– Vi blir sett ned på, men gjør en veldig viktig jobb

Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

«You don't work for free, bitch, time to go home».

Ordene kommer fra mobiltelefonen som ligger på bordet.

Klokka er prikk 15, det tidspunktet Silje Kobbeltvedt vanligvis drar hjem fra jobb i Vaktcompaniet.

På jobb som vekter klyver hun inn i lastebiler og sjekker godset som flys ut på oljeplattformer.

Men klokka 15 er det av med uniformen og på med sivilt, kanskje en sjokkrosa dressjakke over negler med pålimte imitasjoner av diamanter.

Hun setter seg i bilen og kjører over det vindfulle landskapet på Jæren.

Hun passerer jorder og endeløse strender, parkerer foran småbruket på Klepp hvor hun bor sammen med foreldrene sine, foruten 78 ender, over 200 høner, påfugler og fasaner, miniatyr-esler og en ponni, en pensjonert sprangridnings-hest og den illsinte gåsa Gustav – Silje mener den skriker etter tariffavtale.

Selv trives hun aller best i drivhuset på småbruket.

Det er her, midt under intervjuet, at Siljes mobiltelefon skjærer gjennom skvalderet fra papegøyene. En mannlig versjon av «Siri» sier at det er på tide å pelle seg hjem fra jobb.

Vedkommende har en britisk, snørrhoven aksent.

– Du jobber ikke gratis, vet du. Det er jeg som har lagt inn den beskjeden, sier Silje.

– Men det kan være litt flaut når den spilles av midt i et møte.

Hard skole i første jobb

Hun er 28 år og har vært i arbeidslivet siden hun var 15.

På den tida reiste hun rundt i Europa for å konkurrere i sprangridning og gikk første året på ei toppidrettslinje med hest som spesialisering.

Ved siden av var hun ansatt på rideskolen hun var aktiv i.

Silje hadde forkastet ideen om å bli kaptein på en stor båt eller elektriker, sistnevnte etter et brutalt møte med et strømgjerde da hun var ti år.

Nå var drømmen å åpne en egen rideskole.

Men hva var egentlig fritid og hva var jobb blant hestene hun var så glad i?

– Det føltes som om alt var dugnad, dugnad, dugnad, forteller hun.

Silje fikk ikke ekstra betalt for å jobbe på kveld eller røde dager, og det hendte hun gikk mellom hesteboksene og kastet opp fordi hun var syk og ikke hadde greid å skaffe vikar selv.

– Mamma og pappa var tillitsvalgt og verneombud i oljebransjen, og hadde lenge fortalt meg at det ikke skulle være sånn i arbeidslivet. Nå tenkte jeg: «Dette gidder jeg ikke. Ingen skal bli behandlet på denne måten.»

Saken fortsetter etter bildet.

BARE KOS: Nå er hester bare fritid for Silje.

Rebekka Johannessen Litland

Tok kampen for tariffavtale

Først noen år senere satte hun seg inn i reglene i arbeidsmiljøloven.

Da hun var 21, fikk hun sommerjobb i Vaktcompaniet, men trivdes så godt som vekter at hun ble.

I en periode var oppgaven hennes å sitte kveldsvakt i resepsjonen til et oljeselskap.

Det var for stille og rolig for Silje.

– Jeg har «makk i ræven», og jeg ble sittende mye å snakke på telefonen med andre vektere. Vi sammenlignet betingelser, og jeg begynte å stusse på at vi i bedriften hadde såkalt «frivillig overtid».

– Hva innebar det?

– At de som hadde sagt ja til å jobbe overtid, ikke fikk ekstra betalt for det.

Silje stilte spørsmål ved om det var lov.

– Jeg er nok for nysgjerrig for mitt eget beste, sier hun.

Hun sendte et lønnskrav for all overtid, som var minst 30 timer ekstra i måneden. Hun ble tillitsvalgt og krevde at bedriften fikk tariffavtale.

En tariffavtale sikrer at de ansatte får regulert lønna og får rettigheter og medbestemmelse på jobb.

Avtalen gjøres med en fagforening, og Silje var allerede medlem i Norsk Arbeidsmandsforbund.

