Hege klarer seg uten mobildekning og internett når hun tar tjeneste på Jan Mayen

Klokka er 0630. Skyene ligger lavt, og regnet høljer ned. Men stemninga er god blant gjengen i frokostsalen på hotellet ved Gardermoen.

Praten går livlig mens de ordner matpakker og venter på transporten til Forsvarets terminal.

Kuling

Ved Forsvarets flysamling på andre siden av veien vaier vimplene friskt i vinden. Et stille varsel om at værforholdene fort kan true reiseplanene. Flyavgangen er allerede utsatt to dager.

– Jeg krysser fingrene for at vi kommer frem som planlagt, sier Hanne Simonsen, som er med fra Meteorologisk Institutt.

– Nå er det skifte av besetning, og da pleier jeg være med opp for å se at alt går greit. I tillegg er det endel nytt hos oss på «Metten» for tida, sier hun.

– Jeg tror vi får landet, men blir det vendereis, kan flyturen bli sju timer lang. Det er kuling og sterk sidevind der nå, men forhåpentlig løyer vinden, sier major Torgeir Madsen.

– Matpakke til turen er med andre ord lurt å ha, smiler Hanne Simonsen og Helga-Marie Fossnes.

Saken fortsetter under bildet.

I Hercules-flyet «Nanna» er det ikke tradisjonelle flyseter, og passasjerene benker seg på langsgående canvasbenker i det som til vanlig er ett stort lasterom i buken av flyet. Seteløsningen fungerer bra. Etter en kort sikkerhetsbrief takser vi ut og tar av. Knapt tre timer senere starter innflyvingen.

Verken sterk sidevind eller fjellformasjoner som kan skape lumske fallvinder, hindrer pilotene Terje Ringsby og Harald Grindheim fra å gi de nær førti passasjerene en behagelig innflyving.

Flystripa av hardpakket vulkansk grus er kullsort og litt humpete. Men Super Hercules-en er bygget for tøffe forhold og svelger ujevnhetene. Vi ankommer «Jan Mayensfield International» til oppsatt tid.

På denne norske øya er ikke nedgang i postvolumet tema: – Alle vil sende hilsninger hjem

Saken fortsetter under bildet.

Gjensynsglede

De atten på øya har god plass. Jan Mayen rommer verdens nordligste aktive vulkan - den imponerende Beerenberg, hvor toppen troner 2277 meter over havet - og har et areal på 377 kvadratmeter.

Ved flyplassen ligger Meteorologisk institutts stasjon på øya. Vi tar turen til fots, sammen med vinter-kontigenten; Marte Sofie Holmsen, Nils Rune Hansson, Ken Gøran Berssvendsen, Hege Terum Kvitberg og Sofie Kolsum. Noen har sitt første opphold på en av Norges små, men viktige stasjoner i Arktis. Andre er for veteraner å regne, smittet av «ishavsbasillen».

– Dette er mitt andre opphold, sier Hege Terum Kvitberg.

Hun har bakgrunn fra Togledersentralen i Narvik.

Saken fortsetter under bildet.

– Noen mener sentralisering er tingen, så sentralen skal legges ned. Her og nå er det dette jeg gjør til vanlig, smiler Hege - og understreker hun stortrives på Jan Mayen.

I det vi ankommer «Metten», parkerer en Mercedes Geländewagen like ved. Ut kommer Tina Skagen, som knapt rekker å si hei før hun får en god klem av Nils Rune Hansson.

– Vi var i sommerkontigenten på Bjørnøya-stasjonen i fjor, forklarer de to. Deretter sørger Tina for å oppdatere Nils Rune og Hege på de siste registreringene av værdata, før turen går til Olonkinbyen, hvor Forsvarets stasjon på øya ligger.

Stedet er den formelle hovedstaden, oppkalt etter den norsk-russiske oppdageren og forskeren Gennady Olonkin.

Saken fortsetter under bildet.

Tiltrekningskraft

De grå bygningene på stasjonen ligger i en klynge rundt en stor gårdsplass – omgitt av ville fjell der de sorte vulkanske bergknausene er delvis mosekledt - i utallige, knivskarpe, grønne nyanser.

– Ubeskrivelig flott, landskapet her er helt rått! smiler Helga-Marie Fossnes. Hun er basens maskinist dette vinterhalvåret.

– I fjor var jeg tidenes første kvinnelige maskinist ved energiverket på Svalbard. Nå ser jeg frem til vinteren på Jan Mayen, sier Helga-Marie og gløtter opp på himmelen der bare de nærmeste fjelltoppene titter frem.

– Ja, vi har det fint her, istemmer Ben Løvlien, Jonny Erstad og Harald Berre. På solskinnsdager er toppen av vulkanen Beerenberg synlig fra basen. Men i dag ligger den skjult bak skydekket.

– Jeg har vært der to ganger, og øya byr på masse fine naturopplevelser. Ellers er dette som en hvilken som helst annen lederjobb. Vel, kanskje med litt ekstra fokus på gode forberedelser, sier Rune Leirvik - som er tilbake som stasjonssjef.

– Forrige gang ble jeg smått historisk - som den aller siste stasjonssjefen på ettårskontrakt. Nå er det halvårsopphold som gjelder.

– Hva sier familien hjemme til at du reiser til et øde sted for så lang tid?

– De er helt ok med det. I Forsvaret må man ut på oppdrag. Det er en del av jobben og samfunnsoppdraget vårt. Sett opp mot oppdrag i Mali, Afghanistan eller andre konfliktområder, er dette forbundet med lav risiko. Hvertfall når det gjelder visse typer faremomenter. Her må vi forholde oss til andre ting, men alt lar seg løse. Lav skatt gjør også at man sitter igjen med en hyggelig bonus økonomisk. Det kommer jo familien til gode, smiler oberstløytnanten.

Eventyrlyst?

Torgeir Madsen er driftskoordinator for Jan Mayen og forteller at mange ønsker å jobbe på der.

– Vi har god søking, men er alltid på jakt etter dyktige fagfolk med lagånd. Om du vil prøve deg her, er det bare å sende en søknad. Jeg har hatt flere perioder her selv, og kan love at hverdagene er varierte og givende. Stress, kjas og mas tar lite fokus her. Mobilen fungerer bare som vekkerklokke, og med lite båndbredde blir det også minimalt med tid på internett. Da blir det lettere å koble av og nyte omgivelsene, sier Madsen - og tilføyer at stasjonen utfører en rekke viktige samfunnsoppgaver.

Meteorologi-tjenestene er svært viktige for trafikken i lufta og til havs og for sikkerheten til av redningshelikoptrene. De samarbeider også med Hovedredningssentralene.

– Videre driver vi en kalibreringsstasjon for satellittnavigasjon for Kongsberg knyttet til GPS-systemene Egnos og Galileo og ivaretar en seismografisk stasjon for Universitetet i Bergen og NORSAR, som leverer data til jordskjelv.no. Vi utfører også kartleggings- og kalibreringsoppgaver for Kartverket og Kystverket - for å nevne noe. Mye må løses underveis. Derfor er allsidighet viktig, sier Madsen - i det vi benker oss bakerst i cockpiten på Hercules-flyet.

Skydekket er lavt, men over skyene skinner som kjent sola alltid. Fartøysjef Ringsby og Grindheim flyr tett på toppen av Beerenberg på vei ut. Den isdekte vulkanen tar seg flott ut i sola. En perfekt finale på turen til den fargerike vulkanøya, der de nyankomne er i full gang med sine viktige gjøremål.