Disse kvinnene streika for å ikke dø på jobb

Ida Bing

ida.bing@lomedia.no

Kvalmen kom først. Så kom de voldsomme magesmertene og intens tannverk, som gjorde det vanskelig å stå oppreist i fabrikklokalet.

Etter hvert ble ansiktet deformert. Til slutt råtnet hele kjevebeinet bort.

Kvinnene som jobbet ved Kristiania fyrstikkfabrikk i 1889 hadde sett hva den farlige sykdommen fosfornekrose kunne føre til. Hver dag inhalerte de giftig hvitt fosfor på arbeidsplassen. Fikk du i deg for mye av den giftige dampen, ble du veldig syk. Kvinnene fryktet for livene sine.

Derfor gikk de til streik.

Hør mer om streikens historie i podkasten Rørsla:

Å streike for å finne løsninger

I Norge har vi en lang tradisjon for å streike for et bedre arbeidsliv. Streikevåpenet har gjennom historien spilt en viktig rolle for organiseringen av det arbeidslivet vi har i dag.

Streik er en organisert stans i arbeidet for å oppnå et formål. I Arbeidstvistloven, som regulerer tvister mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, står det at streik er en stans i arbeidet for å tvinge fram en løsning.

Opp gjennom historien har streiken fungert som nettopp dette – finne løsningen på et problem. Enten det handlet om å beskytte seg fra en giftig gass som kunne ta livet av deg der du jobbet, eller om problemet handlet om lønn, hvor en ansatt i oljeindustrien forlangte like mye i lønn som en ansatt i et konkurrerende oljeselskap.

I dag har vi lover som beskytter norske arbeidstakere. Vi har også lover som regulerer streiken, og som organiserer partene i arbeidslivet. Veien dit har vært preget av kamp og streikevilje.

En streik for å redde liv

For kvinnene som jobbet i fyrstikkindustrien på slutten av 1800-tallet, kunne det å dra på jobb medføre livsfare. Det var lite kunnskap om den giftige fosforen, og arbeidsgivere viste lite interesse når det kom til å beskytte de ansatte fra å inhalere fosforen.

Å fjerne deler av kjeven ble den eneste løsningen for dem som ble rammet av sykdommen. Men når skadene gjorde seg synlig, hadde sykdommen allerede kommet såpass langt at det ofte var for sent. Mange døde fordi de ikke rakk å bli operert for skadene. Kirurgien på den tida var i tillegg risikabelt.

I 1889 streiker de 372 kvinnelige fyrstikkpakkere ved Nitedals Tændsfabrik på Grønvold og Bryn i Kristiania. Kvinnene legger ned pakkene med fyrstikker og krever bedre arbeidsforhold og høyere lønn.

De streiker for å redde liv.

«Fyrstikk-kvinnene» viser at streik er viktig våpen

«Fyrstikk-kvinnene» ble definerende for fagbevegelsen i Norge. De streikende fikk bred støtte i samfunnet. Forfatter Bjørnstjerne Bjørnson var blant støttespillerne. Kvinnene arrangerte offentlige møter der de fortalte om saken sin, og de samlet inn penger fra dem som møtte opp for å høre hvorfor de streiket.

– Disse kvinnene viste at streik var et viktig våpen. Fyrstikkstreiken var viktig også som en sosial protest mot et samfunn som ikke tok vare på de svakeste og som utnyttet mennesker, sier Åsmund Arup Seip, seniorforsker ved Fafo.

De kvinnelige fyrstikkpakkerne fikk bred støtte og organiserte streiken på en ny måte. Blant annet samlet de inn penger med drahjelp fra blant annet Bjørnstjerne Bjørnson, som støttet kvinnene i deres sak.

Faksimile

Fyrstikk-streiken gjorde at det å streike ble sett på som mer legitimt, ikke bare blant arbeiderbevegelsen, men også i samfunnet for øvrig. Tidligere hadde streik blitt forbundet med opprør, uro og bråk. Nå fikk flere opp øynene for at streiken kunne være en velorganisert og rolig affære, der de streikende ble lyttet til og hvor budskapet kom fram.

