Joe Hill er fagforeningslegenden som aldri døde

Erik R. Selmer

red.loaktuelt@lomedia.no

19. november 2022 er det 107 år siden henrettelsen av Joe Hill.
Denne saken ble først publisert i 2015 og er republisert til glede for nye lesere.

Fem mann, fem gevær. En lege. En sheriff og fagforeningsagitatoren Joe Hill.

Joe Hill blir plassert på en stol, hendene surret fast. Legen lokaliserer hjertet med et stetoskop. Han fester et hvitt papirhjerte der han har hatt stetoskopet. Sheriffen gir ordre. Geværene smeller.

Ett minutt og ti sekunder senere konstaterer legen at dødsdommen er fullbyrdet.

Klokka er 07.42 denne mørke fredagsmorgenen. Joe Hill er død, 36 år gammel. Et ikon er født.

Han hadde selv valgt hvordan han skulle dø. Utahs lover tillot det. Hengning eller skyting.

Joe Hill ba om å bli henrettet stående, i sine beste klær, og uten bind for øynene. Han ønsket å møte sine bødlers blikk, «som en opprører». Men ingen av disse siste ønskene ble tatt hensyn til.

Han hadde også rett til at enkelte utvalgte venner skulle få være vitner til henrettelsen. Men heller ikke dette ble respektert, og de innkalte vennene måtte vente utenfor fengselsmurene.

Dømt for å være «wobbly»

Virksomheten hans som «wobbly», medlem av den radikale fagforeningen Industrial Workers of the World (IWW), hadde vært kort. Likevel var han kjent over hele USA, i tillegg til Canada og Mexico.

Det er han fortsatt. Men også langt utover det amerikanske kontinentets grenser.

Joe Hill ble arrestert i Salt Lake City i januar 1914 for drapet på kjøpmannen og den tidligere politimannen John G. Morrison og hans eldste sønn.

Han ble funnet skyldig, og dømt til døden av en domstol som var mer interessert i Hills tilknytning til IWW enn håndfaste bevis.

– Det viktigste staten (Utah) hadde på Hill var at han var med i IWW, og derfor garantert skyldig, sa Hills forsvarer, Orrin N. Hilton.

Det vil alltid stå debatt om dødsdommen var riktig. Den ble i vide kretser i Amerika betegnet som et rent justismord.

Noen klare bevis mot Hill ble aldri lagt fram. Det beste, ble det sarkastisk sagt, var den røde IWW-medlemsboka han bar på lomma.

Ingen av vitnene, som endret forklaring flere ganger, kunne med sikkerhet identifisere Hill som drapsmannen. Alt bygde på indisier.

Det viktigste var et skuddsår, og det at Hill nektet å oppgi hvordan han hadde fått det.

Men det ble heller aldri bevist at Morrison hadde avfyrt noe skudd med sin revolver mot overfallsmennene før han døde.

Under rettssaken kom det aldri fram at Hill hadde noe motiv for drapet. Det framsto som et hevndrap, ettersom ingenting var stjålet fra butikken.

I juni 1914 dømte en enstemmig jury Hill til døden.

Dommen utløste en proteststorm, med demonstrasjoner og både brev og telegrammer til Utahs guvernør.

Den svenske regjeringen tok affære, men selv en direkte henvendelse fra president Woodrow Wilson hjalp ikke.

Wikimedia Commons

Uløste mysterier

Det har vært antatt at Hill ble skutt av en sjalu rival og landsmann.

Rivalen forsvant og hun som var årsaken til sjalusien, Hilda Erickson, sa overraskende nok ingenting. Før i 1949.

Da skrev hun et seks sider langt brev til en professor som skulle skrive en roman om Hill.

Romanen kom aldri ut, og brevet ble glemt.

Inntil den amerikanske arbeiderhistorikeren William M. Adler sporet det opp 60 år senere, på loftet i huset til professorens datter i Michigan.

I brevet skriver Erickson at Hill var blitt skutt av den ti år yngre landsmannen og vennen Otto Appelquist, som hun var forlovet med.

Men Erickson brøt forlovelsen, muligens fordi hun var blitt glad i Joe Hill. I hvert fall trodde Appelquist det, skriver Adler i boka The Man Who Never Died (Bloomsbury 2011).

Adler har også funnet mannen som trolig var den skyldige for drapene Joe Hill måtte bøte med livet for. Han gikk under mange navn i Amerika, men han var norsk, født i eller nær Tromsø, i april 1881 som Magnus Olson, sønn av Otto og Emma Olson.

Magnus var den yngste av fem søsken. Kort tid etter at han fylte tre, tok snekker Otto med seg Emma og ungeflokken og emigrerte til Evanston, en liten forstad til Chicago ved Lake Michigan, der Emma hadde slektninger.

Før Magnus fylte ti, var begge foreldrene døde. En onkel tok seg av ham. Men snart havnet han på skråplanet.