Hun hadde ikke noe valg.

– Idet jeg startet i Vaktcompaniet, sa mamma: «Nå melder du deg inn i fagforeningen, ellers blir du arveløs.»

– Tidenes problembarn

I dag har Silje jobbet i Vaktcompaniet i sju år, med noen perioder i permisjon for å jobbe for forbundet Handel og Kontor og LO.

Hun har ledet og engasjert seg i ungdomsarbeid både i LO og Arbeidsmandsforbundet (NAF), og sitter i NAFs forbundsstyre som ungdomsrepresentant.

Hun kan arbeidsmiljølov, hovedavtale og tariffavtale godt, og hun synes det er gøy å lese det med liten skrift.

Det var ikke gitt da hun gikk på skolen.

– Jeg var nok det mange vil kalle «tidenes problembarn», sier hun, og forteller om hvorfor hun har en tatovering som forestiller en ulv.

– Det er en ulv i fåreklær – jeg fant alltid på noe «helsiken». I barnehagen fikk jeg alle de andre ungene til å løpe nakne ut så jeg selv kunne stjele is.

Helst ville hun være med bestefar på tur og høre om dyrene og naturen. Det første ordet Silje sa, skal ha vært «kondensstripe».

– Det er den stripen du ser på himmelen etter et fly, forklarer Silje.

På skolen klarte hun ikke sitte stille, og besto ikke testene i skriving og ganging.

Så kom redningen: en lærer som så henne.

– Han sa «ingen spørsmål er dumme», og så satte han seg ned meg. Han brukte lunsjen sin på å lære meg å lese! Han fulgte meg helt fra andre til tiende klasse. Det er jeg evig takknemlig for.

Hun fortsetter:

– Jeg er ikke så veldig stor fan av hvordan skolen er lagt opp, det er for mye teori. Jeg var drita heldig som hadde denne ene læreren, det er det ikke alle som har. Han tok av sin fritid for å gjøre mitt liv bedre.

Øremerket 17 par sko

Da Silje ble tillitsvalgt og skulle gå på sitt første ukeskurs i regi av forbundet, kjente hun på vonde følelser fra skoletida.

– Jeg gruet meg skikkelig. Tenkte «nei, nå blir det som på skolen igjen». Men så var det kjempegøy og veldig lærerikt.

– Hvorfor ble det annerledes denne gangen?

– Jeg tror det har med interesse å gjøre.

Hun smiler:

– Nå handlet det jo om hvordan du kan få mer penger!

Silje har streng kontroll på hva hun kjøper for hvilke penger.

Når hun shopper dyr, som et miniatyr-esel bestilt på nett på tampen av en fuktig fest, bruker hun midler merket «firmakonto».

Når hun shopper fargesterke dressjakker eller sko i den vanskelige størrelsen 44, tar hun fra kontoen «tullepenger».

På en tur med forbundet til Manchester la andre tillitsvalgte merke til at Silje hadde med seg en ekstra koffert.

Den fylte hun med sko.

– Jeg har ikke råd til sko i min størrelse i Norge, men i England er de billigere. Jeg kjøpte 17 par!

TULLEPENGER: Dressjakker i knallfarger handles med penger satt av til formålet.

Rebekka Johannessen Litland

– Kan stoppe innbrudd eller slukke brann

Vekterne deler forbund med folk som jobber i gruver og på anlegg, med renhold eller på treningssentre, for å nevne noe.

Vekterne har vært godt synlige med sine krav i tariffoppgjørene, blant annet har de vært i streik to ganger de siste femten årene.

– Noen kaller dere kranglete?

– Ja, vi får høre av de andre gruppene i forbundet at vi tar for mye plass. Men sånn må det være.

– Vi har kommet til et punkt hvor vi er drittlei dårlige betingelser.

Silje nevner splittvakter, som stykker opp dagen med arbeidsøkter morgen og kveld – «det skulle ikke vært litt lov en gang».

Hun går også ut mot anbudssystemet, som gjør at en kunde kan be om en billigst mulig vakttjeneste.

