Da Randi ble tillitsvalgt, så hun at ikke alle renholdere hadde det like bra på jobb som henne

Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Hun var 19 år da hun fikk sitt første barn, og nummer to og tre kom før hun var 30. I denne perioden tok Randi Arntsen gjerne flere jobber på en gang – det kunne være i blomsterbutikk eller i utelivsbransjen, som utkaster eller bak disk.

I bakhodet formet det seg en plan. Hun ville bli helse- og omsorgsarbeider og tok allmennfaglig påbygning og delartium i faget. Men med mye aleneansvar for barna var det tøft med studie­lån – hun trengte å tjene penger. Så kom sommerjobben som førte henne inn i yrket hun skulle bli i.

Randi skulle egentlig bare hjelpe til i Rana Gruber, der moren vasket, i seks dager. Men sommerjobb ble til vikariat, helt til gruva skulle omstrukturere to år senere og renholderne ble overflødige.

Randi var bare arbeidsledig i tre dager. På den fjerde dagen fikk hun jobb i Serviceekspressen, som noen år senere ble kjøpt opp av Kvikk Renhold. Der har hun vært i over 20 år, så godt trives hun.

Men det var først da hun ble tillitsvalgt, at hun forsto at ikke alle renholdere hadde det like bra på jobb som henne.

– Hemmelig

I dag er Randi Arntsen 61 år og driver hovedsakelig med renhold for en anleggsbedrift knyttet til Industriparken i Mo i Rana. Hun er også sterkt engasjert i fagbevegelsen. Hun ble tidlig tillitsvalgt på jobb, og fikk etter hvert en plass i styret i avdeling 4 Nordland i Arbeidsmandsforbundet.

Hun har sittet i landsstyret i to perioder og er fremdeles en del av bransjerådet for renhold. I 2019 ble hun valgt inn som nestleder i forbundets kontrollkomite, som skal påse at alt skjer etter boka. Det vil si etter forbundets vedtekter og vedtak. Interessant det også, synes 61-åringen, og kvalifikasjonen er da også at hun har oversikt over lover og regler, presedenser og instrukser – kort sagt har alt på stell.

Det eneste helgelendingen synes er trassig med vervet, er at hun må holde så mye hemmelig.

– Det som skjer i Kontrollkomiteen, kan jeg jo ikke si noe om, sier hun med en latter. Så forteller hun om oppveksten i Glomfjord og Mo i Rana.

Speider’n og korps

Hun var den eldste av fem søstre, og fikk mye ansvar. Moren var hjemmeværende noen år, men gikk etter hvert ut i ulike jobber i servicebransjen, mens faren jobbet som mekaniker på Jernverket.

– Jeg ble nok av og til en reservemor for søstrene mine, forteller Randi, som ikke nødvendigvis aksepterte rollen.

– Av og til ble jeg lei av dem og rømte til mormor like ved. Hun lyttet og var snill. Hun bare var der – alltid.

Randi gikk i Speideren og i korps. Begge deler tok mye tid og hun måtte velge bort en av aktivitetene. Det ble speider’n. Det lå mye musikkglede i familien – begge foreldrene sang i kor og faren tok ofte fram både trekkspill og munnspill.

Selv var hun innom flere instrumenter i skolekorpset, men landet på trompet og baryton da hun ble eldre.

Liker «skit»-jobber

Skolen var grei, ikke noe mer enn det, og mest av alt likte Randi håndarbeid. Det ble også fordypningsfaget hennes når hun kom på videregående.

Etter skoleslutt bar det ut i flere servicejobber før hun fant renhold. Hun har prøvd de fleste disipliner også der – fra daglig renhold og rundvask til vask i kontorbygg og svære, skitne industrilokaler.

Det er det siste hun liker aller best.

– Jeg er sikkert litt rar, men jeg elsker å komme inn på et sted med mye «skit», så jeg kan se at det er en forskjell når jeg går ut døra.

Tre av fire av oppdragene til Kvikk Renhold, er i industrien. Så nå Randi får ferievikarer hun skal lære opp, må hun ta fram bøtter med vann.

– Jeg bruker å si at når det er så mye skit, kan du ikke spare på vannet. Det må vaskes med såpevann og mopp, det hjelper ikke å tørrmoppe på sånne steder.

