smitte andre. For dem som jobber med syke og sårbare mennesker, har frykten vært noe de må leve med hver dag. Frykten for å være den som bringer smitte inn på jobb.

– Får vi smitte inn på sykehjemmet, er det alltid personalets skyld. Det er sånn jeg føler at resten av samfunnet ser det, selv om det kanskje ikke er tilfellet, sier vernepleier Iselin Kathrin Gustad på telefon til Fontene.

Vernepleier Iselin Kathrin Gustad har vært ensom det siste året. Frykten for å ta med smitte inn på jobben har begrenset det sosiale livet kraftig.

Privat

Hun sitter alene i leiligheten i Rakkestad i Østfold, langt unna familie og venner på Vestlandet. Det siste året har mye av livet dreid seg om jobben på sykehjemmet.

– Vi jobber med gamle mennesker som vi bli glade i, og vi vil deres beste. Det gjør at vi isolerer oss et hakk mer enn vi hadde trengt. De fleste som jobber innen helse er omsorgsfolk, det ser jeg på meg og mine kolleger. Vi er på jobb eller så er vi hjemme.

Mye lest: 15.000 koronaledige vil aldri komme tilbake i jobb igjen, frykter forsker

Et ensomt liv

Vernepleieren vet ikke hvor lenge hun orker å leve i isolasjon. Hun håper samfunnet åpner snart. Beboerne på sykehjemsavdelingen er ferdigvaksinert. Det er også flere av de ansatte. Likevel slipper ikke frykten taket.

– Det er ensomt. Jeg har vært alene, men har hatt et par venninner som nærkontakter. Vi har snakket åpent om det på jobben, det er flere som sliter, sier Gustad.

– Opplever du at du isolerer deg mer enn venner og kjente?

– Ja, jeg har venninner som drar på vinkveld til hverandre, men det har ikke jeg gjort i det hele tatt. I sommer var jeg med å arrangere en hundeutstilling, siden har jeg ikke vært med på noe.

– Skjønner du at andre er mer sosiale?

– Jeg kan ikke si at jeg gjør det. Jeg skjønner behovet for å møtes, men det er noen som skal passe på dem hvis de blir syke.

Det tøffeste er at hun ikke får møtt familien sin. I jula var hun alene med moren. Ingen andre fikk komme fordi Gustad har den jobben hun har.

– Hva gleder du deg mest til når pandemien er over?

– Herregud, da skal jeg på hundeutstilling! Så gleder jeg meg til å spise middag ute med gode venner og reise.

Mye delt: Ett år siden Norge stengte ned: Se den eksplosive utviklingen i ledigheten

– Frykten ligger der konstant

I Trondheim skal vernepleier Gunvor Wærnes gå på nok en vakt på Brundalen helse- og velferdssenter når Fontene ringer. I perioder har hun nesten bare sett kollegene sine.

– Jeg er kjempeglad for at jeg har gode kolleger som jeg har det bra med, ellers hadde det nok vært et forferdelig trist år, sier hun.

Vernepleier Gunvor Wærnes forteller at frykten for å smitte beboerne der har ligget der konstant i et år.

Ole Martin Wold

Wærnes forteller at mange av dem som jobber på sykehjemmet har lagt strengere begrensninger på seg selv enn myndighetene har gjort.

– Det har med ansvarsfølelsen vi har for våre beboere å gjøre. På fritida har jeg i perioder kun møtt kolleger fra jobb. Jeg kan ikke huske sist jeg var på besøk hos tanteungene mine. Jeg var innom døra med julegaver, men jula feiret jeg alene med moren min og stefaren min. Jeg fikk invitasjon til juleselskap hos søsteren min, men sa nei. Jeg forklarte at det var på grunn av jobben jeg har.

– Er det jobben som har sagt at dere skal begrense dere eller er det noe du har valgt selv?

– Ledelsen har aldri prøvd å styre fritida vår på noen måte, og de har vært flinke til å presisere at ingen får skylda hvis det blir smitte på huset. Likevel får det så store konsekvenser hvis det skjer, at frykten ligger der konstant.

Denne skaper debatt: Alenemor Wenche ble satt ut av spørsmålet fra Nav: – Evig takknemlig for hjelpen jeg fikk

Krisepsykolog: – Den samme frykten alle kjenner på

– Det er den samme frykten hele befolkningen kjenner på. Norske og internasjonale studier har sett på dette med hva vi frykter, og da kommer frykten for å smitte utsatte grupper høyt opp blant folk, sier krisepsykolog Atle Dyregrov.