Olson, som var yrkeskriminell, kunne ligne på Joe Hill og var på Hills alder. Han gikk i mormonhovedstaden under navnet Frank Z. Wilson.

Olson, eller Wilson, forfalsket dokumenter, og skiftet navn nesten like ofte som folk skifter skjorte.

Han løy under ed, og diktet opp sin egen historie. «Wilson» var ett av ikke mindre enn 16 falske navn han benyttet.

Olson var krakilsk, av svært voldelig natur, og hadde vært kriminell siden tenårene i Chicago. I løpet av sitt liv satt han fengslet i ni delstater.

Han begikk innbrudd i bolighus, forretninger og godsvogner. Han sprengte safer, ranet banker, stjal biler, begikk overfall og brannstiftelser, sto for drapsforsøk og trolig drap.

Da han i 40-årene var tilbake i Chicago, arbeidet han for Al Capone. Han spilte en rolle i den kjente Valentine Day-massakren i 1929, da ni mann ble pumpet fulle med 90 kuler i en garasje i bydelen North Side, og Al Capone sikret seg den ubestridte kontrollen over Chicagos underverden. De fire drapsmennene stakk av i en svart Cadillac som tilhørte den norskfødte banditten.

Wilson passet profilen på Morrisons drapsmann, en sosiopat besatt av et ukontrollerbart sinne og aggresjon, en mann som hadde for vane å ta blodtørstig hevn når han mislyktes.

Wilson var — i motsetning til Hill — blitt sett nær butikken til Morrison etter drapene, Ikke bare sett, men sett kravlende og stønnende på det snødekte fortauet.

Coveret av «The Rebel Girl».

Wikimedia Commons

Harde tider

Joe Hills liv hadde alltid vært en tilværelse i uvisshet, i nød og uavbrutt kamp for tilværelsen.

For oss i dag er han mer kjent som sangdikter og mindre som organisatoren og agitatoren.

I amerikansk arbeiderbevegelse symboliserer han motstanden, kampen mot urettferdighet, og sangen som et våpen i kampen.

Det eksisterte en utbredt fattigdom i USA de første tiårene av det 20. århundret. Industrikapitalismen var ny, rå og brutal da IWW ble dannet med sin visjon om en ny arbeiderkontrollert verden, et industrielt demokrati som skulle oppnås gjennom generalstreik.

IWW rørte ved en streng blant hundretusener av stemmerettsløse og ufaglærte arbeidere, særlig i veststatene som var som en indre koloni å regne, en ren råvareleverandør til industrien i øst.

Her var økonomien ustabil, jobbene midlertidige og arbeiderne sett på som pakkdyr blottet for menneskelig verdighet.

Arbeidskjøperne i allianse med rettsvesen og presse benyttet all den makt de hadde til å knuse den revolusjonære fagorganisasjonen og dens krav om organisasjonsrett og ytringsfrihet.

De ble møtt med terror, og det hendte at IWW-ledere ble regelrett lynsjet av folk som var kjøpt og betalt av kapitalistklassen.

Svenske røtter

Joe Hill ble født i Gävle i Sverige i 1879 under navnet Joel Emanuel Hägglund.

Faren Olof var konduktør ved jernbanen Gävle-Dala. Som kona Catarina var han meget religiøs og musikalsk.

I hjemmet var det mye sang og musikk av religiøs karakter. Allerede i ung alder trakterte Joel både orgel og fiolin.

Han var bare åtte år da faren døde og etterlot moren med en ungeflokk på seks. Joel måtte tidlig i arbeid, blant annet på havna i Gävle.

I 1902 døde også moren. Ungene solgte foreldrehuset, og det ga den nødvendige kapitalen til at den 23-årige Joel og den to år eldre broren Paul kunne emigrere.

I 1902 gikk turen via Göteborg, Hull og Liverpool til New York.

Vi vet lite om hva Joel Hägglund gjorde fra han sammen med broren gikk i land i New York en oktoberdag, overnattet på det svenske lutherske hjemmet for innvandrere på 5 Water street, og til han som Joe Hill stavret inn på et legekontor i Salt Lake City med et skuddsår i overkroppen i januar 1914.

Så ble han altså anklaget for drapene som to ukjente menn hadde begått på Morrison og hans eldste sønn.

Men noe vet vi. Blant annet om tida i havnebyen til Los Angeles, San Pedro, og hans korte tid som revolusjonær under den mexicanske revolusjonen.

Fra Bowery til Frisco

Det ble sagt at han fra 1902 til 1906 feide bargulv og gjorde reint spyttebakker i Manhattan-bydelen Bowery; at han vanket sammen med den radikale journalisten og forfatteren John Reed i Philadelphia; at han prøvde å danne en fagforening i Chicago; at han for innsatsen fikk sparken og ble svartelista i byen før han som tusener av andre jobbet seg vestover.

