Jonas Bals

«Det er alltid skadelig med streik, det er ingen som tjener på det». Det sa Stein Lier Hansen, lederen av Norsk Industri, da årets tariffoppgjør litt forsinka tok til etter sommeren.

Det heter at det er unntaket som bekrefter regelen, men i dette tilfellet må unntaket sies å være stort. For sannheten er at de aller fleste av oss, og i alle fall de av oss som må selge arbeidskrafta vår for å kunne betale regningene, har tjent utrolig mye på streikeretten.

Det kan sikkert være både lett og bekvemmelig å glemme det, særlig om du først og fremst representerer de som kjøper arbeidskraft. Men det var altså de streikende medlemmene i Fagforbundet, Fellesorganisasjonen, Delta og Parat, som i fjor streiket for pensjonsopptjening fra første krone.

Det var Fellesforbundets trussel om streik som i år fikk på plass det overmodne kravet om kvinnegarderober på norske byggeplasser. Det var LO-medlemmenes storstreik i 2000 som ga oss den femte ferieuka, og så videre og så videre. For ikke å forglemme historiske seire som åttetimersdagen i 1919, eller da bygningsarbeiderne gjennom ulovlig streik satte en stopper for de såkalte tukthuslovene i mellomkrigstida, på et tidspunkt da borgerlige politikere og arbeidsgivere i Norge sendte lengselsfulle blikk til Mussolinis fasciststat for å løse ‘arbeiderproblemet’.

Helsefagarbeider melder seg på i debatten: 76 øre mer i timen – skal jeg le eller gråte?

Våknet fra sløvheten

Men streik, og trussel om streik, har ikke bare hatt betydning for de materielle framskrittene vanlige arbeidsfolk har gjort i Norge. Jernarbeideren og fagforeningsveteranen Godtfred Lindahl oppsummerte det sånn her i 1936: «Men det som i grunnen har mere verdi enn de materielle forbedringer er at arbeiderne, ved organisasjonens opdragende makt er blitt løftet op på et høiere kulturtrin, de har våknet av sløvheten og fått forståelse av at de har rett til å bli behandlet og leve som mennesker, men også med plikt til å opføre sig som mennesker» (sitert i Finn Olstads Arbeiderklassens vekst og fall).

Selv holder jeg for tida på med en bok om streikens historie. Det som slår meg når jeg sitter med de historiske kildene om kvelden, er hvor ofte nettopp dette går igjen: At streiken er en måte å hevde sin menneskelighet og verdighet på, i møte med kapitalkrefter som i utgangspunktet er så uendelig mye sterkere enn den enkelte arbeider.

«Nu begynner vi å forstå at vi har verd som mennesker, vi også – modigere, selvstendigere og med et nytt syn på livet går vi ut av kampen», sa for eksempel de streikende fyrstikkpakkerne på Grønvold og Bryn i 1889. Sluttresolusjonen deres ble skrevet etter en flere uker lang streik, og var optimistisk til tross for at de ikke fikk gjennomslag for sine beskjedne krav. Streiken deres ble viktig for å motivere andre arbeidsfolk, og ikke minst kvinnelige arbeidsfolk, til å organisere seg og streike om nødvendig.

Det kan være lett for noen og enhver, ikke bare Stein Lier Hansen, å glemme hvor avgjørende streikevåpenet har vært for å forme det norske samfunnet av i dag. Streiker og fagforeninger har ikke bare noe å si for hvordan arbeidslivet ser ut, men påvirker organiseringen av hele samfunnet, og fordelingen av både makt og rikdom. Det kan man se tydelig i de landene der fagbevegelsen er blitt knust, eller hvor den aldri har klart å bite seg fast, og der streikevåpenet ikke har fått lov til å virke.

Historisk tilbakeblikk: Fire streiker som forandret norsk arbeidsliv

Noen av de største problemene kunne vært løst

Den enorme skjevfordelingen av rikdom som har skutt fart de siste fire tiårene, skyldes ikke bare kutt i formuesskatt, bruk av skatteparadiser eller ny teknologi, men også at arbeidere i viktige land som USA, Storbritannia og Kina har hatt store problemer med å kjempe til seg sin del av verdiskapingen, og ofte har blitt møtt med enten union busting eller kapitalflukt når de har forsøkt.

Det foreløpig siste kapitlet i denne tragiske fortellingen fikk vi forrige uke, da det ble kjent at Trump-administrasjonen har sørget for at tillitsvalgte kan få sparken og straffes dersom de snakker «nedsettende» om arbeidsgiveren, eller tar for hardt i språklig under forhandlinger eller streikevakter.

