Erna Hagensen: «Når jeg er overbevist om at noe er urettferdig, tåler jeg litt av hvert»

MERETE HOLTAN GARTÈ (tekst)

merete.holtan.garte@lomedia.no

LENA SØRENSEN (foto)

Hun har jobbet et kvart hundreår i ledelsen i Norsk Arbeidsmandsforbund, de siste 16 årene som leder. Hun var første kvinne på toppen etter 108 av forbundets snart 125 år gamle historie, og det i et fellesskap av anleggsarbeidere, asfaltleggere, gruvearbeidere og vektere – i overtall menn. Når Arbeidsmandsforbundet holder sitt landsmøte i Oslo 8. – 12. mai går hun av.

Suksessen har ligget i utålmodigheten, sier medarbeidere, de kjappe avgjørelsene og evnen til å få folk til å gjøre ting de ikke trodde de kunne – alt med en bestemt fot på gasspedalen.

La oss starte med en parellellhistorie fra fem-seks år tilbake, da Erna Hagensen skulle kjøre hennes og ektemannens splitter nye Saab fra Oslo til Silsand på Senja.

«Nå ryker hele skiten!»

– Jeg liker å kjøre fort, og bilen var ny – da er det ekstra gøy å teste litt, forteller hun, trygt plassert i sofaen hjemme i Grønlia i Silsand.

På bordet står Ernas hjemmebakte ostekake, kaffe og en mugge fjellvann fra åsene rundt. Fra stua har vi utsikt over laksefjorden i bunnen av dalen. Det var hit Erna skulle kjøre ny-Saaben, en tur på mellom 21 og 22 timer, om man kjører effektivt.

Det gjorde hun.

– Jeg var alene i bilen og ville bare fram, så jeg dro på, og hørte plutselig en pipelyd i bilen. Lyden forsvant, men kom stadig tilbake, og jeg tenkte: «Nå ryker hele skiten!»

Hun kjørte likevel på, Saaben skulle hjem til Silsand, det var brennsikkert, men da hun kom fram, var hun forbanna. Som tidlig voksen kjørte Erna, den gangen Halvorsen, gjerne rundt i en Corvette eller en Camaro, et stykke sprek motor i stilig innpakning.

ph

Nå åpnet hun opp døra til huset i Grønlia og ropte til ektemannen: «Rolf, det er noe galt med nybilen, vi har kjøpt en møkkabil, den piper!»

Erna Hagensen smiler over kaffen.

– Så viste det seg at bilen hadde innebygd fartsmåler, og at Rolf hadde stilt den på 130 kilometer i timen! Kjørte jeg over det, begynte det å pipe.

Rolf bekrefter historien:

– Jeg sa: «Erna, kan du i hvert fall kjøre så du ikke mister lappen!»

Saken fortsetter under bildet.

NYE TIDER: Erna Hagensen har ikke tenkt til å kaste seg ut i nytt organisasjonsarbeid på fritida. – Nei, nå skal jeg hvile. Det synes jeg at jeg har fortjent.

Lena Sørensen

– Stedet har en egen ro

Erna og ektemannen gjennom elleve år har bodd på Senja siden Rolf pensjonerte seg som maskinfører for åtte år siden. Før det bodde de på Mortensrud utenfor Oslo, og beholdt leiligheten der som pendlerbolig for forbundslederen.

Rolf er fra Senja, Erna fra Lørenskog på østsiden av Oslo.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bo på Senja, jeg er jo en byjente, tross alt. Men jeg har vært så mye ute og reist i jobben, og ville ikke at Rolf skulle bli sittende igjen i en leilighet i byen som pensjonist. Dermed ble jeg ukependler, forteller Erna.

Pendlingen har kostet, men også gitt mye.

– Jeg slapper godt av her. Stedet har en egen ro.

Huset ligger på noen slake flater et par hundre meter fra Rolfs barndomshjem, og ektemannens andel av deres felles barnebarn bor stort sett i området. Til sammen har de 17 barnebarn og fire oldebarn, som snart skal få mer besteforeldretid.

Etter landsmøtet i neste uke går nemlig Erna Hagensen av som forbundsleder – hun er 62 og har nådd alderen hvor hun etter forbundets vedtekter ikke kan ta gjenvalg.

Siden januar har noen sammenklemte og betente nerver i ryggen plaget henne så mye at hun har måttet være sykmeldt. Ryggen tåler ikke reising, smertene er enorme, og forbundslederen har måttet gi de mest nødvendige beskjeder til staben fra sofaen hjemme i Grønlia.

Hun håper inderlig at hun er frisk nok til å komme seg til Oslo og holde landsmøtetalen på åpningsdagen.

