Rodolfo (68) merket solidariteten da han kom fra Chile i 1974: – Jeg savner dette engasjementet for flyktninger i dagens fagbevegelse

MAY BERG

may.berg@lomedia.no

– Jeg valgte ikke Norge, men i dag kan jeg si at jeg var så heldig at det ble Norge, sier Rodolfo Rojas.

Han kom hit 23 år gammel som chilensk flyktning. Etter et helt arbeidsliv i Norge, gikk han av med AFP som 62-åring for seks år siden.

– Da dro jeg hjem til Chile i seks måneder. Siden har jeg hatt vår og sommer i Norge og vår og sommer i Chile, smiler han.

Pensjonisttilværelsen i Norge lever han i leiligheten på Grunerløkka i Oslo, en mann fra middelklassen, med bra pensjon og med barn og barnebarn i livet sitt.

LES MER: De kom som flyktninger til Norge. Slik fant de nøkkelen inn til arbeidslivet

Smuglet inn i ambassaden

Rodolfo var 22 år og studentleder ved det katolske universitetet i Valparaiso. Han var også leder i et parti som var en del av Salvador Allendes koalisjon, et nystiftet parti for unge, kristne sosialister i en mindre by utenfor Valparaiso.

Da general Augusto Pinochet iverksatte sitt blodige militærkupp i september 1973, gikk Rodolfo under jorda i hovedstaden Santiago. Uker senere ble et par kamerater som visste hvor han oppholdt seg arrestert. Forbindelsen til organisasjonen måtte kuttes i neste ledd. Rodolfo måtte vekk.

– På dette tidspunktet visste vi hvor forferdelig diktaturet var. Vi sa til våre folk at om de ble arrestert, måtte de prøve å holde i 24 timer. Jeg fikk beskjed om at den norske ambassaden var villig til å ta imot meg. 9. desember ble jeg smuglet inn i den norske ambassaden.

Rodolfo tror han var den siste – og yngste – av de rundt 40 menneskene som fikk tilflukt i den norske ambassaden i Santiago etter kuppet. 1. januar 1974 forlot noen av de politiske flyktningene ambassaden, Rodolfo var en av dem. De gikk spissrotgang mellom soldater med mitraljøsene pekende mot seg, inn i bussen som kjørte dem til flyplassen og SAS-flyet som ventet.

Saken fortsetter under bildet.

Rodolfo Rojas kom til Norge som flyktning 23 år gammel, og har hatt hele sitt arbeidsliv her. Nå er han pensjonist på Grunerløkka i Oslo.

Ole Palmstrøm

Et nytt liv

I hjemlandet hadde Rodolfo to år med økonomistudier bak seg. Papirene hans ble godkjent i den forstand at han ikke trengte å ta forberedende for å begynne å studere her i landet. Han begynte å studere sosialøkonomi, men fant ut at det ble et for langt og vanskelig løp når han også måtte lære seg norsk fra bunnen av. Dessuten var han travelt opptatt med sitt nye liv. Som leder for eksilchilenerne i Norge, reiste han landet rundt på oppdrag av den norske Chileaksjonen. Dessuten hadde han møtt kjærligheten i en norsk kvinne.

– Etter hvert fant jeg ut at jeg ville ta en praktisk utdanning. Jeg begynte på yrkesskolen og ble elektriker.

Etter noen år som el-montør tok Rodolfo teknisk fagskole og ble elektroingeniør. Det var siden hans fag resten av yrkeslivet.

Solidaritet med flyktninger

Han husker spesielt godt den sterke solidariteten eksilchilerne møtte i den norske fagbevegelsen. Det var stort at folk på den andre siden av verden støttet deres kamp mot diktaturet.

– Solidariteten vi møtte i Norge hjalp oss veldig i integreringen. Jeg savner dette engasjementet for flyktninger i dagens fagbevegelse, sier Rodolfo, som mener at fagbevegelsen bør bidra til å lære flyktninger hvordan norsk arbeids- og organisasjonsliv fungerer.

Rodolfo forteller at han fant venner for livet i fagbevegelsen. Selv var han i flere år organisert i det som den gang het Norsk Elektriker og Kraftstasjonsforbund (NEKF), og siden i NITO.

Han erfarte at det ikke var lett å få seg en jobb for en utlending med nytt fagbrev.

– Folk trodde jeg var dum fordi jeg snakket gebrokkent. Det var bedre å møte folk ansikt til ansikt.

Rodolfos springbrett inn i det norske arbeidslivet ble en bekjent som drev et privat elektrofirma. Han ga Rodolfo hans første jobb som elektriker, og de ble venner for livet.

Vanskelig å starte på nytt

Rodolfo påpeker at det ikke er lett for flyktninger å begynne på nytt i et nytt land.

– Det var vanskelig for mange av oss å innse at vi kunne ikke bo i Norge og leve i Chile. Men de fleste chilenere fikk jobb og tilpasset seg bra til det norske samfunnet.

Rodolfo snakker fortsatt gebrokkent norsk, men han er en mønster-nordmann, full av dugnadsånd. Han har sittet i skolestyret og vært vararepresentant for SV i kommunestyret i Skedsmo, han var i mange år fotballtrener under sønnenes oppvekst. Han var til og med ildsjelen bak 17. maifeiringen i sitt gamle nabolag i mange år, en tradisjon som den yngste sønnen hans har tatt over.

15 år før han dro tilbake

Det tok 15 år fra Rodolfo forlot Chile til han satte sin fot på hjemlandets jord igjen. Da var Pinochet i ferd med å miste regjeringsmakten. Rodolfo hadde med seg sine to sønner. De ble møtt av en busslast slektninger og stor festivitas. Siden reiste han til Chile så ofte han kunne. Men når vi spør hva som er hjem, er han ikke helt sikker.

– Etter to uker i Chile, savner jeg Norge. Etter seks måneder i Norge, savner jeg Chile.

I Chile kaller vennene ham El Noruego.