Noen av de største problemene vi sliter med i verden i dag, kunne trolig vært løst om kinesiske og amerikanske arbeidere hadde reell streikerett. Fra gatene og arbeidsplassene i USA kan vi se arbeidende fattige med hjemmelagde plakater, påskrevet budskap som «Wish I had a union!» og «Together we bargain. Divided we beg». Fra Kina kommer det noen ganger løfterike historier om streiker og nye arbeiderbevegelser, men vanligere er det å høre om selvmord som protestform og siste desperat utvei. Frie fagforeninger med streikerett ville fordelt makt og rikdom jevnere, og ville vendt mer energi, harme og indignasjon i en konstruktiv og samfunnsbyggende retning.

Kommentar: Det er bra at Høyre nå er åpne på at de vil «vurdere» å ytterligere svekke arbeidsmiljøloven

Alles krig mot alle

Om du kan si fra, kjempe for forbedringer og møte tilsynelatende blinde markedskrefter som truer med å ødelegge livet ditt med et solidarisk fellesskap, får både rasisme og hat dårligere grobunn. Amerikansk historie er full av eksempler på det. I tillegg vil et organisert arbeidsliv basert på forhandlingsmakt, klare spilleregler og den maktbalansen streikevåpenet gir til den svakeste part, også gjøre det enklere å gjennomføre den omleggingen klimakrisa påtvinger oss. Kollektive løsninger forutsetter kollektiver; alternativet er gjerne markedskollaps og en alles krig mot alle.

Når bussjåfører og vektere nå har lagt ned arbeidet, er det selvsagt først og fremst et uttrykk for deres legitime interessekamp. Men i tillegg gir det både dem og oss en anledning til å tygge litt på at lederlønna i Securitas nesten har dobla seg på fem år, fra rundt 2 millioner kroner i 2014, til nesten 4 millioner i fjor. Vi kan tenke litt over at direktøren tjener det de ansatte tjener på et år i løpet av en måned, og hva det betyr for de «økte forskjellene» alle her til lands påstår å være så bekymret for. Vi får en anledning til å sette oss inn i hvor dårlig sikret mange bussjåfører er i førsersetet sitt, der han eller hun utfører sin samfunnskritiske funksjon, for en lønn som har hatt en negativ utvikling – og til å ta stilling til kravet deres om økt trygghet på veien.

I tillegg kan vi minne hverandre på at fagforeninger og streiker ikke bare handler om lønns- og arbeidsvilkår, og ikke bare har gitt oss goder som ferie, rett til overtidsbetaling og en normalarbeidsdag på sju og en halv time.

Det store pensjonsranet: Hvem er det egentlig som raner hvem?

Ikke alltids skadelig med streik

Ved å regulere arbeidslivet på denne måten, har fagforeningene påvirket hele samfunnslivet, og livet hver enkelt av oss kan leve. «Det vi ønsker å oppnå, er at mennesket får leve som et menneske», sa Lech Walesa, streikelederen ved Leninverftet i Polen i 1981. Det er lett å glemme, særlig for den som ikke betaler fagforeningskontingent hver måned, at det er fagbevegelsens seire – eller nederlag – som avgjør hvordan folk som lever av arbeidet sitt skal kunne leve livene sine – og om de har overskudd, tid og ressurser til å være delaktige i folkestyret.

Sterke og frie fagforeninger, og lønnsarbeidere med streikerett, er avgjørende for et velfungerende demokrati. Fagforeningene gir styrke til de som hver for seg er svake og utsatte i en kapitalistisk markedsøkonomi. De gjør det mulig å forhandle framfor å tigge, og omfordeler rikdom og verdiskaping langt mer effektivt enn hva man kan oppnå på annet vis. De gjør at arbeidere med ulik bakgrunn kan enes framfor å mobiliseres mot hverandre, og ikke minst er de med på å sikre demokratiet deltakere og legitimitet.

Det er med andre ord ikke alltid skadelig med streik. Det er heller ikke sånn at «ingen tjener på det». Streik, og trussel om streik, er den jevne lønnsarbeiders viktigste redskap i kampen for menneskeverd og frihet – og som samfunn skal vi være sjeleglad for at den organiserte arbeiderbevegelsen både har beskyttet og brukt streikeretten når det har vært nødvendig.

Kommentar: Høyres nye toner var falske