– Jeg har vært i ledelsen i forbundet i 25 år. Jeg har lyst til å takke for tilliten, sier hun.

Saken fortsetter under bildet.

ERNA OG ROLF: Huset i Grønlia i Silsand ligger rett ved barndomshjemmet til ektemannen Rolf. Her er de fotografert på sin egen tram.

Lena Sørensen

«Hva har hun funnet på nå?»

I 1995 ble hun forbundssekretær, i 1999 nestleder og i 2003 leder for hele Norsk Arbeidsmandsforbund. Hvordan kunne det gå så raskt og kontant for en renholder fra Lørenskog med ni års skolegang – attpåtil jente, som hun selv sier?

– Det var ganske skremmende. Jeg hadde store sko å fylle, sier Erna om de første dagene som øverste sjef på forbundskontoret i Oslo.

Hun tok over etter sindige Arnfinn Nilsen.

– Arnfinn var ikke bare dyktig faglig, han var også veldig rolig. Han sa aldri så mye, og når han først sa noe, så lyttet alle. Med stor respekt, forteller Erna.

Det skulle vise seg at påtroppende leder hadde en annen stil. Kollega gjennom over 20 år, tidligere organisasjonsleder Kirsti Mandal, forteller om en sjef som av og til kunne komme inn i fellesområdet på jobb og over morgenkaffen fortelle at hun hadde sovet dårlig, hvorpå stemningen ble lett nervøs.

– Hun var en krevende leder, aldri redd for å gå inn og gjøre endringer og utfordre medarbeidere til å gjøre ting de aldri hadde fått til uten et visst press. Hun var i tillegg utålmodig, et oppkomme av ideer og likte litt action. Av og til kunne jeg tenke: «Tør hun å si det?»

Kirsti Mandal smiler.

– Så når hun kom inn og sa hun ikke hadde sovet om natten, satt vi alle og tenkte: «Hva har hun funnet på nå?»

– Ingen skulle si at ungene mine ikke hadde det andre hadde

Et sveip tilbake til Erna Karoline Halvorsens barndom på Lørenskog: Moren Ragnhild Josefine var bestyrerinne på revyteateret Chat Noir og ansvarlig for Rosekjelleren, drevet av revyscenens primus motor Einar Rose.

– Det var den gangen Rosekjelleren var en fin, ordentlig restaurant, presiserer Erna.

Faren Henry jobbet på Fjellhammar Bruk med blant annet legging av takpapp og asfaltering, men døde da Erna bare var ni år gammel.

Hun hadde to brødre, men de var en del eldre, så nå var det stort sett mor og datter.

Ragnhild Josefine begynte etter hvert å jobbe som renholder, og Erna var ofte med moren på jobb.

Selv tok Erna sin første vaskejobb da hun var 13 år, etter skoletid, og begynte som servitør på Ekebergrestauranten da hun var 17. Der startet hun også opp en bar med en venninne.

Omtrent samtidig giftet hun seg med forretningsmannen Erik Lia, og ble mamma til Frode og Kenneth før hun var 20 år.

Da Erna og Erik skilte seg noen år senere, var guttene sju og fem år, Erna 25, og hun bet tennene sammen og jobbet både dobbelt og trippelt.

– Jeg hadde ikke noe valg. På den tida ble jenter som var enslige med barn sett ned på, og ingen skulle si at ungene mine ikke hadde det andre hadde. De skulle ikke mangle noe, og jeg skulle klare det andre klarte. Tida vi lever i nå er helt annerledes. Den gangen hadde jeg vel en to-tre måneders svangerskapspermisjon, forteller Erna.

Kastet ut fulle mannfolk på Ekebergrestauranten

På den tida jobbet hun som renholder i Romerike Renhold, siden kjøpt opp av giganten ISS. På en vanlig arbeidsdag kunne hun vaske fra fire til sju på kvelden, før hun sto i baren på Ekebergrestauranten til ett på natten og kom seg i seng to-halv tre. I en periode var hun i tillegg dagmamma fra klokka sju til to, før vaskejobben.

Yngstesønnen Kenneth Lia forteller om en mamma som var mye borte, men som sto på for ham og broren.

– Jeg har respekt for moren min som jobba så fælt. Og som alltid sloss for de tingene hun trodde på.

Alenemoren ble nemlig raskt både tillitsvalgt og verneombud i Romerike Renhold, og tok også andre kamper.

– Jeg husker jeg var med mamma på jobb på Ekebergrestauranten og så henne kaste ut fulle mannfolk, sier Kenneth, det er stolthet i stemmen.

