Leni Aurora Brækhus

aurora@lomedia.no

3.800 bussjåfører gikk søndag ut i streik, organisert i LO-forbundene Fellesforbundet, Fagforbundet, Jernbaneforbundet og YS-forbundet Yrkestrafikkforbundet. Lørdag kan ytterligere 4.500 sjåfører legge ned arbeidet.

Siste: Busstreiken er over. Her er resultatet

Siste: Under 100 stemmer avgjorde bussoppgjøret

I 2007 inngikk arbeidsgiverne og bussjåførene en avtale på at lønna skulle nærme seg industriarbeiderlønn. Det motsatte har skjedd. Bare i løpet av de siste tre årene har avstanden i årslønn mellom bussjåfører og industrien økt med 16.000 kroner.

Streikende bussjåfører kaller det et ensidig avtalebrudd, og viser til at lønna må øke med 20 kroner i timen for at den skal komme opp på det nivået som er avtalt.

Sist gang bussjåførene gikk ut i streik viste kalenderen 14. mai 1998. Som i dag, var misnøyen med lønna stor – og streikeviljen tilsvarende stor. Kravet var minst 10 kroner mer i timen, noe som tilsvarer nesten 16 kroner i dag.

• LO-toppar besøkte streikande bussjåførar: Ein rettferdig streik

– Streiken i 1998 er parallell til dagens streikesituasjon. Også den gang hadde bussjåførenes lønn sakket akterut i flere år. Bussjåførene fikk litt av og til, men det monnet aldri, og lønna lå langt under en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, forteller Per Østvold, som den gang var leder for Norsk Transportarbeiderforbund (NTF), til FriFagbevegelse.

Samtidig var de bussjåførene som var organisert i LO-tilsluttede NTF, ikke på talefot med dem som var organisert i YS, Norsk rutebilarbeiderforbund, som i dag heter Yrkestrafikkforbundet (YTF). Slik hadde det vært siden NRAF brøt ut av NTF i 1955 etter uenighet om hvordan fagforeningsarbeidet skulle drives.

– De satt i hvert sitt rom og forhandlet på tilnærmet identiske tariffavtaler.

– Det var ille, for hvis våre bussjåfører streiket, gjorde ikke deres bussjåfører det – og omvendt. På den måten motarbeidet vi hverandre, sier Østvold.

Kommentar: «Derfor bør du elske streik»

Møtte opp sammen – til arbeidsgivers store skrekk

Men i forkant av oppgjøret i 1998, begynte representanter fra de to forbundene å snakke med hverandre om et mulig samarbeid, og grunnen ble beredt for det.

– Deretter snakket lederen for NRAF og jeg sammen, og ble enige om at vi ikke kunne fortsetter som vi hadde gjort.

I opptrappingen til lønnsoppgjøret i 1998 fikk de til et samarbeid.

«For første gang samarbeider de to bussjåfør-forbundene under tariffoppgjøret. Etter 43 års iskulde mellom LO-tilsluttede Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) og YS-tilsluttede Norsk Rutebilarbeiderforbund (NRAF) er de to konkurrentene gode busser», oppsummerte NTB 14. mai 1998.

– Til arbeidsgivers store skrekk møtte vi opp med hver vår forhandlingsdelegasjon som skulle forhandle i samme rom, og vi fremførte felles, identiske krav. Det var helt nytt for arbeidsgiver, og kravet var å komme opp på nivå med en industriarbeiderlønn.

Det endte med konflikt som varte i fire uker, med flere opptrapping underveis, slik at streiken rammet stadig større deler av landet. Fra begynnelsen av juni var den landsomfattende.

• Bussjåførane har mindre å rutte med enn for fem år sidan

Vant opinionen og streiken

– Jeg husker veldig klart at jeg oppsummerte situasjonen for forbundets ledelse da streiken startet. Jeg sa at denne streiken ikke ville bli avsluttet fordi en av partene tapte for mye penger. Busselskapene fikk åpne tilskudd, de slapp å betale lønn til streikende sjåfører og de fikk solide streikebidrag fra NHO. Også vi hadde en solid streikekasse, og vi visste at det var hjelp å få fra andre forbund og LO sentralt, sier Østvold.

Dermed handlet det om å få opinionen på sin side. Og i 1998 var det bussjåførene som lyktes med dette og vant fram, forteller den tidligere forbundslederen.

– Vi gikk ut og sa at vi ville ha et tosifret lønnstillegg, altså minst ti kroner. Det var mye penger for 22 år siden. Resultatet ble 10,50 kroner i gjennomsnitt. Det ble oppfattet som en stor seier, minnes Østvold.

– Vi vant den streiken. Vi kom ikke helt opp i industriarbeiderlønn, men ganske nært i gjennomsnitt.

• Støtte til streikende bussjåfører: Applaus er ikke nok

– 22 år med brutte løfter

I årene som fulgte, begynte det Østvold kaller en sabotering fra arbeidsgivers side.

– De begynte å holde igjen, og holde igjen og holde igjen. Dermed kom en ny kamp om å få samlet tariffavtalene i en bransjeavtale.

I tariffoppgjørene i 2004 og 2006 ble partene enige om å opprette en tariffavtale som skulle gjelde alle bussjåførene. I 2007 ble avtalen – bussbransjeavtalen – opprettet. I den står det at sjåførene skal ha en lønn som er på linje med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Før årets oppgjør var de langt unna.

– Arbeidsgiverne har fortsatt saboteringen sin, slik har de holdt på i 22 år. De har ikke vist evne til å holde løftene sine. Dermed har misnøyen blant bussjåførene blitt større og større. At det eksploderer nå overrasker meg ikke. Det har vært 22 år med brutte løfter.

– Jeg håper virkelig at bussjåførene vinner fram. Det forutsetter at regjeringen holder fingrene fra fatet og ikke bruker tvungen lønnsnemnd. Hvis de taper, vil det være fordi regjeringen hjelper arbeidsgiverne ved å bruke tvungen lønnsnemnd.

Østvold tror bussjåførene har opinionen på sin side, som for 22 år siden.

– De fleste i dette landet synes bussjåførene som har ansvar for å bringe folk til og fra jobb og skole, og har ansvar for liv og helse til 40–50 passasjerer om gangen, gjør en viktig jobb i samfunnet. Og det er ingen grunn til at bussjåfører skal være underbetalt.