Dino startet livet i Norge på bunn: – Man starter fra null, både med språket, statusmessig, sosialt og økonomisk

MERETE JANSEN

merete.jansen@lomedia.no, ole@lomedia.no

Da krigen i det tidligere Jugoslavia brøt ut i 1992, var Dino Prohic akkurat ferdig med førstegangstjeneste og kommet i gang med jusstudiene i Sarajevo. Våren etter var det på med uniform og ut i skogen for å kjempe. Etter en tid hadde han havnet på feil side av frontlinjen og fant ut at her var det bare å gjemme seg unna og komme seg ut av landet.

Tilfeldighetene ville at Norge var et av få land uten visumplikt, så da kjøpte han like godt billett til Oslo. Med ett var utsiktene til videre utdanning bare en fjern drøm. Nå var det først og fremst om å gjøre å få seg en inntekt så han kunne sende penger hjem til foreldrene og søsteren.

Slitsomt på mottak

Via Trandum og Vinterbro kom han etter hvert til et mottak utenfor Årnes på Øvre Romerike. På grunn av en misforståelse, ble 50 bosniere bosatt i et hus beregnet på 20.

Noen satte straks i gang med å pugge norsk på egenhånd. Selv var han ikke motivert helt i starten:

– Vi hadde i utgangspunktet bare oppholdstillatelse for et halvt år. I tillegg klarte jeg meg veldig godt på engelsk, jeg ble faktisk brukt som tolk omtrent fra jeg landet på norsk jord, forteller Prohic.

Livet på mottak var ikke bare enkelt. Spesielt ikke når termometeret viste minus 33 grader flere dager på rad, og nærmeste tettsted lå flere kilometer unna. Han sammenlikner det med å være stuet sammen på en øde øy:

– Da blir det fort konflikter og bråk. Den store bølgen av bosniere var nok en overraskelse for myndighetene, så det ble en del nødløsninger. Mye armer og bein.

LES MER: De kom som flyktninger til Norge. Slik fant de nøkkelen inn til arbeidslivet

Ungdomsskolen på nytt

Så var det dette med å få seg en jobb, da. Arbeidsledigheten var rekordhøy på den tiden, rundt 10 prosent lå den på. Når han i tillegg ikke kunne norsk, var dette et håpløst prosjekt, så han innså at han ikke hadde noen fremtid i Norge uten at også språket kom på plass. Og med skoleplass på voksenopplæringen på Jessheim ordnet det seg. Der kunne en liten gruppe flyktninger ta pensum for ungdomsskolen sammen med nordmenn som hadde droppet ut.

Selv for en med vitnemål fra både grunnskole og videregående i hjemlandet, var dette et godt tilbud.

– Det var et bra opplegg med engasjerte lærere og gode resultater. Undervisningen var nivådelt, og de klarte å få frem potensialet i ulike elever.

Dino Prohic mener tidlig innsats bidro til at bosnierne generelt ble godt integrert – de kom litt raskere ut i utdanning eller arbeid enn mange andre grupper.

Ulike retninger i livet

Selv fikk han etter hvert tilbud om en «lønnstilskuddsplass», der datidens A-etat betalte 75 prosent av lønnen og arbeidsgiver, Ullensaker bibliotek, resten.

Fra digitaliseringsprosjektet ved biblioteket gikk veien videre via et prosjekt ved Nansenskolen på Lillehammer og til Norsk Folkehjelp i Oslo. Først da bestemte han seg for å bli student igjen, ved Journalisthøgskolen.

– Det er merkelig med de valgene man tar i livet. Da jeg fikk tilbud om prosjektstillingen ved Nansenskolen, hadde jeg akkurat fått plass på et taxi-kurs på Ullensaker og kunne blitt sjåfør.

I stedet ble han altså journalist. Akkurat som han hadde drømt om på barneskolen, da han hadde journalistikk som «fritidssyssel».

Saken fortsetter under bildet.

Ole Palmstrøm

Tett på statsråden

Mange år senere har Prohic kontorplass i samme etasje som den norske kunnskapsministeren og jobber med å få ut informasjon om regjeringens politikk innen utdanningsfeltet. Han vil ikke si at han som flyktning har møtt på noen direkte hindringer for å nå så langt. Men det har heller ikke bare vært enkelt.

– Man får jo automatisk et B-stempel på grunn av navnet. Samtidig blir man ikke oppfattet som innvandrer når man er helt hvit i huden. Så det med tilhørighet er komplisert.

Sett med Dino Prohics øyne er ikke norsk og balkansk kultur så veldig ulike. Likevel må man godta at man starter på bunn i et nytt samfunn.

– Man starter fra null, både med språket, statusmessig, sosialt og økonomisk. Det er klart det kan være en stor påkjenning! Heldigvis kan det meste i livet ordne seg med litt målrettet innsats og hardt arbeid.