JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fjellsikrer Andrea (28) knuste foten i en arbeidsulykke og måtte amputere. Nå vil hun tilbake på jobb

– Den dagen jeg får protese, kan ingenting stoppe meg, sier Andrea Emilie Frednes.
KRAFT: Denne Toyota Hilux-en kjøpe Andrea Emilie Frednes seg etter at hun måtte amputere foten og innså at hun - før hun får protese - ikke kan betjene et manuelt gir. Hilux-en har automatgir, foruten god plass til hundene Achilles, Flash og Jekku.

KRAFT: Denne Toyota Hilux-en kjøpe Andrea Emilie Frednes seg etter at hun måtte amputere foten og innså at hun - før hun får protese - ikke kan betjene et manuelt gir. Hilux-en har automatgir, foruten god plass til hundene Achilles, Flash og Jekku.

Eric Johannessen

28.01.2022
06:00
09.03.2022 10:33

merete.holtan@lomedia.no

25. januar 2021 er en så kald dag at fjellsikreren Andrea for en gangs skyld ikke tar med seg konkurransehundene sine på jobb, de som gjerne står i bilen eller er ute på anleggsplassen mens hun gjør unna arbeidsøktas sju til ni timer.

Jobben hennes består av å holde fjell på plass – det kan være å rense unna løsstein eller sikre fjellmasse med netting eller bolter. Ofte bruker hun lift for å komme opp i flere hundre meters høyde for å jobbe, men ligger fjellsidene ulendt til må hun klatre, bare sikret med et tau.

Hun er aldri redd. Hun stoler på kollegaene som sikrer henne, og hun stoler på seg selv. Så er det da heller ikke oppe i fjellskråningen at ulykken skjer.

Andrea er på jobb på et industriområde i Skien denne dagen, og står og ser på at to kollegaer gjør klar en lift med et boretårn. Området er uoversiktlig, full av maskiner, og Andrea tenker ikke over at hun står mellom to massive jernbjelker mens hun skifter hansker. Men plutselig skjer det.

En av jernbjelkene faller, og tre tonn dundrer inn på skrå over den venstre leggen hennes.

Beholdt bevisstheten

Det første Andrea tenker, er at hun må få foten løs, men hun kan ikke engang kjenne at den er der. Det andre hun tenker, er at hun sikkert bare har brukket beinet og at hun fint klarer noen uker med gips før hun er tilbake på jobb igjen.

Senere har legene stusset på hvorfor hun ikke besvimte den dagen. Selv sier Andrea at hun liker å ha kontroll – hun vil aldri slippe taket.

Dessuten hadde hun noen å ta seg av der hjemme.

I ambulansen skjelver hun sånn på hendene at hun må ha hjelp til å taste inn de riktige sifrene på mobilen. Foruten pappa ringer hun hovslageren sin og noen som kan ta seg av hundene hjemme i leiligheten.

– Det var hundene og hestene jeg tenkte på. Det er de jeg lever for, sier Andrea Emilie Frednes.

MER ENN HOBBY: Konkurransehesten Star Act var en av grunnene til at Andrea klarte å kjempe seg opp av sykesenga.

MER ENN HOBBY: Konkurransehesten Star Act var en av grunnene til at Andrea klarte å kjempe seg opp av sykesenga.

Eric Johannessen

Faren laget støttebein

Ti måneder etter ulykken tar hun oss imot til et intervju i farens hus i Sandefjord, ikke langt fra stallen der hestene hennes står. Selv bor Andrea i Kvelde og kommer kjørende i en stor og kraftfull Toyota Hilux.

Den kjøpte hun seg etter at hun måtte amputere foten og innså at det var en stund til hun fikk seg protese og kunne betjene et manuelt gir. Hilux-en har nemlig automatgir, foruten god plass til hundene Achilles, Flash og Jekku.

Andrea tar oss med inn i stua og viser fram støttebeinet som gjør at hun omsider har kunnet kaste krykkene.

– Det kalles også en andefot, sier hun, og forteller at det er faren Bjørn, altmuligmann og kommuneansatt innenfor anlegg, som kom med ideen til hylsen støttebeinet er festet til. Uten farens tegninger hadde ikke ortopedteknikerne klart å finne noen løsning enn krykker for Andrea akkurat nå.

– Jeg klarer alt, det bare det at tingene tar så mye lengre tid. Og at ting tar tid, har jeg aldri likt, sier 28-åringen med et smil.

SPESIALKONSTRUKSJON: Faren kom med ideen til støttefoten Andrea bruker i dag.