Nektet å gå på skolen

Et skolekjøkken på Lørenskog, 1970: Sjuendeklassingen Erna Halvorsen og gruppa hennes får i oppgave å lage suppe og hveteboller, og en pøbel heller såpepulver i suppa deres og rapper boller. Det tåler ikke Erna, så hun bykser fram og sveiver høyrearmen til et slag. Det hun har glemt, er at armen er brukket og kledd i knallhard gips. Gutten går rett i bakken, læreren iler til og drar Erna oppetter håret, så Erna nok en gang langer ut et slag med gipsarmen.

Dermed bærer det til overlærerens kontor.

«Forsvinn herfra, og ikke vis deg på 14 dager!» sier overlæreren.

«Med glede!» svarer Erna, hun er ikke spesielt glad i skolen, hun vil heller ut og jobbe.

Erna går hjem til leiligheten hun og moren bor i og lukker døra bak seg. Etter noen dager kommer overlæreren og banker på døra, han vil ha sjuendeklassingen tilbake på skolen. Erna ser ingen grunn til å åpne døra.

«Nei», roper hun. «Jeg kommer ikke før om 14 dager!»

«Du må komme på skolen nå!» sier en stadig mer fortvilt overlærer. Men Ernas mamma er på jobb og jenta tar avgjørelsen selv.

«Nei, jeg kommer ikke før om 14 dager!» gjentar hun.

– Mamma var rasende, forteller Erna i dag. – Alle de voksne var rasende.

– Likevel ble du hjemme?

– Ja. Jeg har alltid reagert på ting som er urettferdig, og det var ikke min skyld.

– Men det skal litt til for en sjuendeklassing å tåle å ha alle imot seg?

Erna smiler fra sofaen.

– Når jeg er overbevist om at noe er urettferdig, tåler jeg litt av hvert.

Fant skitt og lort i renholdsbransjen

Over til arbeidslivet, 1992: Erna jobber nå med renhold hundre prosent, alltid på dagtid, for å kunne være med sønnene på fotballkamper og andre aktiviteter. Hun har markert seg som tillitsvalgt i ISS og blir plukket ut av Arbeidsmandsforbundet til å lede en vervekampanje, deretter prosjektet «Ren utvikling», et samarbeid mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.

Der finner Erna det som i hele hennes forbundstid har vært en fanesak.

Prosjektgruppa setter flomlys på renholdsbransjen og finner mye skitt og lort: Bedrifter som ikke betaler skatter og avgifter, bedrifter som utnytter de ansatte og ikke lønner dem redelig.

– Det verste var at disse firmaene ofte ble brukt av det offentlige – av lensmannskontor og skoler, sier Erna.

Prosjektgruppa prøver å få i stand en frivillig godkjenningsordning der bedriftene må dokumentere at de har alt på stell. Men det offentlige vil ikke være med på å betale gildet. Ikke før i 2011, da renholdsbransjens godkjenningsordning kommer på plass.

I dag er Erna Hagensen stolt over å ha gått foran.

– Vi greide å synliggjøre hvordan det så ut, sier hun, men blir alvorlig:

– Siden har en annen og enda mer alvorlig kriminalitet vokst fram. Der det tidligere handlet om manglende skatt og lønn i norske bedrifter, handler det nå også om utenlandske firmaer som fungerer som dekkbedrifter for menneskehandel, prostitusjon og hvitvasking av penger. Og ondet har spredt seg til andre bransjer enn renhold, som anleggsbransjen.

Saken fortsetter under bildet.

RENHOLDERNES DAG 2018: LO-sekretær Terje Olsson og forbundsleder Erna Hagensen viser solidaritet med renholderne.

Nina Hanssen

– De bryter jo loven!

Som leder i Arbeidsmandsforbundet har Erna Hagensen ansvaret for både renhold og anlegg, og sparer ikke på kruttet når hun skyter på de ansvarlige.

– Offentlige innkjøpere sparer penger på å bruke de billigste bedriftene og får et klapp på skuldra for det, men de bryter jo loven! Norske, seriøse bedrifter taper kampen om anbudene, og regninga er det arbeidsfolk som betaler.

Den avtroppende forbundslederen er av kollegaer beskrevet som en terrier framfor store oppgjør i arbeidslivet, drevet av en slags fryd, der andre gruer seg for kompliserte prosesser. Selv sier hun at det nettopp er denne kampen mot urettferdighet, den fra skolekjøkkenet, som har virvla henne opp. Nå legger hun trykk på hvert ord:

– Hvis jeg bryter loven som privatperson, blir jeg straffet. Derfor skjønner jeg ikke at samfunnet aksepterer det som skjer. Innkjøpere som bryter loven og bruker penger på andres bekostning bør bli straffet med bøter og fengsel. Det er der nøkkelen sitter. Hvis denne regjeringa vil noe, må de sette krav til offentlige innkjøpere. Denne urettferdigheten er nok den røde tråden i alt jeg har vært med på.