– Arbeiderne lærte at det var viktig å organisere streikene sine for å få noe ut av dem, forteller Seip.

I tida etter fyrstikkstreiken ble rettigheter arbeiderne vant fram med, skrevet ned i tariffavtaler. På den måten slapp arbeiderne å streike for det samme på nytt og på nytt, men kunne vise til de avtalene som ble inngått. I dag kjenner vi dette som tariffperioder, altså tidsperioden på to år der tariffavtalen gjelder.

I løpet av 1890-årene kom slike avtaler til de fleste yrker, og flere fagforeninger slutter seg sammen til fagforbund.

– Det fører igjen til at LO dannes helt på slutten av 1800-tallet, sier Seip.

Åsmund Arup Seip er historiker og seniorforsker ved Fafo. Han har i en årrekke forsket og skrevet om arbeidskonflikter og lønnsforhandlinger i Norge.

Ida Bing

Jernarbeidere går til ulovlig streik

I 1920 er det krise i verdensøkonomien. Prisene på råvarer faller, blant dem prisen på jern. I 1923 setter Norsk arbeidsgiverforening (senere NHO) ned lønnsnivået til jernarbeiderne med 5 prosent. De ansatte på jernfabrikkene rundt om i landet blir rasende.

Jernarbeiderne mener argumentet for å senke lønna baserer seg på falsk og manipulert statistikk. Ved jernfabrikkene i Oslo og Fredrikstad legger de ansatte med en gang ned arbeidet og streiker.

Streiken er imidlertid bare starten. Det brer seg etter hvert en stor sosial uro blant industriansatte som sympatiserer med jernarbeiderne. De streikene aksjonerer, og det blir varslet om påsatte branner og forsøk på å skade politimenn.

– Jernstreiken og de mange ulovlige streikene på 20-tallet skyldes i hovedsak at det var flere partier, både kommunister, et radikalt arbeiderparti og sosialdemokrater som dro i hver sin retning, forklarer Seip.

LO forsøkte å unngå splittelse, men lyktes ikke å føre partene sammen og roe ned stemningen. Det hadde vært revolusjon i Russland, og mange ønsket omveltning også i Norge.

Fra jernstreiken 1923–24. En stor menneskemengde samlet seg utenfor politistasjonen i Møllergata 19, da en del av de streikende jernarbeiderne skulle få sine dommer 8. februar 1924.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

De ville ikke finne seg i bestemmelsene som hadde kommet fra arbeidstvistloven i 1915 – en lov som regulerte streiken. Flere steder ble det satt i gang ulovlige streiker. Streikene er ulovlige fordi de oppstår uoppfordret, og ikke som et resultat av et eventuelt sammenbrudd i forhandlinger.

Vanskelig for LO

– LO måtte holde på medlemmer, samtidig som de måtte oppfylle arbeidstvistloven sitt krav om at fagforeningen måtte ta avstand fra den ulovlige streiken for å ikke selv få et erstatningsansvar, sier Seip.

LO dømmes senere i arbeidsretten for at de ikke gjorde nok for å få slutt på streiken.

Dermed ble det satt i gang et politisk arbeid for å endre arbeidstvistloven og få skjerpet straffansvaret for fagforeninger.

– En ny lov i 1927 førte til at fagforeningen måtte ha bevis for at de hadde forsøkt å stoppe ulovlige streiker. I straffeloven ble det innført forbud mot å forfølge eller trakassere de som tok arbeid, altså de som var streikebrytere i arbeidernes øyne, forteller Seip.

Utover 30-tallet snur den økonomiske utviklingen. Hovedavtalen kommer på plass i 1935, og er en avtale mellom LO på den ene siden, og arbeidsgiverne i daværende Norsk arbeidsgiverforening på den andre siden. Avtalen kalles ofte «grunnloven i arbeidslivet», og er en overordnet tariffavtale som tar for seg spørsmål mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og hvordan disse skal reguleres.