Hushjelp i 60-årsgave

De fleste tror nok at kokker spiser gourmetmat hjemme, at snekkere bygger sitt eget hus og at renholdere har det støvfritt hjemme.

Det er ikke nødvendigvis sant. Randi bor i en borettslagsleilighet på 67 kvadratmeter alene, og skulle ha nok tid til å vaske.

– Men vet du hva jeg fikk i bursdagsgave til 60-årslaget mitt? Hushjelp! Nå har jeg robotstøvsuger og robotvasker, og har et avslappet forhold til rengjøring i eget hus. Jeg stresser ikke med det. Det eneste jeg vasker, er i grunnen badet.

TAR IKKE MED JOBBEN HJEM: Randi Arntsen har et avslappet forhold til vasking i egen leilighet. I 60-årsgave fikk hun robotstøvsuger.

Jan-Erik Østlie

Krevde tariff

Ikke lenge etter at Randi begynte som renholder i Kvikk, sluttet bedriftens tillitsvalgte og vervet måtte fylles. Randi sa ja, og gikk i gang. Det var først på en bransjesamling på Hamar at hun forsto hvilke utfordringer tillitsvalgte i renholdsbransjen må hanskes med.

– Det var første gang jeg møtte andre med samme type verv. Jeg ble sittende der og høre på problematikken deres og tenkte: «Er det mulig?»

Hun skjønte at hun selv jobbet i en bedrift med grei orden på godene.

– På den tiden startet kampen for å få dekning av utgifter til arbeidssko for renholdere, men hos oss i Kvikk har ikke sånne ting vært noe tema engang. Vi får vintersko og sommersko, sandaler og vernesko, om de så koster 2.500 kroner, og vi får arbeidsklær som fleece og vinterjakker med bedriftens logo på.

Akkurat det ligger det identitet og stolthet i.

– Bedriftsledelsen tenker at vi representerer dem hos kundene. De der ute skal se at det er oss, en miljøsertifisert bedrift med tariffbestemmelsene i orden.

Akkurat det med tariff ble et tema da Serviceekspressen i 1999 ble kjøpt opp av Kvikk Renhold.

– Kvikk hadde ikke tariffavtale den gangen, men vi hadde flere renholdere som var eiere i egen bedrift og vi krevde at en tariffavtale skulle på plass før oppkjøpet.

Bruker hodet, ikke neven

Nå er det selvsagt ikke slik at det aldri kommer saker inn på den tillitsvalgtes bord. Men Randi tror på å løse uenigheter med dialog.

– Du kan ikke storme inn til bedriftsledelsen og banke neven i bordet – du kommer ingen vei med sinne. Du må respektere den andre parten, og lytte. Tilliten må gå begge veier.

Etter at sommerjobb og vikarjobb ble fast jobb for Randi, tok hun fagbrev som renholdsoperatør, men også et kurs i arbeidsrett. Den juridiske kunnskapen gjør henne trygg i forhandlinger.

– Jeg ville lære den jusen som styrer i det praktiske arbeidslivet. Det er nok viktig for de fleste tillitsvalgte – spesielt hvis du jobber i en bedrift hvor mellomlederne leser lovdata.no og tror de finner svaret på konfliktspørsmål der. Det fungerer ikke i det praktiske arbeidslivet. Som det ble sagt på kurset i arbeidsrett: «Dere skal ikke lære dette for å bli advokater, men for å bli trygge på dere selv som tillitsvalgte.»

Det hender stadig at Randi får et hevet øyenbryn av en driftsleder når hun skal på kurs eller samling for tillitsvalgte. Da sier hun rolig til lederen sin: «Nå må du gå inn og lese Hovedavtalen på nytt igjen. Og igjen. Og igjen! Du må la meg gå, du har ikke noe valg.»

– Skulle ikke tro det var 2022

Randi tror hun har interessen for fagforeningsarbeid i blodet – både moren og morfaren var aktive i Fellesforbundet.

– Det beste med vervene er nok dialogen med andre tillitsvalgte. Hvordan har de det egentlig innenfor vaktbransjen og innenfor anlegg? Det liker jeg å høre om. Og få ideer: Hva gjør for eksempel andre for å få flere organisert?

61-åringen blir ikke alltid oppløftet av det hun får høre fra sin egen bransje.