– Er det sårt å gå av som forbundsleder uten å ha kommet i mål?

– Denne typen kriminalitet blir vi nok aldri kvitt, kjeltringer vil finne smutthull i loven uansett. Men jeg håper jo at de som tar over etter meg, hele organisasjonen, engasjerer seg i det samme spørsmålet. Og lager det mest mulig «trøblematisk» for kjeltringene.

– Det hendte jeg fikk noen klaps på rumpa

Hun lar lørenskogdialekta skinne igjennom og skammer seg ikke over manglende videregående utdanning – Erna Hagensen leder tross alt et forbund hvor de største medlemsgruppene er renholdere, anleggsarbeidere og vektere, alle utenfor akademia.

Hun synes heller aldri det har vært noe problem å være jente blant gutta. Hun ble valgt inn i ledelsen sammen med to andre kvinner i 2003, og har sjelden opplevd ubehagelige karakteristikker, heller ikke episoder av metoo-karakter.

ph

– Gutter har til alle tider interessert seg for jenter. Som servitør på Ekebergrestauranten hendte det jeg fikk noen klaps på rumpa. Men har jeg ikke vært interessert, har jeg sagt ifra, og ferdig med det, sier hun.

Da Erna Dynge, den gangen gift med fagforeningsmannen Arvid Dynge, startet opp som forbundsleder i 2002, følte hun ikke presset på å gjøre det bra fordi hun var jente. Det var snarere Wirkola-effekten som satte inn.

– Så hvordan gikk det?

Erna svarer nøkternt, ved å legge fram resultater. Forteller om hvordan forbundsstyre og forbundsledelse begynte å jobbe sammen, istedenfor som i gamle dager – da forbundsstyret hadde formøter for å planlegge hvordan de skulle ta forbundsledelsen, og forbundsledelsen satt klare til å forsvare seg. Hun sørget også for at avdelinger landet over begynte å samarbeide, og økonomien bedret seg etter etter at landsmøtet i 2003 innførte pensjonistkontingent.

– Alt var kanskje ikke like populært?

– Nei, men nødvendig, sier Erna, og utdyper:

– Som leder er du ganske ensom, du må stole på de beslutningene du tar. Jeg har pleid å si at «på mitt kontor finnes det ingen bakdør». Jeg diskuterer med apparatet rundt meg, men til syvende og sist må jeg stole på meg selv. Og må tørre å ta vanskelige avgjørelser.

– Jeg hadde trådt til side

Tidligere kollega og høyrehånd Kirsti Mandal forteller likevel om en leder som like gjerne kunne snu i en sak, som å stå på sitt.

– Ja, noen ganger har folk poenger som er bedre enn dine egne. Det er derfor det er viktig å ta seg tid til å lytte til folk, kommenterer Erna.

ph

Mandal forteller også om en sjef som alltid har satt organisasjon framfor person.

– Betyr det at du i personalkonflikter har kunnet være brutal?

– Jeg skjønner at du stiller det spørsmålet. Det er sånn det er å være i en sånn type organisasjon: Noen ganger må du være litt brutal – enkelte ting må rett og slett gå foran hensynet til enkeltpersoner.

Hun stopper litt opp.

– Jeg har tenkt på det: Hadde det vært meg selv det gjaldt, hvis organisasjonen hadde gått dårlig, hadde jeg ofra meg. Jeg hadde trådt til side.

Petter og Erna: en hvil på Marienlyst-plenen

Hun har vært i utallige ordskifter og debatter, også på TV. Mange husker disputtene med Petter Furulund, den gangen leder for Servicebedriftenes landsforening, som i dag heter NHO Service og Handel.

De to, Erna og Petter, fulgte hverandre som forhandlingsmotparter gjennom flere år.

– Vi hadde respekt for hverandres roller og samarbeidet godt, begge brant for å få bort kjeltringene fra renholdsbransjen. Men i forhandlinger kunne han være helt håpløs! sier Erna med et smil.

Saken fortsetter under bildet.

HVER SIN SIDE AV BORDET: Erna Hagensen, leder i Arbeidsmandsforbundet, og Petter Furulund, adm. dir i NHO Service, ledet hver sin delegasjon under forhandlingene på renholdsoverenskomsten i 2016.