Arbeiderpartiet får makta, noe som bidrar til å dempe «revolusjonssuget» som hadde vært til stede blant arbeiderne.

– LO og arbeidsgiverforeningen får også en bedre tone. De klarer å håndtere gruppene sine utover 30-tallet, litt avbrutt av krigen, men det gode samarbeidet kommer opp igjen med full styrke i etterkrigstida, sier Seip.

Oljestreik på 80-tallet

I starten av 80-tallet gikk oljeaktiviteten på norsk sokkel så det suste. Utenlandske oljeselskap sysselsatte mange norske arbeidere. Oljenæringen som bransje var relativt ny, og det skapte en rekke nye problemer, både når det gjaldt organisering og streiker.

Gjennom etterkrigstida hadde LO og Norsk arbeidsgiverforening (NAF) dominert lønnsforhandlingene og hatt et samarbeid med staten om hvordan inntekt skulle reguleres politisk.

Tvungen lønnsnemnd, altså når staten går inn og krever at lønnsspørsmålet skal avgjøres av en nemnd og ikke av partene selv, var ofte brukt for å kontrollere mindre grupper som LO og NAF ikke hadde kontroll over.

Her besøker Kong Olav Frigg-feltet under åpningen i 1978. Mot starten av og utover 80-tallet er det gode tider for norsk olje.

Svein Hammerstad / NTB / Scanpix

De amerikanske selskapene var imidlertid ikke vant til å samarbeide med fagbevegelsen, og selskapene ønsket ikke medlemmer som var organisert i LO i sin virksomhet.

Skyhøye lønninger

Det ble i stedet etablert en rekke husforeninger på de ulike arbeidsplassene. Husforeningene slo seg også sammen til fellesskap, som forhandlet direkte med arbeidsgiverne sine.

Streikeviljen var stor, og husforeningene kunne presse arbeidsgiverne sine ganske langt fordi det var mye penger i olja på den tiden. Dessuten hadde arbeidsgiverne stor betalingsvilje og ga fort etter.

– Det ble et stort problem for LO sentralt, fordi disse husforeningene og lønnsveksten i oljesektoren ble mye høyere enn i andre sektorer. Det brøt også med det politiske samarbeidet rundt lønn – det vi i dag kaller frontfagsmodellen, forklarer Seip.

Særlig vellykket var fagforeningen OFS, Oljearbeidernes Fellessammenslutning, som ble dannet i 1977 som et resultat av flere husforeninger. LO dannet NOPEF, Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (senere Industri Energi), som et svar på OFS-sammenslutningen.

– OFS og LO slåss om medlemmer, både på de faste og de flytende oljeinstallasjonene, sier Seip.

Nye grupperinger

Streiken er nå ført videre av andre grupper utenfor LO og den tradisjonelle arbeiderbevegelsen.

– Dette viser at hele organisasjonsbildet brytes opp. Vi får organisasjoner utenfor LO, og i offentlig sektor vokser det fram nye yrkesgrupper, sier Seip.

Mange yrkesgrupper organiserer seg til dels i LO-forbund, men også utenfor i nye forbund. Vi får et mer sammensatt organisasjonsbilde i Norge.

YS, Akademikerne og Unio er grupper som deltar i samarbeidet om lønn med myndighetene.

Samle kreftene

– Gjennom 100 år har fagbevegelsens arbeid gått med til å samle grupper, organisere seg og få til enhetlig opptreden. Samtidig som hovedorganisasjonene hindrer at smågrupper, som ikke ville dra i fellesskap med andre, fikk opptre som de ville, sier Seip.

Samlet sett har mye av arbeidet for å streike gått med til å samle kreftene som ligger i det norske streikevåpenet, forklarer Seip.

– Men det er krefter som drar i motsatt retning, ikke alle vil organisere seg i LO, sier Seip og legger til:

– Det som er kjennetegnet i Norge, er at vi har sterke hovedorganisasjoner som samler grupper, og som kan opptre på vegne av et bredt fellesskap.