SE Fotografi

Professoren ved Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen har jobbet i flere kriser i inn- og utland. Han mener koronapandemien skiller seg ut fordi vi står overfor en usynlig fiende som kom snikende. Han skjønner godt at mange helsearbeidere kjenner på frykt for å smitte brukerne de jobber med.

– De som jobber i hjelpeyrker stiller gjerne andre foran seg selv, de ofrer mye for andre, har stor grad av empati og er dedikerte. Det er ikke rart at de ikke vil være ansvarlige for at andre skal få det verre.

– Hva skjer når man går med en konstant frykt over lang tid?

– Det tapper deg for psykisk energi. Det er ikke slik at mange får kliniske problemer og må ha psykologhjelp, men det er viktig at ledere er støttende og at man føler at man står sammen om dette. Ledere har stor signalverdi i krisetid.

Kronikk: «Sykmelding – fra rettighet til oppsigelsesgrunn». Ebba Wergeland forklarer

– Ekstrem slitasje i 2021

Mimmi Kvisvik, leder av Fellesorganisasjonen (FO), sier at alle kjenner på begrensninger i det sosiale livet for tiden, men at det har vært ekstra vanskelig for ansatte som jobber med sårbare brukere.

– Derfor er det utrolig viktig at arbeidsgivere trygger de ansatte med god nok bemanning, gode nok smittevernrutiner og nok smittevernutstyr. I starten av pandemien var det en utfordring mange steder, spesielt i tilrettelagte boliger/hjemmebaserte tjenester til personer med ulike funksjonsnedsettelser. Grunntanken i disse tjenestene er at boligene er et hjem, ikke en institusjon. Det gjorde i starten av pandemien at man manglet smittevernrutiner og smittevernutstyr, men det har blitt bedre nå.

Anita Arntzen

– Hvor lenge kan man ofre sitt sosiale liv for jobben?

– Manglende sosial omgang kjenner vi alle på i en viss grad, men det kan være verre for dem som står i en sånn jobb. Det som en ekstrem slitasje nå i 2021 er at mange av oss gjorde oss noen forestillinger om at alt skulle bli så mye bedre i år.

Pandemiforsker: – Det er alltid de som har minst fra før, som rammes hardest under kriser

– Gått rundt med konstant frykt

Pandemien har berørt alle som bor i Norge. Men noen har merket mindre til den enn andre. Renate Ytterdal Røsnes er vernepleier i en kommune som ikke har vært like berørt av viruset som kolleger lenger sør i landet. Likevel har frykten vært der hele tiden.

– Jeg er redd for at beboerne skal få korona og dø. Hvis én blir smittet, kan mange bli smittet uten at vi merker det. Vi som jobber her, har gått rundt med konstant frykt, sier Røsnes.

Renate Ytterdal Røsnes har stort sett levd ganske isolert det siste året.

Privat

Hun forteller at ledelsen var tidlig ute og sa at de ansatte måtte følge rådene fra myndighetene.

– De sa at vi måtte være klar over konsekvensene hvis vi dro med oss smitte inn på avdelinga. Jeg kjenner at samvittigheten er god, vi har ikke hatt noen smittetilfeller her på sykehjemmet.

Selv om det har vært lite smitte på Andøya, har vernepleieren stort sett levd isolert det siste året.

– Jeg har kun vært sammen med familie og noen få venner, som jeg også jobber med. Jeg vet jo at jeg kan være den som drar smitte med meg på jobb.

– Hva gjør du for å holde ut?

– Det handler om å ha gode hobbyer. Jeg har gått mye fjellturer, det holder meg i form og jeg får klarnet tankene. Jeg er veldig takknemlig for at jeg bor i Nord-Norge. Her har vi mye plass.

Denne skaper debatt: Overlege i smertemedisin: – På sitt verste gjør Nav folk sykere

Tror sykefraværet vil øke

I hvor stor grad bør frykten styre livet? Krisepsykolog Atle Dyregrov mener det er et dilemma under koronapandemien.

– De mestringsmekanismene vi vanligvis bruker for å dempe stress, som sosial kontakt, kan vi ikke bruke nå. Mitt tips er å ha en fast bekymringstid, der du kan bekymre deg. Det handler om å styre tankene bedre.

Når vaksinene er satt og verden vender tilbake til normalen, tror Dyregrov at de som har stått i front vil merke det.

– Jeg tipper at vi vil se litt mer sykefravær når vi har senket garden igjen. Det har vi sett fra andre kriser. Det kan hende det blir prisen vi må betale når pandemien er over. Jeg tror det er viktig at ansatte får mulighet til å fylle på med ny kunnskap og gå på kurs når pandemien er over. Nå har de over lang tid blitt tappet mer enn de har fylt på, mener krisepsykologen.