Baard Fiksdal, NHO Service

Ryktene sier at forbundslederen kjente Petter Furulund så godt at hun alltid visste hva hun skulle ta ham på. Selv husker Erna best en tariffstreik der de begge møtte til debatt hos NRK, i den ene sendeflaten etter den andre.

– Det var TV og radio og TV igjen, og på et tidspunkt tok vi oss en hvilepause ute på plenen på Marienlyst og diskuterte hvem som hadde vært best.

– Ble dere enige, da?

– Nei!

Knallrød i ansiktet: «Dette skal jeg aldri være med på igjen!»

Erna ler godt, men det var en tid hvor hun knapt turte å presentere seg i en forsamling. Vi er tilbake i et kurslokale på Sørmarka utenfor Oslo i hennes første tid som tillitsvalgt i Romerike Renhold:

De rundt 20 deltakerne på kurset får beskjed om å reise seg og si navnet sitt og hvor de jobber. Erna tenker «herregud, det orker jeg ikke, jeg kommer til å besvime!» Da det er hennes tur, reiser hun seg raskt opp, knallrød i fjeset, og sier navnet sitt.

«Det var det», tenker hun, men så skal gruppebesvarelsene presenteres, og Erna blir tvunget til å gjøre det.

Etterpå er hun rasende.

«Aldri mer!» sier hun. «Dette skal jeg aldri være med på igjen!»

– Hadde noen sagt til meg at jeg en del år senere skulle holde 1. mai-tale for 5.000 mennesker i Trondheim, hadde jeg ikke trodd dem, sier forbundslederen i dag.

Saken fortsetter under bildet.

Erna Hagensen på talerstolen under LO-kongressen i 2017

Jan-Erik Østlie

Barnebarn, fjellturer og reising

Av og til justerer hun volumet på stemmen litt opp, men stort sett prater Erna Hagensen rolig og uanfektet i stua hjemme i Grønlia.

Rolf supplerer historiene og sørger for jevnlige påfyll fra kaffemaskinen på kjøkkenet, de to er godt sammensveiset også når det gjelder husarbeid.

Erna bruker sine gamle kunster som renholder, og liker å ha det strøkent rundt seg. Begge lager mat – senjaværingen fisk og lørenskogjenta kjøtt.

På veggen henger brudebildet fra 2011, der Erna smiler mot fotografen i eggeskallfarget kjole.

Hun ler.

– Jeg som ville holde det enkelt, jeg hadde jo gifta meg to ganger før. Og så ble det kirkebryllup og alt!

Rolf nødes med ut på trammen for et bilde til Arbeidsmanden, tilfeldigheter gjør at fotografen er den samme som tok bryllupsbildene av de to den gangen.

Ved foten av steintrappa står en snøfreser klar for å rydde våren fram, en vaskeklut henger ensom på ei snor. Sola bryter fram og Rolf og Erna holder rundt hverandre, de forteller om alt de skal gjøre når Erna blir pensjonist og bedre i ryggen.

De skal besøke barnebarn og gå i fjellet, Rolf på ski og Erna på beina, og de skal reise til varmere strøk, gjerne Spania eller Kroatia.

Erna har ingen planer om å kaste seg ut i nytt organisasjonsarbeid på fritida.

– Nei, nå skal jeg hvile. Det synes jeg at jeg har fortjent.

Saken fortsetter under bildet.

NY PLAN: Framover vil Erna og Rolf bruke tida på barnebarn, fjellturer og reising.

Lena Sørensen

Når ektemannens sønn jobber i politiet

Talen på landsmøtet er den siste Erna Hagensen skal holde for arbeidsfolkene hun har kjempet for i over 30 år.

– Er du stolt over det du har fått til?

– Ja, jeg må jo si det, men hva er jeg egentlig stolt av?

Hun smiler litt unnskyldende og skifter inngang:

– Jeg er nok mer takknemlig – for å ha blitt valgt i alle disse årene. Fra det første tillitsvalgtkurset hvor jeg ikke turte å snakke foran for 20 mennesker, til at jeg holdt 1. mai-tale for 5.000 mennesker i Trondheim – det har vært litt av en reise.

Vi har trukket inn i stua igjen, og et strikketøy skimtes under bordet. Rolf iler til og viser fram en tjukk og god genser i brunt og gult, laget av kona, nå skal det bli enda mer tid til strikking.

Og kanskje til en snerten Corvette?

– Nei, sier Erna Hagensen lattermildt, men kontant, før hun lener seg en anelse fram og forklarer:

– Du skjønner – Rolf har en sønn som jobber i politiet, og her oppe kjenner alle hverandre. De vet hvem Roy er, og at jeg er kona til Rolf. Så nå har jeg roa meg helt!