Det kan bety dårligere arbeidsforhold, som at du er alene i et bygg eller på et kjøpesenter.

Det kan være farlig.

– Det er jo oss det går utover, sier Silje.

Først og fremst er hun lei holdningen både arbeidsgivere og folk flest har til vekterne.

– Vi blir sett ned på, men gjør en veldig viktig jobb. En del av oppgavene våre er bare ikke så synlige.

Hun utdyper:

– En vekter kan stoppe et innbrudd eller slukke en brann, men det er ikke det folk leser om i media. Der står det om en vekter som slo ned en person, men den machokulturen er en ufattelig liten del av bransjen.

Senskader etter smell i hodet

Noe av grunnen til at Silje trives blant ferskenplanter og papegøyer i drivhuset, er at hun fryser.

Hun fryser så mye at hun har varme i lakenet og ekstra store dyner med spesialtrekk i tjukt stoff fra yndlingslandet England.

Av og til får hun likfingre, det vil si at blodet ikke vil ta turen ut i de små blodårene ytterst i fingrene, og de visner hen.

Silje er vant til å slite med helsa.

Da hun var 13 år og satt på hesteryggen, falt hun av og brakk rygg og nakke så knekkene ga gjenlyd i den hule ridehallen.

Hun fikk en kraftig hjernerystelse og mistet synet for en periode, men det kom tilbake.

Det var først da hun slo hodet på nytt da hun var 22, at skadene ble værende.

Det var flere ting som gjorde at hun falt den morgenen.

Hunden hadde stukket av, hun hadde glemt igjen ID-kortet sitt inne og måtte rekke jobben.

Da hun løp ned til bilen, satte hun foten ned på den eneste isflekken på gårdsplassen.

Hun vippet rundt, smalt hodet i asfalten og ble liggende bevisstløs rett under eksospotta.

Heldigvis hadde hun en apple-klokke på seg som varslet moren fordi hun lå nede.

Hun fikk hjelp, men senskader i hodet. Noe kan skyldes at hun ikke tok det med ro det kommende året.

– Jeg ble sykmeldt, men hadde akkurat begynt i en ny stilling i firmaet og jobbet hundre prosent.

Løsnegler i jord

I dag må hun sette seg ned etter å ha tatt ut av oppvaskmaskinen.

Hun leser sakspapirer og lovtekster i intervaller, og hun går og legger seg rett etter middag på samlinger med forbundet.

Alkohol drikker hun knapt.

– Jeg er blitt Silje, 85 år, sier hun med en liten latter.

Likevel jobber hun fullt som vekter, hvor hun omtrent 40 prosent av tida er frikjøpt til vervene sine.

På kveldene steller hun på småbruket.

Hun trer på seg hansker løsneglene og graver i jorda. Hun mater fasaner, roer ned Gåsa Gustav og steller hest.

– Småbruket er litt som terapi, sier hun.

Foreldrene kjøpte gården da faren ble pensjonist for noen år siden. På sikt vil Silje ta over driften.

Det gjør at hun ikke kan være vekter resten av arbeidslivet.

– Hvis jeg skal overta her, må jeg ha en lønn som er stor nok til å holde driften i gang. Selv om lønna til vekterne har gått opp de siste årene, er vi fortsatt i et lavlønnsyrke.

GÅSA GUSTAV: - Han er sint fordi han ikke har tariffavtale, sier Silje.

Merete Holtan

Dette sier arbeidsgiveren

Vaktcompaniet har fått lese avsnittet der Silje Kobbeltvedt snakker om «frivillig overtid» og krav om tariffavtale.

Daglig leder Frank Hesjedal sier dette om det Silje forteller:

«Det er vanskelig for meg å kommentere saker som var aktuelle i en periode jeg ikke var ansatt i firmaet.

Om det har vært slike avtaler, er det ikke tilfelle nå, og Silje bekrefter at det ikke har vært noen slike avtaler etter at firmaet fikk tariffavtale.

Ordnede lønnsforhold for vekterne er utrolig viktig, det gjelder selvsagt for alle arbeidstakere, og burde være en selvfølge for alle arbeidsgivere.»