SPESIALKONSTRUKSJON: Faren kom med ideen til støttefoten Andrea bruker i dag.

Eric Johannessen

Følte ingen smerte

Den fatale januardagen for ett år siden forsøker Andreas kollegaer å vippe jernbjelken opp med et spett, men må til slutt bruke en gravemaskin for å få lettet bjelken såpass at de kan lirke henne ut.

Det hele tar omtrent en time.

Hun føler ingen smerte – bare denne prikkingen i vevet som hun fremdeles kjenner i beinstumpen hvis hun kommer borti noe. Hun ser at beinet hennes ligger i en veldig unaturlig posisjon, og kjenner at hun blir våt i vernestøvelen.

– Og den er vanntett, så jeg visste at det våte ikke kom utenfra. Den var fylt med blod, forteller hun.

Det viser seg at fot og legg nærmest er most, og at beinet må amputeres 16 centimeter under kneet. Siden kommer komplikasjonene.

Måtte amputere to ganger

Hun får koldbrann i såret, det vil si at vevet dør og såret ikke ville lukke seg. Streptokokker angriper beinvev og muskulatur og gjør at hun den første måneden bare vil sove, noe som er veldig utypisk for Andrea.

Nå må hun amputeres på ny, og beholder 14 centimeter under kneet. Det er akkurat nok til at en beinprotese får tilstrekkelig feste, men også her møter hun et hinder. Under den siste operasjonen oppstår et såkalt beinvevsødem, et slags blåmerke på skjelettet, som gjør at det er uutholdelig vondt å gå på protese.

Det gjør Andrea fortvilet. For ødemet må bare gå over av seg selv.

– Alt jeg vil er å komme meg tilbake på jobb. Og det kan jeg ikke uten protese – terrenget er for ulendt for støttebeinet, forklarer hun.

Lite fysisk vondt

Før ulykken kunne en hverdag for Andrea bestå av en full arbeidsdag som fjellsikrer etterfulgt av to timer i stallen og to timer med hundetrening. I dag må hun bruke fem timer med hundene og fem-seks timer i stallen for å rekke å gjøre det samme. I tillegg kommer styrketrening på et senter, jevnlig behandling hos osteopat og oppussing i eget hus.

Foruten prikkingen i beinstumpen har hun lite fysiske smerter.

– Smerten hos meg, er at jeg ikke får gjort det jeg vil, og at alt tar så lang tid. Hele livet mitt er snudd på hodet.

MER TIDKREVENDE: Andrea med selskapsponnien Mi og konkurransehesten Star Act, som fyller dagene hennes med arbeid og mening.

MER TIDKREVENDE: Andrea med selskapsponnien Mi og konkurransehesten Star Act, som fyller dagene hennes med arbeid og mening.

Eric Johannessen

Fikk jobben på rappen

Hun fikk jobben som fjellsikrer fordi flere så potensial i henne. «Er det noen som takler denne jobben, er det deg» sa en kompis til henne en dag han var innom Andrea på jobb for en nettbutikk som selger friluftsklær.

Kompisen var ansatt i Gjerden Fjellsikring, og noen måneder senere møtte Andrea en annen kompis som jobbet i samme firma. De to var i en klatrepark sammen, og fjellsikreren la merke til venninnens mot og teknikk.

Han ordnet et intervju med en sjef i Gjerden, hvor Andrea fikk opplyst hvilke nøkkelferdigheter en fjellsikrer må ha.

– Du kan ikke ha høydeskrekk, du må tåle å ta i et tak, du må tåle å være ute i allslags type vær, du må brenne for maskiner og du må ha lyst til å jobbe, refererer Andrea, som kunne huke av på alle punkter:

Hun har skrudd bil med faren i garasjen så lenge hun kan huske, hun elsker å være ute, hun liker å bruke kroppen og er blottet for redsel.

Andrea ble ansatt på prøve med det samme og fikk fast jobb seks måneder etter.

«Et nytt eventyr»

Like etter ulykken la Andrea ut en tekst på Facebook hvor hun skrev at «et nytt eventyr starter». Det er sånn hun er vant til å se på livet: Ingenting kan stoppe henne, hun må bare finne nye måter å gjøre det hun elsker.

Denne innstillingen gjør henne interessant for mediene, og hun har gjort en lang rekke intervjuer hvor hun forteller om hvor heldig hun er.