Administrerende direktør i NHO, Finn Bergesen (t.v.) og LO-leder Yngve Hågensen tar hverandre i hånda etter å ha kommet til enighet etter meklingen i 2000. Riksmeklingsmann Reidar Webster sitter foran. Få dager senere sier LO-medlemmene nei, og streiken er et faktum.

Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX

De trodde de var enige om 75 øre ekstra

«Du fikk 75 øre, han fikk fire millioner.»

Per Østvold ser avisoverskriften lyse mot ham fra kiosken når han går ut av meklingslokalet en tidlig aprilmorgen i år 2000.

På denne tida var Østvold leder av Norsk Transportarbeiderforbund. Mannen som fikk fire millioner, var Harald Norvik. Han var avtroppende sjef for Statoil, og fikk en sluttpakke av styret. I dette styret satt daværende LO-leder Yngve Hågensen.

Denne morgenen hadde LO og NHO meklet og til slutt blitt enige om en lønnsøkning på 75 øre, etter flere år med svært moderat lønnsvekst.

Nå var det opp til LO-medlemmene å stemme over forslaget som ledelsen hadde forhandlet fram i en uravstemning.

I 2000 var Per Østvold leder av Norsk Transportarbeiderforbund, og en av dem som gikk tydelig imot LOs forslag. Han husker tilbake til storstreiken i mai det året.

Ole Palmstrøm

– Jeg husker da jeg så den overskriften, at settingen for dette tariffoppgjøret var gitt. Jeg var overbevist om at LO kom til å bli stemt ned i tariffoppgjøret, sier Østvold.

Medlemmene stemmer ned forslaget

Etter meklingen i april 2000 drar LO-lederen og lederen av Fellesforbundet til Sør-Afrika på arbeidslivskongress.

I mellomtida stemmer medlemmene nei til forslaget i en uravstemning.

Den 3. mai er streiken et faktum. I det som blir den største streiken siden andre verdenskrig, blir over 90.000 ansatte tatt ut i streik.

– Bakgrunnen for at medlemmene til slutt sa nei, til tross for at LO og NHO hadde blitt enige i meklingen, var det såkalte solidaritetsalternativet – et politisk samarbeid mellom LO og politikerne for å sikre en kontrollert lønnsvekst i en tid der økomien gikk dårlig, sier Seip, og peker på at økonomien var svak på 90-tallet.

Resultatet av en slik inntektsstyring var flere år med lite vekst i lønna.

– Medlemmene vendte ryggen mot LOs moderasjon, sier Seip.

Storstreiken i 2000 ble innledet 3. mai, tre dager etter arbeidernes internasjonale kampdag. Daværende LO-leder Yngve Hågensen (t.v.) var skuffet over utfallet.

Arne Ove Bergo

– Det var en veldig stor tabbe

At ledelsen fysisk reiste vekk og etterlot medlemmene med resultatet etter lønnsoppgjøret, vakte reaksjoner.

– De demonstrerte for medlemmene at oppgjøret ikke var viktig for dem. De var veldig sikre på å vinne, sier Per Østvold.

Han mener det var en veldig stor tabbe.
– LO må ta medlemmene alvorlig, sier Østvold.

Etter en uke varsler LO opptrapping av streiken, og meklingen med NHO blir gjenopptatt. Den nye avtalen har et høyere lønnstillegg og blir vedtatt med klart flertall av LO-medlemmene.

Streikende utenfor Radisson-hotellet på Gardermoen i mai 2000. De ville ikke godta et lønnstillegg på 75 øre, som var resultatet av forhandlingene mellom LO og NHO.

Johnny Syversen/Aftenposten

Denne artikkelen er basert på en episode av podkasten Rørsla. Hør mer om streikens historie i episoden «Fire streiker som forandret Norge»

Her kan du lytte til Rørsla:

• Apple Podkaster

• Google Podcasts

• Spotify

• eller der du laster ned podkastene dine

… og husk å abonnere slik at du får varsel om nye episoder!