Han hesjet hvete i Nord-Dakota, jobbet i gruver i Colorado, på kvegfarmer i Wyoming, på jernbanen i Nevada og fruktfarmer i California.

Noe av dette kan være sant, noe er dikt og forbanna løgn funnet opp av en svensk sjømann som hevdet han var Hills fetter for å få folk til å rive i en drink eller to.

Det vi med sikkerhet vet, er at Joe var i San Francisco under det store jordskjelvet i 1906. Det skrev han om i et brev hjem til en venn i Gävle, som ble trykket i Gefle Dagblad.

Vi vet også at han der traff en gammel venn, og at de dro på luffen sammen opp til Oregon. Livet tok ham opp og ned Stillehavskysten, fra canadiske British Columbia til Baja California i Mexico.

Uansett hva han gjorde, fikk han erfare baksiden av den amerikanske drømmen, grov utbytting og livsfarlige arbeids- og leveforhold; syklisk og sesongmessig arbeidsløshet som førte den store massen av innvandrede arbeidsfolk ut på vandring. Alltid på jakt etter arbeid, mat, bolig og en identitet i den nye verden.

Men denne baksiden av medaljen førte til en klassesolidaritet og i 1905 til dannelsen av IWW.

Her ble Joe Hill med, i avdelingen i Portland, før han dro videre til Spokane i Washington, der harde arbeidskamper pågikk. Men ikke noe arbeid var å få, så han hang rundt IWWs lokale og brukte tida til å skrive parodier på Frelsesarmé-sanger til bruk på gatemøter.

Siden gikk turen til San Pedro, der han jobbet som havnearbeider, og ble både streikeleder, agitator og organisator. Det var trolig her han våren 1911 skrev The Preacher and the Slave, som ble selve signatursangen til IWW.

Etter en kort tur til jordbruksområdene i San Joaquin Valley, fór han sammen med andre «wobblier» våren 1911 til Tijuana i Mexico.

Der sloss han i seks uker sammen med andre opprørsgrupper for å styrte diktatoren Porfirio Diaz under den mexicanske revolusjonen.

«Vi Sosialister, anarkister, løsarbeidere, hønsetjuver, fredløse og uønskede borgere av De forente stater er med dere med liv og sjel», skrev forfatteren Jack London i et brev til de frivillige før avmarsj til Mexico.

Sangene

Joe Hill fikk mest innflytelse musikalsk. De politiske og satiriske sangene hans ga en stemme til de stemmeløse.

De ble viktige, gikk som en løpeild fra arbeidsplass til arbeidsplass, ble sunget på gatemøter og barer der arbeidsfolk møttes. Fra 1912 ble de trykket i egne sangbøker — sanger av sinne og protest «To Fan the Flames of Discontent!» — og kom ut i opplag etter opplag i hundre tusenvis eksemplarer.

«Det spiller ingen rolle hvor bra en pamflett er, den leses bare én gang. Men en sang lærer man seg utenat og gjentar den om igjen og om igjen. Og jeg fastholder at om en person kan få inn noen enkle fakta i en sang og kle dem i en humoristisk forkledning for å ta bort tørrheten, så kommer han til å nå et stort antall arbeidere som er alt for uintelligente eller alt for likegyldige til å lese en pamflett eller en lederartikkel om økonomi», skrev Joe til redaktøren for IWW-bladet Solidarity fra fengslet i november 1914.

Sangene ble ofte født i strid med Frelsesarmeen, som kom med sine «langhårete predikanter» for å overdøve IWW-agitatorene på deres såpekasser.

Hill parodierte Frelsesarmeens egne sanger og benyttet Frelsesarmeens musikk.

The ballad of Joe Hill

Sangen om Joe Hill ble framført av Paul Robeson i Carnegie Hall på 1940-tallet, ble sunget av Joan Baez på Woodstock i 1969 og tolket av Pete Seeger.

Hill inspirerte Woody Guthrie, Phil Ochs og Bob Dylan.

Sistnevnte ba en venn, eieren av Folklore Center i New Yorks Greenwich Village, Izzy Young, om å finne fram pamfletter om Joe Hill.

Young havnet senere i Sverige, der han fra sitt senter på Stockholms Söder har forsøkt å redde svensk folkemusikk.

Asken

Liket av Joe Hill ble sendt med tog fra Salt Lake City til Chicago.

Titusener vandret forbi den åpne kisten der Joe lå på «lit de parade» i Florencekapellet.

Begravelseseremonien ble til en demonstrasjon med 30 000 deltakere.

Young havnet senere i Sverige, der han fra sitt senter på Stockholms Söder har forsøkt å redde svensk folkemusikk.

Kilder: William M. Adler: The Man Who Never Died, Bloomsbury, New York, 2011

Ingvar Söderström: Joe Hill, Diktare och agitator, Prisma, Stockholm, 1970