Fordi hundene hennes akkurat den dagen ikke sto i bilen – da kunne de ha fryst i hjel. Fordi kollegaer hjalp henne ut fra bjelken og fordi venner satt i gang en Spleis-aksjon så hun kunne kjøpe hjelp til hundene og hestene den første tida. Fordi hun tross alt beholdt livet. Og fordi hun fremdeles hadde lyst til å leve da hun lå på sykehuset med amputert fot.

I dag har Andrea en TikTok-konto hvor hun legger ut videoer som forteller om hverdagen med amputert fot – målet er både å opplyse og inspirere de 18.000 følgerne verden over. På sykehuset ble legene forbløffet over jentas evne til å jobbe med egen mentalitet.

– Jeg lå heldigvis på rom alene. Det var i koronatida og jeg fikk egentlig ikke ta imot besøk, men jeg krevde at pappa fikk komme – det er nok han jeg har arvet «opp-og-fram»-mentaliteten min fra. Ellers var det godt å være alene. Jeg kunne rase, men tenke: «Dette er dritt, men det blir bedre».

Filmer egne sammenbrudd

To ganger har 28-åringen brutt fullstendig sammen. Den ene gangen var da hun prøvde protese for første gang og smerten overmannet henne.

– Jeg hadde jo noen mål. Nå fikk jeg hele ulykken «trøkt i trynet» og kastet protesen veggimellom. Hele verden raste sammen.

Den andre gangen var i sommer da legene stadig ikke kunne si noe om hvor langt tid det ville ta før ødemet hennes går tilbake.

Hun kaller begge episoder for «break downs». Og hun har filmet dem begge – med vilje.

– Jeg vil ha dem på film for å kunne se dem og si: «Dit skal jeg ikke igjen».

– Ingen å klandre

En tid syntes Andrea at det var urettferdig at akkurat hun, som er over gjennomsnittet aktiv, skulle få bevegelsesevnen begrenset. Men hun er ikke bitter.

– Det er ingen å klandre for ulykken. Ikke en eneste en, bortsett fra meg selv som burde stilt meg et annet sted, sier hun kontant.

Arbeidstilsynet og Politiet har konkludert med det samme. Andrea påpeker at anleggsområdet Gjerden Fjellsikring var leid inn til, var fullt av maskiner og utstyr.

– Skal jeg gi et råd til andre, må det være å ta kontroll over utstyr på en arbeidsplass du i utgangspunktet ikke har noe med å gjøre.

Kan ri igjen

Det dusker regn over høyballer og møkk da Andrea tar oss med til Stall Wessel i Sandefjord, et lite stykke fra Torp flyplass. Det er her konkurransehesten hennes Star Act står, sammen med selskapsponnien Mi.

Hun kjæler med dem, irettesetter dem og spyler hovene deres inne i stallen. Der er trangt og bakken er ujevn, men Andrea beveger seg drevent rundt på støttebeinet med den portugisiske podengoen Jekku i hælene.

– Han bryr seg ikke om å bli tråkka på, sier hun med et smil.

DAGLIG STELL: Andrea er jevnlig i stallen, her sammen med Star Act og hunden Jekku.

DAGLIG STELL: Andrea er jevnlig i stallen, her sammen med Star Act og hunden Jekku.

Eric Johannessen

Achilles og Flash, begge av rasen belgisk fårehund malinois, står for anledningen igjen i bilen – Andrea håndterer de muskuløse hundene med bestemt hånd. Hun kan både ri og kjøre vogn bak Star Act nå. Det eneste hun ikke kan, er å bevege seg på skråstilte flater, og hun må begrense tida på støttebeinet for ikke å få problemer med kneet.

Det gjør at hun foreløpig ikke kan jobbe som fjellsikrer, men hun har kontakt med arbeidsgiver og maser jevnlig om å komme tilbake.

Drømmen om en edderkopp-maskin

Drømmen er kjøre en såkalt Menzi Muck AG, en borrigg som ser ut som en diger edderkopp og kan klatre opp skråninger.

– Det er bare ti av dem i Norge, og det er ikke så mange som tør å kjøre dem, sier Andrea.

– Er du ikke blitt redd?

– Nei, hva skal jeg være redd for? Den dagen jeg får protese, kan ingenting stoppe meg.

SKAL TILBAKE: Andrea vil tilbake i jobb som fjellsikrer. I mellomtiden bruker hun all tid på hest, hund og egen opptrening.

SKAL TILBAKE: Andrea vil tilbake i jobb som fjellsikrer. I mellomtiden bruker hun all tid på hest, hund og egen opptrening.

Eric Johannessen

28.01.2022
06:00
09.03.2022 10:33