– Jeg hører om renholdere som melder seg inn i forbundet, og så melder de seg ut igjen fordi de føler de ikke har fått noen hjelp. Men så har de kanskje ikke bedt om hjelp heller.

Hun sukker.

– Vi går glipp av mange medlemmer på grunn av språkproblemer, og fordi mange jobber deltid og synes medlemskapet er for dyrt. Her kommer også kulturforskjeller inn i bildet – enkelte renholdere har ektemenn som sier de må komme hjem med hele lønna.

Randi har fulgt utviklingen i bransjen over tid.

– Av og til tenker jeg: «Vi er i 2022, og så er det plasser hvor det foregår sånt ennå?»

Hun tenker på sosial dumping og at enkelte renholdere blir overvåket på jobb. Hun tenker også på en sak som ligger hjertet hennes spesielt nært: At renholderne skal få være synlige for kunden når de er på jobb.

– Riv ruskende galt

Selv vasker hun oftest på dagtid i en anleggsbedrift der mannfolkene sier «go’morn» når hun kommer. Hvis hun skulle være litt fjern en dag og ikke svarer, går de et skritt nærmere og skrur opp volumet: «Jeg sa GO’MORN!»

Det er sånn Randi synes det skal være. At renholderne føler seg som en del av arbeidslaget, og blir savnet hvis de uteblir.

– «Hvor har du vært»? spurte anleggskarene etter at jeg hadde ligget syk med korona.

Synlighet henger sammen med tillit, mener den erfarne renholderen.

– De som jobber i bedriften vi er hos, trenger å se et ansikt, og de trenger å vite hvem som har vært inne på kontoret deres og utført renholdet. Kanskje spør de om jeg kan vaske litt ekstra her eller der, eller om jeg kan ta med noe av utstyret Kvikk er totalleverandør for – istedenfor å sende en mail til en mellomleder.

Hun synes bransjen fremdeles er dårlig på synlighet. Mye skyldes at kunden velger den billigste tjenesten, tenker hun, og med det samme vi snakker om pris:

Randi kan ikke tro at Arbeidstilsynet de siste årene ikke har utført et eneste tilsyn ute i renholdsbedriftene, en praksis tilsynet nå har varslet en endring på.

– Når jeg hører om en bedrift som tilbyr renhold til 350 kroner timen og jeg vet hva jeg selv skal ha i lønn og hva bedriften skal tjene, tenker jeg at her er det noe som er riv ruskende galt.

Forbundssekretæren om strikking

Arbeidsmengden under koronaen tok i høst knekken på en muskel i Randis arm og førte henne ut i noen ukers sykmelding. Hun og kollegaene vasker for store industriaktører som var livredde for å få smitte inn lokalene. Dermed måtte renholderne desinfisere og overflatebehandle dag, kveld og helg – ikke en flekk i garderobene kunne overses.

– Vi har hatt et rotterace her under pandemien. Nå er jeg immun mot lukta av Antibac, sier Randi og ler.

Armen er blitt bra og helsa holder, men skal Randi slappe av, reiser hun på fristedet sitt – feriehuset i Aldersundet i Lurøy kommune. Der går hun tur i havgapet eller gjør ingenting – bare sitter ute og nyter den friske lufta og hører på «småpipp’an».

– Er vi heldige, ser vi en og annen ulldott som går rundt huset på sommeren.

Ulldottene er sauer og «vi»-et kan være et av barna, som i dag er blitt 31, 37 og 42 år. Randi har også to barnebarn, og hun har håndarbeidet. Akkurat nå er hun midt inne i det hun kaller et bunad-maraton, foran årets konfirmasjoner. Til vanlig har hun gjerne et strikketøy mellom hendene. Også på bransjesamlinger innenfor renhold.

– Jeg har fått godkjennelse fra de andre i bransjerådet til å strikke under møtene. Men det hender at forbundssekretæren (Trine Wiig, red, anm.) blir stressa på mine vegne og spør: «Kan du se ned på strikkinga en gang iblant?»

Randi ler.

– Jeg kan fint strikke mønster samtidig som jeg kommer meg gjennom et resonnement. Det er ikke noe problem.

Les også: Lene mente det var en privatsak da hun forelsket seg i Ulrikke på jobb. Flere er uenig med henne